Det er vanskelig å forstå dagens og morgendagens ideologiske debatt innen kristenheten, uten å ha litt kjennskap til fortiden. Bli med tilbake til det niende århundre og bli kjent med en berømt men lite omtalt reformator fra denne tiden. Hans navn var Claude. Ingen vet når han ble født, men han døde i år 817 og han ble i ettertid ofte kalt «lyset fra det nordlige Italia». Hans store talent gjorde at keiseren ble oppmerksom på ham. Claude ble først kalt til keiserens hovedstad i det nordlige Europa, og ble etter dette forfremmet til biskop i Turin i Italia, en by midt i de Valdensiske regionene.
Claude var veldig i mot bildedyrkelsen han så i kirken han kom til, og han ønsket å reformere kirken lenge før Luther. Her er det Russlands president Putin som bøyer seg foran et bilde av Maria.
Da han ankom sitt nye tjenestested, fant han den katolske statskirken i en elendig forfatning. Ondskap, overtro, avlat, billedtilbedelse og annen demoraliserende praksis dominerte. Det er utallige historiske kilder som bekrefter at pavekirken var på vei tilbake til hedenskapet. Claude tok på seg den nesten umulige oppgaven å demme opp mot dette verdslige tidevannet.
Til sin store overraskelse, fant han at flere evangeliske kirker, som ikke støttet romerbiskopen, var etablerte i denne regionen og at de lenge hadde kjempet mot de rådende tilstandene. Frafallet var dominerende og det ble glatt ignorert av stedets katolske prester. Konsekvensen var at den modige Claude forkastet pavekirken og bestemte seg for å kalle folket tilbake til det nye testamentets tro og praksis. Han ønsket ikke å tilhøre noe kirkesamfunn, men bare tro og lære i samsvar med Jesu undervisning.
Claude holdt fast ved Bibelens lære om at Kristus var av guddommelig natur, men han aksepterte ikke de ekstreme spekulasjonene angående guddommen som kirkemøtet i Nikea konstruerte. Han fant ingen bibelske holdepunkter for disse påstandene. Dette var også tilfellet for de fleste av de evangeliske kirkesamfunnene som på dette tidspunkt var atskilt fra Romerkirken. Ikke noe som denne berømte reformatoren skrev, har noen gang blitt vist frem for å anklage ham for frafall, selv om en kjent katolsk motstander beskylte ham for det etter hans død.
Tvert imot viser både hans bibelkommentarer og hans andre skrifter, at han var en nytestamentlig kristen. I et av sine brev skriver Claude bestemt at han benekter at han har dannet en ny sekt, og han viser til Jesus som også ble ansett som sekterisk og demonisk. Han skrev at han fant alle kirkene i Turin fulle av avskyelige statuer, og at han med engang begynte å ødelegge det som ble tilbedt.
Fra en annen motstander av denne reformatoren, Dungal, forstår vi at Claudes bispedømme var delt i to deler. På den ene siden var dem som fulgte overtroen på den tiden og som ble hans bitre motstandere. På den annen siden fantes de troende som var enige med ham i lære og praksis. De kristne som støttet ham var valdenserne fra Alpene i denne regionen.
Dungal hylles av moderne katolske skribenter som en fremragende kirkens mann, han anklaget Claude for å gjenta kjetteriene til Vigilantius. Disse katolske motstanderne sluttet aldri med å anklage Claude og Valdensere for at de trodde og lærte det samme som Vigilantius. Selv om dette var ment å være en anklage, ble den av de bibeltro kristne opplevd som en hedersbetegnelse. Sammenligningen med Vigilantius, denne enestående reformatoren som levde fire århundrer tidligere, beviser at det var en kontinuerlig kjede av sannhet blant innbyggerne i det nordlige Italia gjennom alle disse fire århundrene.
Claude raste mot tilbedelse av bilder og statuer. Han sa bl. annet: «Hvis man ikke skal tilbe det Gud har skapt, hvor mye mindre skal man da tilbe og anerkjenne det mennesker har skapt. Den som forventer at frelsen, som bare kan komme fra Gud, skal komme fra bilder, må sammenlignes med dem som er nevnt i Romerbrevets første kapittel, slike som tjener skapningen mer en Skaperen».
Mot tilbedelsen av korset skrev han; «Gud har bedt oss om å bære korset, ikke be til det. De som er villige til å be til det er uvillige til å bære det, både i åndelig og i bokstavelig betydning. Å tilbe Gud på denne måten betyr å fjerne seg fra Ham». Da Claude ble anklaget for ikke å holde seg til pavens autoritet, skrev han: «Ingen kan kalles apostolisk ved å hevde at de sitter i apostlenes stol, uten å gjøre pliktene til apostlene og tro som dem. Kirken hånet ham også fordi han avviste syndstilgivelse ved pilegrimsreiser.
En ny ide om at presten kunne, helt bokstavelig, gjøre nadverdsbrødet og vinen om til Jesu kropp og Jesu blod, gikk også den modige presten Claude sterkt i mot.
Det ble stadig et større skille mellom de forsamlingene som nedstammet fra apostlene og de som var knyttet til Pavekirken. Omkring denne tiden ca. i år 831, ble det skrevet en bok som gjorde skillet enda større. Denne boka omhandlet på en revolusjonær måte temaet om brødet og vinen i nattverdsmåltidet.
Kanskje kom dette modige utspillet fordi bokas forfatter visste at han i denne nye læren fikk støtte fra kirken. Biskopen i Roma hadde akkurat, med hjelp fra Karl den store, lykkes i å organisere det «Hellige Romerske Keiserriket», og han hadde derfor stor innflytelse. Forfatteren av den omtalte boka fikk applaus fra teologisk hold, og formulerte en lære som han hadde tenkt på en stund. Det hadde allerede vært dem som hadde foreslått tesen om at prestene hadde guddommelig makt til å forandre brødet og vinen til det faktiske legeme og blodet til Jesus Kristus, men gjennom denne boka ble denne bemerkelsesverdige og ubibelske teorien presentert for allmennheten.
Bibeltro kristne advarte straks og sa at denne læren forminsket Kristi offer på korset. Kristne som var under apostolisk innflytelse tok det standpunkt at frelsen ble tilveiebrakt en gang for alle ved Frelserens død. Hvis denne nye læren ble akseptert, så de straks at Guds ti bud, som Frelseren døde på korset for å opprettholde, ville bli neglisjert. Fra den tid av sluttet aldri evangeliske ledere å motsette seg denne og etter hvert flere andre katolske teologiske oppfinnelser. Den omtalte revolusjonerende boka ble skrevet om lag seks år før den edle Claude døde, i år 839, men han rakk å advare kraftig mot denne forfalskningen av Bibelens lære.
