Det var til vanlige gjetere uten teologiske doktorgrader Gud først ga informasjonen om at Hans egen Sønn var kommet til verden, inkarnert som menneske. En engel åpenbarte seg for dem og ba dem ikke være redde, for han kom med gode nyheter. Deretter så de en hel engleskare som lovpriste Gud.
Disse enkle, jordnære og ærlige menneskene behøvde ikke å spørre noen i et religiøst hierarki om åpenbaringen var ekte, hva den betydde eller hvordan den skulle tolkes. De handlet straks på sin tro og erfaring, og ble enige om «å gå rett til Betlehem for å se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss», Luk. 2:15.
Hvorfor englene oppsøkte legfolk og ikke prestene, de som hadde teologiske doktorgrader eller synagogeforstandere, burde invitere til noen refleksjoner og assosiasjoner. Det heter seg at det som ikke sies eller ikke skjer, ofte gir langt flere svar enn det som sies og skjer.
I flere av våre norske bibler er englenes budskap oversatt til: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag».
Hvis vi forholder oss mer nøye til grunnteksten, gir englenes budskap en dypere mening, som også er i harmoni med resten av Skriften. Da ser vi at freden himmelens sendebud lover og proklamerer, ikke er et ubetinget løfte om fred og fordragelighet i en verden hvor djevelen selv hevdes å være fyrste, Joh. 12:31. 14:30. 16:11.
I omtrent alle kirker og kirkesamfunn kan vi høre dette englebudskapet gjengitt som om Herren lovet hyrdene på marken og oss alle, en politisk fred mellom alle nasjoner.
Flere bibeloversettelser gjengir imidlertid englenes erklæring med: «fred for dem som Gud er tilfreds med» (peace to those on whom his favor rest), Eks. New Living Translation eller («fred blant dem som Herren er tilfreds med»), Eks. English Standard Version, eller («fred blant mennesker som har Guds velbehag») Det norske bibelselskaps oversettelse av 1978/85.
Det er åpenbart at Jesus ikke kan sørge for fred i eller blant mennesker som lar den falne og syndige naturen dominere i sine liv og i de relasjoner de har. Da blir det umulig for Herren å være tilfreds med eller ha velbehag i hvordan mennesker prioriterer eller fungerer.
Selve ordet «fred» er å finne ca. 230 ganger i Bibelen. The hebraisk «Shalom» betyr egentlig «å reparere» eller «restaurere», med betydningen at man selv skaffer til veie det som er nødvendig for å kunne gjøre noe helt og fullstendig.
Å hilse noen med «Shalom», innebar en forpliktelse for personen som ga hilsningen. Det var et signal om vilje til å prioritere alt som er mulig for at den andres liv kan bli så godt som mulig.
Når Jesus hilste sine disipler med: «(Må) fred være med dere», Joh. 20:19.21.26, er det langt mer et løfte enn et ønske. Han forplikter seg til å gjøre sitt for at fred skulle bli dem til del. Det er derfor han også tilbød dem den fred han ønsket for dem. «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere..», Joh. 14:27. Paulus gjentar dette budskapet: «Han er vår fred», Ef. 2:14 og «La Kristi fred råde (dominere) i hjertene deres», Kol. 3:15.
Både i «the church of the Holy Sepulchre» i Jerusalem og i det som kalles fødselskirken i Betlehem, har flere kirkesamfunn gjennom tidene gjort tapre forsøk på å markere Fredsfyrstens fødsel.
I 1846 oppsto det en konflikt mellom den romersk katolske kirke og den gresk ortodokse kirke om hvem som skulle ha sin «fredelige» gudstjeneste til Fredsfyrstens ære først. Konflikten utviklet seg fra munnhuggeri til nevekamp og eskalerte til at alt som var tilgjengelig ble benyttet til å denge hverandre i hodet med. Både lysestaker, røkelseskar, store krusifikser med Jesusfigurer ble omgjort til våpen. Noen løp ut etter kniver og til slutt lå det over 40 døde prester og munker i et blodbad på gulvet.
Englenes budskap: «Fred blant dem som Herren er tilfreds med», sier vel nok om hvordan himmelen vurderer hendelsen.
I 1852 ble politiske stormakter til slutt enige om at den romerske katolske kirke, den armenske kirke og den gresk ortodokse kirke, sammen skulle sørge for at fødselskirken i Betlehem ble tatt vare på. De «kristne» tilbederne av Fredsfyrsten ble strengt beordret av verdslige styresmakter om å ta seg sammen og dele tid med hverandre for sine respektive gudstjenester. Jeg ber ikke om unnskyldning for å sette ordet «kristne» i anførselstegn.
Siden da har det likevel vært regelmessige fysiske kamper hver jul mellom de «kristne» gruppene om hvem som skal ha sin markering først. I fjor var det nye nevekamper mellom prester og munker, med blå øyne og brukne armer som resultat.
I år var politi tidlig på plass for å påtvinge ro og «julefred». Da valgte en av gruppene å ha sin feiring av Jesu fødsel i et lokale ved siden av kirken, siden den andre gruppen hadde stjålet nøklene til kirken og hadde utplassert vakter med stokker for å holde rivalene borte.
Fredsfyrsten selv sa: «Guds rike skal bli gitt til et folk som bærer dets frukter», Matt. 21:43. Han sa også: «På fruktene skal dere kjenne dem», Matt. 7:16. Hans budskap var videre: «Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt», Matt. 7:16-18. Konklusjonen er at: «Treet kjennes på fruktene», Matt. 12:33.
Det er Guds Ånds frukter disse versene omhandler. Blant dem er både kjærlighet (å handle slik at andre oppnår det som til sist gjør dem godt), langmodighet (å eie og uttrykke langvarig og utholdende vilje og mot til å tåle), mildhet, (uselvisk, uegennyttig og konfliktreduserende væremåte), og godhet, (siden bare Gud er god, innebærer det at Guds Ånd er synlig i liv og vandel.) Gal. 5:22.
JB
