Innledning.
I Bibelen ber Gud de troende om å praktisere ulike symbolske handlinger. Disse er fra Herrens side enten ment å minne om eller peke fram mot noe vesentlig i Guds frelsesplan.
Syndofferet på alteret viste til ham som engang skulle bli det virkelige offerlammet, Jesus Kristus. Også mange av de jødiske høytidene minnet folket på noe Gud hadde gjort for dem eller noe han skulle gjøre for dem i framtiden.
Dåpen er en slik symbolsk handling. På en måte representerer den en kjærlighetsrespons til Guds nåde og godhet som tilbyr frelse fra synd. I dette studiet skal vi ta for oss hva Bibelen lærer om dåpens betydning og praksis.
Hva er betingelsen for bibelsk dåp?
«Omvend dere og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn, til syndenes forlatelse», Ap. gj. 2:38.
«Da dro Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til han (døperen Johannes), og de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder», Matt. 3:5.6.
«Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans (Jesu) navn», Ap. gj. 22:16.
Å tømme litt vann over hodet er ikke Bibelens dåp. Johannes døpte der det var “mye vann” for at hele kroppen kunne dykkes ned.
«Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv», Rom. 6:3.4.
«For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også oppreist med ham ved troen på Guds kraft», Kol.2:12.
Kommentar: Dåpen signaliserer vårt bevisste valg om at Jesus skal være Herre i våre liv og demonstrerer vår tro på en himmelsk kraft som gjør dette valget mulig.
Er det troen eller dåpen som frelser et menneske?
«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt», Mk. 16:16.
(Kommentar: Bibelen lærer ikke at dåpen frelser uten en personlig tro på Jesu offer og mottakelse av tilgivelse for synd. Å la seg døpe er et vitnesbyrd om både troen og Jesusrelasjonen.
Endres vår karakter og indre vesen i dåpen?
«Dåpen er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighetspakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse», 1. Pet. 3:21.
Er det bibelsk rett først å døpe for etterpå å undervise evangeliet?
«Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem…og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere…» (Matt. 28:19.20.
Kommentar: Noen har fra denne oversettelsen hevdet at både frelse og en disippelstatus kommer automatisk ved dåpen. En slik måte å oversette på styres nok litt av en ønsketenkning, for grammatikken i den greske grunnteksten krever oversettelsen og døper dem, ikke «idet» dere døper dem. Troen og disippelforholdet er allerede på plass når bibelsk dåp praktiseres. Det er derfor dåpen er et vitnesbyrd om en allerede etablert erfaring.
Hvordan ble Jesus døpt?
Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der..», Joh. 3:23.
«Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet…», Matt. 3:16.
Kommentar: Bibelsk dåp krever mye vann, slik at den som døpes kan senkes helt ned i vannet. Slik ble også Jesus døpt.
Må de som døpes bli medlemmer i en menighet?
«De som nå tok imot hans (Peters) ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære…» Ap.gj. 2:41.42.
Kommentar: Guds plan var at de som ble døpt skulle «bli lagt til» (innlemmet som en del av) en gruppe troende. De som ble døpt fra apostlenes forkynnelse, ble med i et fellesskap som «holdt urokkelig fast på» den sanne lære. Siden Jesus profeterte at «mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange», Matt. 24:11, er det klart at flere trosgrupper ikke holder seg til Jesu forkynnelse. Ingen nydøpte bør derfor anbefales å bli medlemmer i en menighet som ikke «urokkelig» holder seg til Bibelens lære.
Hvem kan døpe?
Kommentar: Tradisjonen om at kun en person som selv har kirkepolitisk autoritet, posisjon eller myndighet kan ordinere andre til å døpe, er en senere utmynting som ikke har røtter i Skriften.
Enhver troende som selv har tatt imot Jesus som Frelser og kjenner Skriftens sannheter, kan døpe andre som ønsker å inngå i dåpens gode samvittighetspakt med Gud. Det er dåpskandidatens personlige forhold til Herren og aksept av Jesu lære som er det avgjørende, ikke posisjonen til vedkommende som døper.
Det er kjent at det er forskjellig dåpssyn innen kristenheten. Aksepterer Bibelen flere ulike dåpsformer?
«Det er en Herre, en tro og en dåp», Ef. 4:5.
Kommentar: Like sikkert som det bare er ên Jesus og bare ên ekte tro, er det også bare ên dåp som møter Bibelens beskrivelse.
Er det nødvendig å døpe et barn for at det skal bli akseptert av Jesus?
«De bar små barn til ham, for at han skulle røre ved dem, men disiplene truet dem som bar dem. Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til». Mark. 10:13.14.
Kommentar: Jesus berørte ikke barna for at de ved berøringen skulle tilhøre Gud rike, men fordi de allerede tilhørte dette rike.
Er det riktig det noen hevder at apostlene døpte barn?
«En av dem var en kvinne ved navn Lydia…som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun ga akt på det som ble talt av Paulus. Da hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt døpt, sa hun…», Ap.gj. 16:14.15.
«Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav alle akt på det som ble sagt av Filip… Men da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesus Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner», Ap.gj. 8:5.6.12.
«Sant nok, jeg har også døpt Stefanas’ hus..», 1. Kor. 1:16.
Kommentar: Noen har ment at siden apostlene praktiserte det som kalles «husstandsdåp» ble også små barn døpt. Bibelen gjør det imidlertid klart at apostlene bare døpte dem som «gav akt på» på og de «som trodde» undervisningen og derfor kunne ta et bevisst valg, ved å akseptere forkynnelsen. De døpte kvinner og menn, men ikke små barn som selv ikke kunne forstå eller tro.
Siden Bibelen kun lærer troende dåp, hva er da røttene til dåp av små barn som selv ikke kan tro?
Kommentar: Den katolske kirkefaderen Augustin (354-430) regnes som barnedåpens far på grunn av læren om arvesynd som han innførte i sitt kirkesamfunn. Han framholdt at små barn har arvet Adams og forfedrenes syndeskyld, og derfor må de bli døpt, å få del i nåden. På vikingtiden ble vann øst over et barns hode når barnet fikk et navn. Det ble kalt å vatne barnet. På den måten ble de innviet til livet, slekten og underlagt slektens husguder. (Kilde: Danmarks historie i hedenold, København 1855, III, side 336.)
Læren om at et nyfødt barn som ikke blir døpt, går fortapt, er ikke en del av Bibelens lære.
