Vær oppmerksom på at Bibelen ikke noe sted omtaler et tusenårsrike. En tidsperiode på tusen år er nevnt i Joh. Åpenbaring kapittel 20, men vi skal snart se at det aldeles ikke er et rike som beskrives.
Hvorfor velger vår Frelser i «Jesu Kristi Åpenbaring», Åp. 1:1, å dele med de troende en rekke detaljer knyttet til endetiden og sin gjenkomst? Mennesker som lever når disse dramatiske begivenhetene finner sted, vil jo oppleve dem. Men hvorfor gjør han denne informasjonen tilgjengelig for alle sine etterfølgere gjennom hele det nye testamentets tid?
Årsaken er uten tvil at Guds store motstander har lansert en rekke usanne ideer om endetiden. Disse ideene er hovedinnholdet i myter og teorier som er gjennomsyret av ubibelsk teologi. Ved å akseptere det falske, skapes et bilde av Gud og en holdning til ham, som kan hindre at mennesker finner han attraktiv.
Det er av kjærlighet til sine barn at Herren avslører falsk forkynnelse, for å hindre at vi skal føres på avveier. Det er med denne forståelsen vi må forholde oss til Bibelens informasjon om den siste tid. Det er ikke for å skremme oss eller for å «henge ut», baktale eller avsløre systemer og individer som motarbeider Guds sak, men for å hindre at vi blir bedratt.
Bibelen lærer at alle de frelste, både levende og døde, blir tatt med til himmelen ved Jesu gjenkomst. De ufrelste som lever ved gjenkomsten, dør. De ufrelste som allerede er døde, forblir døde.
“jorden var øde og tom”
Hvor mange mennesker er det da igjen på jorden etter at de frelste er tatt til himmelen? Jorden tom for alt liv. Profeten fikk se denne kloden etter at Jesus hadde «høstet» den for sin frukt.
«Jeg så jorden, den var øde og tom». Jer. 4:23… «Jeg så det var intet menneske mer», vers 25. «Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede for å legge jorden øde og utrydde synderne fra den», Jes.13:9. «Jeg så fjellene bevet og alle haugene skalv», Jer. 4:24… «Det fruktbare land var en ørken.» Alle «byer var brutt ned av Herren», vers 26.
Før jeg inkluderer flere bibeltekster, burde du la det som står i versene du nettopp leste, synke inn i bevisstheten. Det står rett ut at når Herrens dag kommer, vil jorden legges øde og alle syndere vil bli utryddet. Hvordan vi enn velger å tolke andre vers i Bibelen på, kan vi ikke velge en tolkning som ikke inkluderer all den informasjon Skriften gir om et gitt tema. Skrift skal og må forklare Skrift. Bibelen må være sin egen fortolker, men det krever både et ryddig sinn, bunnløs oppriktighet og ikke minst vilje til å legge bort enhver ide som ikke lar seg bekrefte fra Guds Ord.
Jeremia skriver videre om jordens tilstand etter Jesu gjenkomst. «De som Herren har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre. Ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem, til gjødsel utover jorden skal de bli», Jer. 25:33.
«Tømmes skal jorden. For Herren har talt. Jorden sørger og visner bort. Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt,» Jes. 24:3-6.
Uten tvil vil mange av dem som går fortapt når Jesus kommer igjen, kalle seg kristne fordi de tror på Jesus. Hvorfor går de da fortapt? De hadde lyttet til falske forkynnere som fortalte dem at de var løst fra å måtte lyde Guds lov. De trodde at en sentral del av evangeliet er budskapet om at de er frelst fra lovens krav og gyldighet.
De hadde ikke selv studert Bibelen og forstått at det er fra synden vi må frelses. «Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder», Matt 1:21, og synd defineres i Bibelen nettopp ved et brutt forhold til Gud, som alltid leder til at vi bryter Guds lov, 1. Joh. 3:4. Å frelse oss fra synd var også mandatet i Jesu misjon.
De som går fortapt har valgt ikke å etablere et nært forhold til Jesus, og ikke tillatt Hans Ånd å bo i seg for å skrive Guds mentalitet, vilje, lov og bud i deres sinn og forme i dem en karakter for evigheten. De er ikke blant dem som «holder seg til Guds bud» og de har ikke akseptert den tro Jesus selv hadde, Åp. 14:12. Derfor «krenket de lovene, overtrådte budet og brøt den evige pakten». «For dette er den pakt… jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter», Heb. 8:10. Ved ikke å tillate Herren å forme deres karakter, brøt de pakten.
Disse ufrelste vet tydeligvis hva som kommer til å skje med dem når han kommer. Det er disse Johannes omtaler i Åp. 6:16. Når de ser Jesus komme, blir de livredde og de «gjemmer seg i hulene og mellom berghamrene og roper til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede». Når Menneskesønnens tegn viser seg på himmelen, og de forstår at han de forkastet kommer for å hente de frelste og gjøre slutt på synd, da vil de ufrelste «bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet», Matt. 24:30. Disse bibelversene er ennå en dokumentasjon på at de ufrelste vil gå til grunne ved Jesu gjenkomst. De frelste opplever ingen frykt og de kommer ikke med klagerop, for de venter med glede på sin Frelser.
Omtalen av de tusen år.
Vi har nå kommet til versene i Bibelen som omtaler tidsperioden på tusen år. Det vi hittil har synliggjort, inneholdt informasjon som gjør at vi kan forstå det vi leser i Åp. kap. 20. 
«Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene, ikke før de tusen år var til ende. Deretter skal han slippes løs en kort tid,» versene 1-3.
Deretter beskrives en domscene, hvor martyrene fra fortiden, samt endetidens martyrer, «som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde,» og som «ikke hadde tatt dyrets merke, ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år,» (vers 40.)
«Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellige er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år. Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel. Og han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner,…for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem,» versene 5-9.
Ordet «avgrunnen» som blir djevelens oppholdssted fra begynnelsen av de tusen årene, er «abyssos» på grunnteksten. Dette ordet er oversatt på forskjellig måter i ulike bibelutgaver, men det er det samme ordet som brukes i 1. Mos. 1:2, hvor det står om jorden før Gud skapte liv på den: «Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp»…«Avgrunnen» eller «abyssos» kan altså bety en tom og øde jord. Dette stemmer med hva vi alt har lest? Djevelen må oppholde seg på en øde og avfolket jord etter at Jesus har hentet de frelste.
Det er konkrete hendelser som både innleder og avslutter tidsperioden på tusen år. Noe skjer også i løpet av denne perioden, både på jorden og i himmelen. Aktørene i dramaet er selvfølgelig djevelen og hans engler, Gud og hans engler samt mennesker. Sistnevnte kategori kan igjen deles inn i levende rettferdige, døde rettferdige, levende urettferdige og døde urettferdige.
Ut fra det vi kan lese i Luk. kap. 17, vet vi at alle ugudelige er døde etter Jesu gjenkomst og når de tusen år begynner. Vennligst prøv legg til side teorier du kan ha hørt eller lest om det fiktive «tusenårsriket» fra noen kristne subkulturer, og la oss forholde oss til Bibelens beskrivelse.
Johannes Åpenbaring kapitlene 19 og 20 henger nøye sammen. Det ene kapitlet glir over i det neste. Det var ingen kapittelinndeling da dette ble skrevet ned av Johannes. Det gjelder den samme beretningen. I kap.19, ser vi at Jesus ved sitt annet komme, har et oppgjør med to av de tre maktene som står ham imot i endetiden.
Maktene er: (1) Dragen. (2) Dyret og (3) Den falske profet. (Både «dyret» og «den falske profet» skal vi definere senere.) I nest siste vers i kap. 19, drepes «dyret», men også «den falske profet», som «hadde gjort tegn for dyrets øyne og med disse tegn hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets bilde,» Åp. 19:20.
Dette står altså i det 19 kapitlets nest siste vers. I det siste verset, vers 21, blir «alle de andre» drept. Altså først drepes «dyret» og «den falske profet», deretter «alle de andre» som står Jesus imot når han kommer. Alle som lever og ikke kan frelses, (alle de ugudelige og ufrelste som lever ved Jesu gjenkomst), både de som ledet an i frafallet og alle de som fulgte dem (alle de andre), dør. Da er det bare «dragen» igjen å ha et oppgjør med, når vi begynner med kapittel 20.
Første vers i kapittel 20, plukker opp tråden akkurat der, og begynner beretningen om engelen som bandt djevelen (dragen, slangen eller Satan) i tusen år. Han var den eneste som var i live på jorden etter at Jesus har hentet de frelste. De tusen år begynner med at alle de ugudelige er døde.
Antikrist opererer før de tusen år.
Legg nøye merke til hva vi nettopp leste fra de siste versene i Åp. kap. 19, nemlig at antikristmakten, som hadde forført mange til å ta dyrets merke og tilbe dets bilde, ikke er i live mer når de tusen år begynner.
Jeg er oppmerksomme på at denne informasjonen passer dårlig med teorien om at Antikrist skal være aktivt i løpet av de tusen år. En annen observasjon i denne sammenheng, er at de som ble myrdet fordi de ikke ville gi etter for Antikrist og ta dyrets merke eller tilbe dets bilde, blir «levende igjen og hersker sammen med Kristus i tusen år» Åp. 20:4, altså når de tusen år begynner.
Disse endetidsmartyrene er blant dem som blir reist opp fra sine graver idet tusenårsperioden begynner, og får være med Jesus til himmelen, sammen med alle de andre frelste.
Hvordan kan da dyret først påtvinge sitt merke på mennesker i løpet av de tusen år? Da ville jo disse trofaste ha blitt drept av «Antikrist», før dette systemet hadde begynt sin gjerning. Kan du se at når Antikrist drepes, idet de tusen år begynner, og når de kristne denne makten har myrdet, blir reist opp fra gravene ved Jesu gjenkomst, viser det at det ikke er i løpet av de tusen år denne makten har sin storhetstid.
Satan bindes.
Tenk logisk og la Bibelens eget budskap gi deg konklusjonene uavhengig av ulike teorier som sirkulerer. Vi har alt sett at alle ugudelige dør eller er døde i det Jesus kommer igjen. De rettferdige døde oppstår og tas til himmelen sammen med de levende rettferdige. Hvem er igjen på jorden da? Ingen! Djevelen kan neppe bindes av en fysisk kjetting, men han kan bindes av forholdene eller omstendighetenes lenke. Det er ingen igjen å forføre eller friste. Men teksten sier at «når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel,» vers 7.
Satan løses.
Hvordan skjer det? Siden det «settes bånd» på hans aktivitet som frister og forfører ved at jorden blir folketom, kan han bare løses til aktivitet igjen av noen å friste og forføre. Og det er nettopp det Bibelen sier.
Han samler dem til kamp mot Gud og de frelste, som befinner seg i Det nye Jerusalem, som ved slutten av de tusen år kommer ned fra himmelen, vers 8.
«Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var gått», vers 5. Dette kalles det annen oppstandelse. Det står at: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse,» vers 6, for de fikk være med Jesus til himmelen. De som står opp til den andre oppstandelse, etter de tusen år, har ikke noe å glede seg til. Det er ingen «de andre» igjen, utenom de døde ufrelste. De blir levende igjen etter de tusen år.
Etter at Satan på denne måten får avsluttet sin påtvungne «passivitet,» står det at «han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner» vers 8. Han har mange å påvirke og forføre, for «tallet på dem er som havets sand,» vers 8. Det var vel alltid slik at «få er de som finner» den smale veien, Matt. 7:14 og at «mange er de som går» på den brede vei, Matt. 7:13.
Dom i himmelen.
Kapitlet vi studerer her forteller også om en domscene i himmelen i løpet av de tusen år, vers 4. De frelste som ble tatt til himmelen ved Jesu annet komme, «ble gitt makt til å holde dom». Denne dommen kalles i samme vers det «å herske» eller «regjere sammen med Kristus». De får være med å bestemme og avgjøre i den tusen år lange rettssaken. «Bøker ble åpnet,» vers. 12, står det, og «de døde ble dømt etter det som skrevet i bøkene, etter sine gjerninger» v.12. Hvem er de døde som blir dømt i løpet av de tusen år? Det er de ufrelste døde.
Kan du se at det å hevde at de frelste hersker og regjerer her på jorden sammen med Kristus i de tusen årene, ikke på noen måte stemmer med Bibelens egen beskrivelse? Det er i himmelen dette finner sted, for det er der de frelste er og jorden er øde og tom. Ordet som er oversatt «herske» eller «regjere», er også ordet som betyr «å dømme» eller holde dom. Altså en rettssak hvor man finne ut alt som fant sted slik at en rettferdig konklusjon kan trekkes.
I løpet av de tusen årene skal de frelste være med å se, forstå og erkjenne at de mange som ikke ble frelst, selv valgte fortapelse, ved at de med det lys Gud ga dem, ikke ga respons til Guds Ånds appell. Hvis hver tåre til slutt skal tørkes bort og sorg og pine opphøre for alltid, Åp. 21:4, må det inkluderes i dette grundige oppgjøret, at alle er overbeviste om at Guds dom er rettferdig.
Gud vet hvem som kunne frelses og hvem som ikke hadde latt Jesus gjøre dem skikket for en evighet i Guds nærhet. I løpet av de tusen årene skal alle de frelste også få se det Gud visste. Skal universet være vaksinert mot synd for all evighet, må innsyn og forståelse samt tillit og respekt for Guds beslutninger bli alle de frelste til del.
Djevelen og syndere ødelegges.
Men da faller ild ned «fra himmelen og fortærer dem,» vers 9
Siden alle de frelste alt har mottatt lønnen (evig liv) og er i himmelen, må de døde som står opp etter de tusen år, være de ufrelste som ennå er døde på en ødelagt jord. Levende blir de ikke før de tusen år er til ende, vers 5. Da blir de gjenskapt og får en «kort tid,» vers 3, sammen med Satan og hans onde engler (onde ånder). Han samler dem til kamp mot Gud og de frelste, som befinner seg i Det nye Jerusalem, som ved slutten av de tusen år kommer ned fra himmelen, vers 8.
Men da faller ild ned «fra himmelen og fortærer dem,» vers 9. Dette er den annen død, vers 14, og representerer den endelige og evige fortapelse og utslettelse. Da er synd, syndere og syndens opphavsmann for alltid borte. Den lovløse og alle som fulgte ham i opprøret mot Guds system og Guds evige lov, er ikke mer.
Ilden som brenner evig, brenner så lenge det er noe å brenne, da slukner den. Ordet evig på grunnteksten henter sitt tidsaspekt fra sammenhengen det står i. Sodoma skulle brenne med en «evig ild», Juda brev vers 7. Den evige ilden sluknet når alt var oppbrent.
All synd er borte fra Guds univers, som igjen er like rent som det var før syndefallet. Ren blir også denne kloden, etter at ild fra Gud renser den. Det er da Gud skaper en ny jord, Åp. kap. 21.
Dommen i himmelen er nødvendig for at alle som har kjære og kjente som valgte ikke å la seg frelse, kan se at Gud gjorde alt han kunne for å gi dem mulighet til å velge rett. Alle vil til slutt enes i at Gud er rettferdig. Det er nødvendig at Guds navn på denne måten renvaskes for Satans anklager, og hans rettskaffenhet synliggjøres, slik at opposisjon mot Guds system aldri mer behøver å dukke opp i universet. Kosmos er nå garantert fri for synd og ulydighet. Med sin frie vilje i behold, vil de frelste velge å lyde, tjene og tilbe sin Skaper, i all evighet.
Det er vondt å lese at de fortapte er så mange som «havets sand». Blant dem er hærførere og despoter, konger og generaler, krigere og kriminelle. Det er vel ikke helt utenkelig at i denne skaren kan både Nimrod, Nero, Napoleon, Lenin, Stalin og Hitler befinne seg. Satan forfører alle til å tro at de med den militære kløkt de besitter, sammen med hans egne overnaturlige evner, kan ta over Guds nye Jerusalem.
Da tilintetgjøres de alle og all synd og syndere er for alltid fjernet. En kort tid står alle mennesker som har levd på jorden ansikt til ansikt. I det nye Jerusalem er alle de frelste fra alle tider. Utenfor står alle de ufrelste.
Jeg tror at Herren, på mirakuløst vis, vil åpenbare individuelt for alle de fortapte hvorfor deres skjebne måtte bli slik. Hvorfor skulle han ellers reise dem opp igjen, for at de skulle høre dommen over sine liv, for etterpå å bli tilintetgjort? Gud har i løpet av de tusen årene svart på alle spørsmål fra de frelste. Mange av dem kan ha mennesker de kjenner som ikke var rede til å bli med hjem. Nå vil han også vise de fortapte at hans dommer er rettferdige.
Kanskje det er denne utrolige hendelsen Bibelen omtaler på følgende måte: «I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære», Fil. 2:10.11. «Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud», Rom. 14:11.
Deretter skaper Gud en ny jord for de frelste å bo på og hovedstaden «Det nye Jerusalem» er den nye jordens midtpunkt. Da begynner det virkelige livet. Det som skjer her nede er bare et forkammer hvor alle må velge hvor de ønsker å tilbringe evigheten. Evig liv eller evig fortapelse, som betyr evig utslettelse. Med et slikt perspektiv burde dette livets eventuelle vanskeligheter bli litt mer uvesentlige og Golgatas tilbud langt mer attraktivt.
