«Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv», Jak. 1:22
Menneskehjernens evne og tendens til selvbedrag er grenseløs. Det går utmerket godt an å tro eller innbille seg at alt er slik det skulle være, fordi det burde vært slik.
Hvis det som burde være men ikke er, omgjøres i våre holdninger til en nærværende virkelighet, nekter sinnet etter hvert å registrere forskjellen mellom virkelighet og fantasi. Tilstanden er definert som både emosjonell og kognitiv umodenhet, men blir praktisert i en rekke familier, subkulturer, organisasjoner og ikke minst i kirkesamfunn og lokale menigheter.
Jeg hadde mye om den psykologiske effekten av kommunikasjonens 90:10 syndrom som en del av min doktorgrad fra LLU. Har også senere studert fenomenet ganske inngående. Det som kalles «Discrepency between words and deeds» (motsetningsforholdet mellom ord og gjerning/handling) har alltid fascinert meg. Den verbale kommunikasjonens formidlingseffekt representerer beviselig kun rundt 10% av det mottakeren sitter igjen med, hvis «deeds» (90%), kommunisert ved holdning, mentalitet, følelser, væremåte og handling, ikke harmoniserer med ordenes betydning.
Jeg er ikke sint!!!
Dette bygger jo på ren kommunikasjonsforskning og er dokumentert i en rekke «dobbelt blinde» studier. Hvis ord og holdning/handling er på kollisjonskurs, nekter hjernen å lagre ordene. Du klarer simpelt hen ikke å huske det som blir sagt, hvis holdninger og handlinger er motsatt.
Tenk deg et litt ekstremt eksempel. Du snakker med en person som tydeligvis er rasende sint. I løpet av samtalen sier du: «Så sint du er da, det går jo nesten ikke an å snakke med deg!» Tenk deg da at den sinte personen skriker: «Jeg er ikke sint! Kan du ikke høre hva jeg sier! Jeg er ikke sint!» Samtidig tramper vedkommende i gulvet for å understreke hva som blir sagt. To minutter etterpå ville du sannsynligvis ikke ha noen erindring av hva den sinte sa, siden holdning og handling fullstendig har hvisket ut den verbale erklæringen: «Jeg er ikke sint!» Din hjerne nekter å lagre ordene. Du ville i ettertid være helt sikker på at personen sa at han var sint.
«Discrepency between words and deeds», har også en åndelig applikasjon. Jakob uttrykker det slik at den verbaliserte (teoretiske) og bekjente troen er stein død hvis bekjennelsens praktiske virkelighet ikke blir oversatt i handling og gjerning (deeds), Jak. 2:14. 17. 20. 22. 24. Eller sagt på en annen måte. Ingen er selvfølgelig frelst ved å tro og bekjenne at de er det, dersom frelsens frukt, som naturlig nok er en endret karakter uttrykt i holdning, væremåte og handling, (jmf. Luk. 3:8-14) ikke er synlig i deres liv.
Alle har vi snublet hva dette angår, men hva vi gjør med snublingen når Gud Ånd og/eller mennesker bringer det til vår bevissthet, er selvfølgelig poenget. Det er der muligheten for vekst og helliggjørelse begynner.
Observasjoner viser at det er mulig å tilhøre en subkultur (et miljø) hvor en selv og de fleste andre i subkulturen, venner seg til å tro at den verbale formidlingen (10%) er selve virkeligheten, slik at «the discrepency» mellom det sagte og det holdninger og mentalitet demonstrerer, (90%) ikke blir registrert av noen som er sugd inn i dette miljøets usagte kjøreregler, forventninger og konstellasjoner. De fleste regner med at subkulturen faktisk er og står for det alle sier at den er og står for, ene og alene fordi det er verbalt uttalt og terpet at så er tilfelle. Ingen vil savne oppfyllelsen av ordenes (10%) innhold, fordi ordene og erklæringen har tatt virkelighetens (90%) plass. Forførelsen og det etterfølgende selvbedraget er fullkomment.
Personer som kommer inn i dette miljøet utenfra, vil naturlig nok med en gang registrere gapet mellom ord (10%) og holdning/gjerning. (90%). Ideologiske miljøer er spesielt sårbare for dette bedraget. Da kan man i et kristent miljø snakke om kjærlighet til man er tørr i munnen, og synge om det samme til man er både hes og har tårer i øynene, uten at kjærlighetens holdning og handling (90%) praktiseres i det hele tatt, utenfor emosjonelle fraser og ord (10%).
Samtidig hører du det innsmigrende spørsmålet: «hvordan har du det?»
Alle tror at man er kjærlig ved å si at man er det, men få vet hvordan dyp, ekte og prinsipiell kjærlighet uttrykkes, og hvordan holdningen: «Jeg vil deg, meg og forholdet vel», kommuniseres i praksis. Hvis du oppsøker slike kristne miljøer (menigheter), registrerer du gjerne at «alle» klemmer hverandre og smiler søtt, (veldig søtt) mens armen til alle man glir forbi i kirkens lobby berøres med et «touch of caring». Samtidig hører du det innsmigrende spørsmålet: «hvordan har du det?» (Her er det vesentlig å vektlegge «har» og aldri «hvordan», siden den siste vektleggingen kunne formidle at du virkelig bryr deg, og det ville bryte fullstendig med spillets kjøreregler.)
Men før du klarer å trekke pusten for å gi et svar, er den kjærlige personen søkk borte og i gang med å vise sin kristne omsorg og medmenneskelighet til neste offer. Der denne atferden oppleves i menigheter, er det kjekt å vite at metoden er lært og terpet. Du kan kurses til å vise omsorgens atferd, uten at du har et milligram av ekte omsorgsfølelse til stede i din mentalitet. Hvis fruktene (som er den praktiserte ikke verbaliserte omsorgen) ikke er synlige, er selvfølgelig også omsorgen fraværende.
Det verste som kunne skje i slike situasjoner, er at du faktisk forteller hvordan du har det, ved at du sier at du ikke har det bra, hvis det er din tilstand. Som regel makter de fleste ikke å takle oppriktighet i disse miljøene. Ja, det går til og med an å snakke og synge om at man tilber Gud, men være totalt uvitende om hvordan Guds Ord definerer sann tilbedelse. Munnen kan opplæres til å si litt av hvert som ikke har noen indre gjenklang.
Slike menigheter blir eksempler på det som kalles «Surface Caring», (overflatisk «omsorg») noe som nesten alltid er resultatet av vedvarende «Surface preaching» (overflatisk forkynnelse). Temaene som det regelmessig fokuseres på i slike menigheter er lette, grunne, sosiale, underholdende, teatralske og gjerne litt «show preget». Ledelsen er opptatt av å underholde forsamlingen. Den fraværende ektheten, som er meget enkel å registrere for personer som kommer fra kristne subkulturer som faktisk praktiserer «Deep Caring» og «Deep Preaching», blir ikke lagt merke til av menighetens regulære medlemmer.
Erfaring viser at emosjonelle uttrykk, fasade og klistresmil etter hvert blir slike menigheters varemerke, men det skremmende er at medlemmer over tid begynner å tro at dette perifere spillet er ekte vare. De vet ikke om noe annet. Sannheten vil benektes og det fiktive spillet bekreftes.
Stemningen i slike menigheter preges gjerne av stivheten som alltid dominerer miljøer som bevisst søker å produsere en kunstig og litt klønete avslappet mykhet, med kontrollert «åpenhet». Medlemmene oppfører seg som om alt er i orden, selv om konfliktene, problemene og bibelliberalismen er så synlig, at sensitive personer kan slite med å puste når de kommer på besøk.
Det er helt umulig å spille ekthet. Hvis en person som er bedrøvet, likevel prøver å smile for å skjule det triste, i et forsøk på å late som om alt er greit, brukes andre muskler i ansiktet når smilet skal produseres. Selv om de fleste ikke registrerer dette på en bevisst måte, vil underbevisstheten plukke opp spillet, og man sitter igjen med opplevelsen av at man er lurt. Det som fant sted var ikke ekte. Kroppen lyver aldri. Slik har Gud skapt oss. Det alene viser at falskhet alltid er på kollisjonskurs med det Gud står for.
Hvordan fungerer din menighet? Preges subkulturen av innsyn, integritet og ærlighet eller skryter man av at alt er slik det burde være, når det visselig ikke er slik. Vokter medlemmer på hverandre med ideologiske haukeøyne uten at denne væremåten er bevisst? Styrer skjulte agendaer mange samtaler og debatter i bibelstudier og sosialt samvær? Kommuniseres det frykt og mistenksomhet eller preges samvær av en stille og solid trygghet? Erklærer man lett en verbal tro på åpenhet, men praktiserer avmålt lukkethet? Jeg kjenner menigheter som absolutt preges av disse sosiale og psykologiske væremåtene og det er vondt å være til stede.
Erfaring viser at emosjonelle uttrykk, fasade og klistresmil etter hvert blir slike menigheters varemerke, men det skremmende er at medlemmer over tid begynner å tro at dette perifere spillet er ekte vare.
Er inkludering en frase man bruker som verbal definisjon på hvordan menigheten er, eller er inkludering virkelig praktisert? Hykles det på en så avansert måte at spillet er blitt normalisert som noe ekte? Er det «klikker» som stadig søker sammen mens andre personer blir ignorert, samtidig som man selvfølgelig benekter at det faktisk er slik. Selvfølgelig må det benektes, for virkeligheten er det som burde være, ikke det som er. Praktiseres «keiserens nye klær syndromet» på en så ubevisst måte at ingen egentlig skjønner hva virkelighet er?
Sannheten er aldri bare hva vi sier, erklærer, hevder og mener. Det må faktisk være sant før det er sant. Hvis du kommer til den konklusjon at din menighet har et problem, kan du velge å være en del av løsningen. Men du må regne med å få både fiender og venner hvis du samtidig etterlyser og selv begynner å praktisere Guds prinsipper.
