Ved en anledning spurte fariseerne Jesus om når Guds rike skulle komme. Hans svar både overrasket og frustrerte dem. Han sa: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det, Guds rike er inne i dere», Luk. 17:20.21.
Noen teologer og bibeloversettere velger å tolke Jesu svar til: «Guds rike er blant dere» («among you») Denne forklaringen blir problematisk hvis grunnteksten skal respekteres. I det greske nye testamentet, er Jesu budskap oversatt til: «hè basileia» (riket) «tu theu» (Guds) «entòs» (inne) «hymòn» (i dere) «estin» (er)».
Bare ett annet sted i det nye testamentet er dette uttrykket (entòs) benyttet, det er i Matt. 23:26, og der er det ingen tvil om at den rette tolkningen der er «inne i» («Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig (entòs) så at også det utvendige blir rent», Matt. 23:26.)
Motivet for å omtolke (eller forfalske, siden tolkningen ikke har noen røtter i den reelle betydningen av ordet Jesus selv valgte), budskapet til å bety noe sosial/kollektivt, er ikke særlig troverdig. For enkelte er det nok et behov for å definere «Guds rike» til et kirkesystem og samtidig avvise det subjektive og personlige elementet i hva Gud vil, kan og må utføre i oss for å gjøre mennesker til borgere i Guds rike.
At pavemakten favoriserer en slik tolkning, ved å lære at frelsen er knyttet til fysisk og ideologisk medlemskap i dette kirkesamfunnet, er kjent. Ikke uten grunn hevdet pave Francis at det er en farlig fristelse å tro at vi kan ha en personlig og direkte relasjon til Jesus Kristus uten å inkludere hva kirken har kommet fram til og prioritert. Han hevdet at et forhold til Kristus må oppleves gjennom et forhold til kirkemakten.
Paven vektla også at ingen kan på egenhånd lese Bibelen og selv oppdage og forstå doktriner (Bibelens sannheter), og tro seg ledet av den Hellige Ånd. (Oversatt fra latin til engelsk: “No one can on his own take the Bible and discern doctrine, claiming the leading of the Holy Spirit alone.” (Kilde: AskACatholic.com)
At frelsesplanen er relatert til oppgjør med fenomenet synd, er de fleste kristne kjent med. Til Josef sa engelen: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder», Matt. 1:21. Selvfølgelig er det ikke snakk om «kollektiv synd», siden vi alt har lest at Jesus sier at frelsen, som åpner veien for å bli borger i Guds rike, må utvikles «inne i oss».
Hvis den kollektive definisjonen hadde være riktig, blir Jesu påstand både ulogisk og meningsløs, siden han lager en kontrast mellom det ytre synlige (som vi kan se) og det indre, personlige og usynlige.
I brevet til Kollosserne, skriver Paulus om «en hemmelighet som har vært skjult fra evighet av, gjennom alle slekter, men nå er blitt åpenbart for hans hellige». Hemmeligheten er budskapet om «Kristus i dere» og han knytter denne erfaringen og personlige forholdet til «håpet om herlighet» (frelse), Kol. 1:26.27.
Når den samme apostelen skriver til romermenigheten, omtaler han en «hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet. Videre forklarer han at konsekvensen, frukten eller resultatet av denne hemmeligheten, som altså er den «iboende Kristus» (at Kristus bor i den troende), er at denne relasjonen forårsaker eller leder til «troens lydighet», Rom. 16:26.
Når Kristus bor i den troende, er han der med en gudommelig kraft som gjør lydighet mulig. Uten Jesu iboen er vår lydighet umulig. Hans tilbud når han tillates å være «inne i oss», er ikke bare tilgivelse som respons på anger og bekjennelse. Jesus selv omtaler denne veldig personlige erfaringen som å bli «født på ny», og legger til at ingen som ikke er født på ny kan bli borger i Guds rike, Joh. 3:31. Det er ikke medlemskap eller noe ytre som gjør et menneske skikket til evig samvær med Kristus og hellige engler. Dette nye rikets prinsipper må først innpodes i karakteren og bli en dominerende og selvfølgelig del av det indre livet.
«La ingen forføre dere. Den som gjør rettferdighet, er rettferdig»
En person som velger å leve vedvarende i den nye fødsel-relasjonen i et Jesusforhold, er selvfølgelig den samme fysiske personen som tidligere ikke var «født på ny». Observasjonen poengterer at det nettopp er noe «inne i oss» (tanker, følelser, holdning, mentalitet, innstilling, væremåte, framferd, prioritering og oppførsel), som er selve dokumentasjonen på det nye livet.
Mon det ikke nettopp er dette utrolig viktige elementet i gudsforholdet som også kommer fram i profetens budskap i Sak. 10:1. «Be Herren om regn i senregnets tid!… regnskyll skal han gi dem, så hver mann får grøde på sin mark». Alt Gud vil gi sine barn, må tas imot på det personlige og individuelle plan. Det gjelder både åndsfylde og frelse.
Noen har sagt at i vitnetjenesten kan det av og til være nødvendig å bruke ord. Dette kryptiske utsagnet poengterer naturlig nok at det ikke er ordene som bekrefter den slitte påstanden: «Jeg er en gjenfødt kristen» eller «jeg er frelst» (fra synd). Alle kan si hva som helst, men det er uttrykket av det indre livets frukter som bærer beviset.
I Bergprekenen beskriver Jesus med mange ord innholdet i «det nye på innsiden.» Etter å ha vektlagt himmelrikets prinsipper, som innebærer å «snu det andre kinn», «gå to mil om tvunget til å gå èn», «elske våre fiender», «velsigne dem som forbanner oss», «gjøre vel mot dem som hater oss» og «be for dem som forfølger oss», presiserer Jesus: «Slik at dere kan bli barn av deres Far i himmelen», Matt. 5:39-45.
Indikerer Jesu svar til alle som lyttet og lytter til hans forkynnelse, at uten denne indre karakterberedelsen og dype endringen av «det indre», er ingen «barn av deres Far i himmelen»?
Borgerskap i Guds rike avgjøres av at Jesus har full kontroll i våre liv og da må han være på innsiden og forme og bevare en himmelsk karakter i oss. Johannes tilbyr en utvidet forklaring til relasjonen Paulus kaller «en hemmelighet», som altså vil gjøre det kristne livet jordnært, funksjonelt, virksomt og reelt, ved at Kristus er i oss og endrer oss. Han skriver rett ut: «Det er den som lever rett (gjør eller utfører rettferdighet), som er født av Ham, 1. Joh. 2:29.
Når og hvis Kristus bor i den troende, vil han skape en ferdighet til å gjøre, være og leve rett. Hvis vi velger å tvile på apostelens påstand, kansellerer vi selve fundamentet og muligheten for rettferdiggjørelsen (å bli gjort ferdig til å gjøre rett). Da må rettferdiggjørelsen forklares som noe Kristus ikke forårsaker, og hvem er det da som gjør denne beredelsen mulig?
Johannes kommer også med en liten advarsel, siden han allerede på sin tid var oppmerksom på at noen ikke trodde at Kristus ville og kunne bo i de troende og der forårsake det indre miraklet som en grunnleggende karakterendring representerer. Han skriver: «La ingen forføre dere. Den som gjør rettferdighet, er rettferdig», 1. Joh. 3:7.
Også i vår tid er det en god del troende som er «forførte» og satser på at borgerskap i Guds rike kan oppnås uavhengig av at dette rikets prinsipper først er på plass «inne i oss». I de fleste kirkesamfunn er parolen at frelse og rettferdiggjørelse er på plass bare vi «tror» på Jesus. Betydningen som legges i ordet tro, er å tro på (akseptere) at Jesus er den han sier at han er. Siden det sjelden er en del av forkynnelsen fra kristne talerstoler, vet ikke mange at bibelsk «tro» ikke defineres som bare tanker vi har i hodet.
Bibelsk «tro på Jesus» må inkludere en tillit til alt Jesus lærer, underviser og prioriterer. Dernest må denne tilliten lede til at vi tar imot guddommelig kraft til å lyde og handle i samsvar med det Jesus representerer. Er det ikke derfor Jakob hevder at tro uten troens lydige gjerninger, gjør troen ugyldig? (Jak. 2:14.17.22. 24.
Som en konklusjon kan vi si at Bibelen lærer at et evig liv sammen med Jesus, er resultatet av at den samme Jesus, ved sin egen Ånd, er på plass inne i oss før det evige livet begynner. Skal forkynnelse være i samsvar med bibelens lære, må denne oppskriften bli en del av det budskapet som framlegges i våre menigheter.
JB
