Med kjennskap til pavekirkens rolle i Bibelens endetidsprofetier, bl.a. omtalt i Johannes Åpenbaring kapittel 13, er det utenkelig at seriøse og oppegående kristne ikke er våkne for det Vatikanet formidler om forventet framtid, eget selvbilde og de planer denne kirkemakten har for seg selv og andre.
Onsdag morgen 22. oktober, talte paven igjen til folkemengden samlet på Petersplassen. Hans primære budskap var at djevelen har klart å splitte “kirken” (dele den opp i fraksjoner), og at denne splittelsen har forårsaket mye smerte, men at Gud nå er engasjert i å helbrede splittelsens dype sår.
Han presiserte at det er mange kristne som tror på Jesus, men som ennå ikke tilhører “kirken”. Han stilte det retoriske spørsmålet: «Har vi resignert og er vi likegyldige til denne situasjonen, eller tror vi at vi kan og må arbeide for en full enhet for alle troende?»
Paven hevdet at hva enn forårsaket splittelsen (her mener han selvfølgelig hovedsakelig den protestantiske atskillelsen fra den katolske kirke), så var det alltid stolthet og selviskhet som var årsaken.
Han ba de frammøtte være med til å bygge broer og igjen skape enhet, og han kalte dette arbeidet for “åndelig økumenisme”
Den katolske kirkes overhode sa også at det i alle kristne samfunn er gode teologer, og han ba disse kirkesamfunnenes medlemmer om å la sine teologer debattere de doktrinære temaene.
Videre sa han at vi ikke måtte være så opptatt av ulikhetene oss imellom, men i stedet fokusere på likhetene. Han vektla at det absolutt er vesentlige ulikheter mellom kristne grupper, men han poengterte at vi alle har en ting felles, og det er troen på Jesus. Og vi har alle den rette tro, hevdet han, vedrørende Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Av den grunn, var hans budskap, kan vi alle vandre sammen.
Pavens bønn var at vi nå må gå framover til full enhet (“Let us go forward towards full unity”.) Historien skilte oss, men vi er nå på vei sammen til full forsoning og “communion” (Alles deltakelse i den katolske utgaven av nattverden, hvor Jesus omskapes på nytt når en formel uttales over hostien, eller nattverdskjeksen. Et sakramente som pavekirken hevder er frelsesformidlende og ikke bare en minnehandling, slik Jesus og de fleste protestantiske kirkesamfunn definerer den.)
Pavens sluttappell var at denne vandringen mot felles “communion” er sannhetens vei og alle må vi både forsvare og fremme denne utviklingen.
MVV’s kommentarer:
Pavens hevdet at menneskelig stolthet og selviskhet var en hovedårsak til splittelsen mellom pavemakten og bevegelsen som etter hvert ble kalt protestantismen. Hvor denne stoltheten og selviskheten var å finne presiserte han ikke, men det er ingen tvil om at de protestantiske reformatorene kjempet for å tilbakeføre den kristne troen, ikke til sin egen mening og preferanse, men til den lære Jesus og apostlene hadde forkynt. Ingen av reformatorene valgte martyrdøden på bålet av stolthet. Disse uhellige holdningene måtte i så fall vært å finne i stridens andre aktør.
Paven henvendte seg også til medlemmene i de protestantiske kirkesamfunnene, når han ba dem overlate kunnskap om tro og lære til sine teologer, og la dem debattere temaene, var hans appell. Dette er som kjent oppskriften i den katolske kirkes hierarki, hvor ledere definerer sannhet, og medlemmer gjør og tror det de blir bedt om å følge.
En protestant kan selvfølgelig ikke fungere slik. Vi har ikke lov til å delegere noe så vesentlig til noen og vi må aldri plassere et menneske mellom oss selv og Guds åpenbaring.
Som bibeltro kristne skal vi praktisere «Berøaprinsippet» (Ap.gj. 17:10-11) og aldri, hva angår religiøs tro og lære, akseptere noe fra noen uten at vi selv kan se og forstå at det er i samsvar med Bibelens sannheter. Det er ikke noe gyldig presteskap i det nye testamentets tid, ved at Gud arbeider gjennom åndelige ledere, slik at de presiserer hva som er sannhet eller usannhet. Alle troende er prester for Herren, Åp. 1:6. 5:10. 20:6, og vi har alle Jesus som vår øversteprest, Heb. 2:17. 4:14.15. 7:26. 8:1 og 9:11)
At pavens appell til protestantiske menigheter dessverre allerede er bra implementert, opplevde jeg selv ganske nylig. Jeg foreslo for en redaktør av et protestantisk menighetsblad, at jeg kunne skrive en artikkel og vise til Skriftens begrunnelser for at stadig flere kristne, nettopp på Bibelsk grunn, ikke kan aksepterer treenighetslæren.
Svaret jeg fikk var at hvis jeg kunne finne en «teolog» som sa det samme, skulle han vurdere tilbudet, men da måtte altså dokumentasjonen bli framsatt av en «teolog» ikke et vanlig kristent medlem.
Paven presiserte også at den katolske kirkes lære om Guddommen (om Faderen, Sønnen og Ånden), kalt treenigheten, nå er alle kristne fraksjoners lære, og derfor er veien til enhet med pavekirken åpen. Det kan se ut til at de kirkesamfunn som lenge holdt seg til Bibelens lære om Guddommen, nå har latt seg påvirke av pavens strateger, og har akseptert den katolske kirkes hedenske Guddomslære.
Videre mente paven at alle kristne tror på Jesus og derfor er selve fundamentet for enhet til stede. Sannheten er at det ennå er noen få kristne som velger å møte Bibelens egen definisjon på hva sann kristentro innebærer, derfor tror de ikke bare på Jesus, som visselig alle kristne gjør, også kirkesamfunn som er fulle av falsk og ubibelsk lære, men de har den samme tro som Jesus hadde. Nettopp denne definisjonen er Jesu egen beskrivelse av dem som i den siste tid velger å stå på Guds og sannhetens side, Åp. 14:12.
