«Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh. 8:32.
Paul Claudel skal visstnok ha kredit for uttalelsen: «Sannhet har ikke noe å gjøre med antall mennesker som er overbeviste». Så sant, så sant. Det blir vanskelig å identifisere et temaområde hvor denne påstanden er mer sann enn på den politisk/ideologiske eller religiøse arenaen.
Kim Jong Un
I nord Korea tror «alle» at deres store leder og ideologiske «gud», Kim Jung-um, fikk 10 «hole in one» første gang han spilte golf. Her blir selv Tiger Wood en læregutt. De tror også at han har skrevet 100 bøker, selv om ingen til dags dato har sett eller lest en eneste av dem. Folket tilkjennegir en klippefast tro på hva de enn blir fortalt av sine ledere om sin store gudeleder, og er godt kjent med de meget ubehagelige konsekvensene av åpent å trekke i tvil det alle blir befalt å tro. De er forresten også overbeviste om at alle småfuglene i Nord-Korea ble tause og ikke sang den dagen deres forrige leder, Kim Jong-il døde.
Likevel er påstandene til det Nord Koreanske ministeriet for propaganda usedvanlig vanskelig å ha tillit til for alle andre på kloden, selv om «hele folket» i Nord-Korea tilsynelatende tror dem. Å akseptere noe bare fordi andre aksepterer det, er å be om å bli forført.
Men for å la denne uttalelsen komme ennå nærmere. Jeg har faktisk hørt sagt i en kristen subkultur som står oss ganske nær: «Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det, før jeg vet hva våre ledere mener». Det er vel vanskelig å falle dypere i tilintetgjørelsen av egen gudgitte evne til å tenke, lese, vite, vurdere og la seg lede av Den Hellige Ånd. Hva slags forkynnelse må menighetsmedlemmer lytte til, når slikt er mulig å tro, si og mene for et voksent menneske med normal intelligens?
Like tankevekkende er refleksjonen til Herschbach Dudly, når han hevder: «Sannheten venter tålmodig på den som kommer forbi». Du skal ikke ha arbeidet lenge med mennesker før du innser at de som i dypet av sin sjel virkelig er oppriktige og integrerte, alltid er på jakt etter objektiv sannhet og lys. Når de finner en dokumenterbar sannhet, griper de den begjærlig og gjør den til sin egen. Slike mennesker kan «vokse» lynfort, på noen minutter, og begynne å forstå det andre har vært eksponert for i flere år uten å begriper noe som helst.
Anvendt på den samme ideologiske arena, er det utrolig lett å observere at mennesker som lar de kognitive antennene være finjusterte av Ånden til Gud, har en indre dragning mot objektiv sannhet. Der andre overhode ikke oppdager noen problemer med religiøse meninger, myter, fantasier og illusjoner, vil sannhetssøkende mennesker straks bli oppmerksomme på at noe er galt, når det ikke er ankret i Guds Ord. Slik arbeider Guds Ånd.
Den ellers så dypttenkende danske religionsfilosofen Søren Kierkegaards mye debatterte sannhetsdefinisjon, må jeg imidlertid stille meg skeptisk til, i hvert fall hva kristentro angår. Hans påstand er: «Det gjelder å finne en sannhet som er sannhet for meg». Selv om påstanden aldeles ikke representerer sunn teologi, er det trolig den mest aksepterte av noen. Hvis den gode Søren skulle mener at vi må få et eierforhold til sannhet før den virkelig blir personlig sann for oss, syns jeg at han burde ha uttalt seg helt annerledes. Det er mange måter å si nettopp det på, for en person som tenker klart og har et noen lunde brukbart vokabular.
Hvis dette utsagnet skulle bety at sannhet blir til etter hvert som jeg vil at noe skal være sant, er vi faktisk inne på en av grunndiagnosene på psykopati. En psykopat klarer nemlig å kreere sannhet etter behov, og når faglitteratur hevder at psykopater aldri lyver, når de faktisk lyver hele tiden, er det fordi mennesker med denne mentale skaden ikke har en hjerne som kan vite hva løgn er, for virkeligheten blir til etter hvert.
Tillat meg også å nevne den litt humoristiske sannhetspåstanden som Georg Christopher Lichtenberg har lansert. «Det er nesten umulig å bære sannhetens fakkel gjennom en menneskemengde, uten å svi noen i barten».
Alle som velger å ha Jesus selv som modell og eksempel og derfor står for Bibelens sannheter, koste hva det koste vil, og derfor har tatt imot guddommelig mot til å synliggjøre den, har erfart at medkristne med svidde barter kan være ganske ondsinnede å ha med å gjøre.
William Tyndale ble brent på bålet da han sto for sannheten og ikke fulgte datidens ledelse eller folkemengde.
Tror nok mange av reformatorene fikk oppleve denne sannheten om sannheten, og enkelte av dem måtte til og med bøte med livet på grunn av at sannhetsfakkelen de bar «svidde noen barter». Det krever en god del mot både å søke etter sannhet og å dele den med mennesker, når noen ikke setter pris på den.
Å være et ekte og sant menneske er en risikoaktivitet i vår tid, kanskje også i flere kristne menigheter, hvor det etter hvert er blitt usedvanlig vanlig å selge «sjela» for å oppnå aksept, tilhørighet og sosial økumenisk anerkjennelse.
Jeg inkluderer også Paulo Coelhos påstand: «Det er bedre å fortelle sannheten og la noen gråte, enn å fortelle en løgn og få noen til å smile».
Jeg tror nok at du kan møte mange som vil være dypt uenige i denne uttalelsen. I økumeniske kristne miljøer vil utsagnet sannsynligvis og dessverre, møte mest motstand. Det gjelder spesielt personer som rent mentalt velger å fungere mer emosjonelt enn prinsipielt.
Da kan de mene at ordene «gråte eller smile» er nøkkelbegrepene i denne uttalelsen, ikke «sannhet eller løgn». Mye sannhet kan svi til å begynne med, særlig hvis det falske og usanne i forveien har fått dype røtter. Mye usannhet og forførelse kan skape midlertidig glede, men smilet kan stivne brått når virkeligheten kommer på banen, og forførelsens konsekvenser blir synlige.
Selveste Winston Churchill skrev: «Av og til snubler mennesker over en sannhet, og de fleste skynder seg videre som om ingenting har hendt». Denne påstanden har jeg sans for, siden det er relativt lett å se at det i mange tilfeller stemmer. Det går visselig an å være livredd sannheten.
Noen kan være godt etablerte i et miljø hvor det sanne som de oppdager ikke er akseptert av flertallet. De kan da risikere å møte alvorlige konsekvenser om de holder fast på sannheten, og avviser subkulturens kollektivt erklærte usannhet. Da kan frykt for å bli utstøtt eller behovet for ideologisk eller sosial tilhørighet, skape en langt større lojalitet til det usanne enn til sannhet. Frykt er en skummel motivasjon som har gjort mange opprinnelig ærlige mennesker til feige kujoner eller kjeltringer.
Mark Twain uttalte: «Vær forsiktig med halve sannheter, noen kan gripe fatt i den gale halvdelen.» Ærlig talt! Forkynnelsen i dagens kristenhet er visselig full av halve sannheter.
Det er ikke vanskelig å lure mennesker hvis nettopp det skulle være en aktivitet som oppleves interessant. Blandingen sannhet og løgn behøver ikke være en 50:50 mikstur. En dråpe arsenikk i et melkeglass ødelegger ikke smaken på melken, men det kan likevel bli ditt siste melkeglass.
William Blake har skrevet: «Sannheten vil alltid bli trodd hvis den blir forstått». Utsagnet ser riktig nok spennende ut, men jeg er overbevist om at du vil finne mange unntak til påstanden. Det går absolutt an å nekte å akseptere det vi egentlig forstår. Såpass stor evne til selvbedrag ser det dessverre ut til at vi mennesker har.
Ikke minst er dette hva den økumeniske prosessen gjør med kristne menneskers vurderingsevne. Med et feiljustert økumenisk kompass, hvor enhet med alle er målet og et like ødelagt åndelig kart, kan det være få som finner både veien sannheten og livet.
Jesus sa det rett ut. Få er de som finner den smale veien og mange foretrekker den brede, Matt. 7:13.14. I verset som følger denne påstanden, indikerer Jesus hvorfor så mange kommer til å gå feil vei. «Vokt dere for falske profeter», sier han. Hvis vi tror på Jesus og i tillegg har Jesu tro, må vi faktisk forholde oss til denne sannheten også.
