Videoene det henvises til i dette innlegget, demonstrerer en utrolig direkte oppfyllelse av bibelske profetier knyttet til den katolske kirkes økumeniske mål. Vi får først se den anglikanske biskopen Tony Palmer som taler til hundrevis av pinsevennpastorer på en lederkonferanse. Han forteller og «dokumenterer» at de nå kan og må slutte å protestere (være protestanter) og i stedet komme hjem til den katolske kirke. Det er utrolig å se hundrevis av pastorer klappe og rope av glede over invitasjonen. «Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret». Åp.13;3. Les mere i denne artikkelen fra 2004: www.mensviventer.no/mvv38/billetttilrom.htm
Kenneth Copeland og Tony Palmer
Deretter ser vi en videohilsen som ble overført i konferansen, hvor pave Francis hilser pinsevennpastorene og gjentar biskop Tony Palmers budskap. Kom hjem. La oss bli forenet. Han får stående applaus og jubel fra alle pastorene. Til slutt gir den kjente pinsevennpastoren Kenneth Copeland forsamlingens respons og de takker og jubler av glede over at reformasjonen er avsluttet og at veien til enhet med pavekirken nå er åpen for protestanter.
Til slutt i innlegget kan du lese kommentarer til Palmer og pave Frans og linken til Youtube innlegget for lesere som også vil se filmene det henvises til.
Først en oversettelse av biskop Tony Palmers appell.
«Vi lever i en utrolig generasjon. Jeg er overbevist om at Gud har ledet meg til denne pastorsamlingen ved Elias ånd. La meg forklare hva jeg mener. Hvis du studerer temaet, ser du at det var Elias ånd som virket gjennom døperen Johannes. Appellen var å vende sønnenes (barnas) hjerte til fedrene og vende fedrenes hjerte til sønnene (barna), for å forberede veien for Herren. Vi vet at alle profetier har en dobbelt betydning. Vi vet også at Elias vil komme før Jesu gjenkomst og jeg har forstått at Elias ånd er ånden for gjenforening. For å vende våre hjerter til hverandre. Dette er veldig viktig. Vi vet at i de første 1000 år, var det bare et kirkesamfunn, den katolske kirke.
Katolsk betyr global (universell), det betyr ikke romersk. Er du født på ny? Reis dine armer hvis du er født på ny? (Alle gjør det) Da er du katolsk. (Latter i salen.) Ta tilbake det som tilhører deg! Vi er alle katolikker! Og så var det et skille ved slutten av det første årtusen. Vi kaller det splittelsen mellom Øst og Vest kirken. Nå hadde vi to kirkesamfunn i stedet for ett. Fem hundre år senere kom Luther med sin protest. Da ble det tre kirkesamfunn, i løpet av 1500 år. Men fra Luthers protest og videre, sitter vi nå med 36.000 kirkesamfunn.
Jeg har etter hvert forstått av ulikhet (diversity) er guddommelig, men splittelse er fra djevelen (kraftig applaus fra salen.) Det er sant det som er sagt dere tidligere i denne samlingen, om herligheten. Herligheten som Faderen hadde og som han gav til Jesus. Herligheten av Guds nærvær. Hva er den karismatiske fornyelsen? Det er når vi erfarer Guds nærvær, han som sa at han gir sine denne herligheten for en pragmatisk hensikt, ‘slik at de kan være ett’. Det er herligheten som binder oss sammen, ikke doktriner. Herligheten er limet i denne nærheten.
Hvis du aksepterer at Kristus lever i meg, at Guds nærhet er i meg og at Guds nærhet er i deg, så er det alt vi trenger! Gud vil rydde opp i alle doktrinene når vi kommer til himmelen. (When we get upstairs.)
Kristen enhet er selve fundamentet for vår kredibilitet. Jesus sa at om vi ikke er forenet, vil ikke verden tro. Splittelsen ødelegger vår kredibilitet.
Det er frykt som holder oss atskilt og frykt er en falsk begrunnelse. En falsk begrunnelse som ser ekte ut. (Her spiller biskop Parker på det engelske ordet for frykt – FEAR, hvor F kan stå for ordet falsk (false). E står for begrunnelse (evidence.) A står for appearing (det som gir inntrykk av å være) og R står for real (virkelighet.) Altså ordspillet ‘falsk begrunnelse som ser ekte ut’.
I 1999 ble det holdt en gudstjeneste her for å «feire» felleserklæringen om en felles forståelse av hvordan man blir frelst. Etterpå var det kaffe og mulighet for å stille spørsmål. En fra MVVs redaksjon henviste til Luthers protest mot avlat og spurte om den katolske kirke nå har avskaffet avlaten? Biskop Schwenser fra den katolske kirke svarte at de nå kalte det noe annet, men benektet ikke at den fortsatt var der. Det får man også bekreftet hvis man søker på deres nettsteder. F.eks kan man få avlat ved å følge pave Frans på Twitter. (NRK 17.07.2013) Hva sier Bibelen? Jesus tok straffen for oss; Om Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes tilgivelse ved Hans navn» Ap.gj 10:53. » Men Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle få fred, rammet Ham, og ved Hans sår har vi fått legedom. Jes. 53: 5
Det meste av vår frykt skapes av propaganda. Hva har historien å fortelle oss? I 1999 skrev den romersk katolske kirke og den protestantiske lutherske kirke, under på en erklæring som avsluttet protesten. Luther trodde at vi blir frelst av nåde ved tro – alene. Amen? Men det er ikke hele saken! Han mente at den katolske kirke tror at vi blir frelst av gjerninger og det var årsaken til protesten. I 1999 skrev begge kirkesamfunn denne erklæringen sammen. I de protestantisk kirkesamfunnene blir det forkynt mye billig nåde. Mennesker ble født på ny, men demonstrerte overhode ingen frukt. De så ikke engang etter fruktene, for de var ikke nødvendige for frelsen – og det var det.
Og hva gjorde de to kirkesamfunnene in 1999? De kombinerte de to kirkesamfunnenes definisjoner om hva som gir frelse. La meg lese rett fra den katolske kirkes nettsider. ‘Rettferdiggjørelse betyr at Kristus selv er vår rettferdighet, som vi mottar ved den hellige Ånd, i samsvar med Faderens vilje. Sammen tror vi katolikker og lutheranere at frelsen er av nåde alene ved tro på Kristi frelsende verk, og ikke på grunn av gjerninger fra vår side. Vi blir akseptert av Gud og mottar den hellige Ånd som fornyer våre hjerter og utruster og kaller oss til gode gjerninger. (Forsamlingen klapper og roper av glede.)
Dette avsluttet Luthers protest! Brødre og søstre! Luthers protest er avsluttet! Er din protest avsluttet? I 1999 ble denne erklæringen signert av den katolske kirke og av den globale lutherske kirke. Fem år senere signerte Metodistkirken den samme erklæringen, men inntil nå har ingen av de protestantiske evangelikale (en gruppe som pinsevennene tilhører) stått fram og signert erklæringen, om at vi sammen med våre brødre og søstre tror at forsoningen er av nåde ved tro, for å vise fruktene av gode gjerninger. Og dette er noe som må ordnes! Dette er en utfordring til dere pastorer. Protesten var avsluttet for 15 år siden!
Derfor utfordrer jeg mine venner, dere protestantiske pastorer. Hvis det ikke er en protest lenger, hvordan kan det da være en protestantisk kirke? Kanskje vi alle nå er katolikker! (Latter og klapping i salen.)
Tilsammen er vi reformerte – vi er katolikker i en global betydning og ingen kan lenger protestere mot den katolske doktrinen om frelse. Nå forkynner vi det samme evangelium, at vi blir frelst av nåde ved tro alene. Ordet alene var argumentet i over 500 år.
Protesten er avsluttet! Den er avsluttet! (Forsamlingen klapper og roper.)
Vi må nå bruke like mye tid på gjenforening som vi bruker på å evangelisere, ellers bygger vi murer uten fundament. La meg til slutt lese en døende manns bønn. ‘Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, likesom du Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett», Joh. 17:20-22. (Forsamlingen av pinsevennpastorer klapper og roper av begeistring.) Slutt på innlegget fra biskop Tony Palmer.
Pave Francis videohilsen til pinsevennpastorene:
«Kjære brødre og søstre. Tilgi meg for at jeg kommer til å tale på italiensk Jeg snakker ikke godt engelsk. Men jeg vil tale fra hjertet og det er et språk som er både enkelt og ekte. Dette hjertespråket har sin egen grammatikk, med to enke regler. Å elske Gud over alt og din neste, for de er alle dine brødre og søstre. Med disse to reglene kan vi fortsette vandringen sammen.
Jeg har med meg her biskop Tony Palmer, vi har vært venner i mange år. Han fortalte meg om deres pastorkonferanse og om møtene som dere arrangerer og det er en glede å kunne hilse dere. En hilsen som preges av både glede om lengsel. Glede fordi det gjør meg glad at dere har kommet sammen for å tilbe Jesus Kristus, vår Herre og for å be Faderen om å sende Ånden. Og det skaper glede å se at Gud arbeider over hele verden.
Men også med lengsel fordi det som nå skjer blant oss, hvor det er familier som elsker hverandre og det er familier som ikke elsker hverandre. (Her snakker paven symbolsk om kirkesamfunn.) Vi ser familier som skiller seg fra hverandre og familier som kommer sammen. Tillat meg å si det, men vi er separert.
Det er synd som har skilt oss fra hverandre, og alle har vi syndet. Det er forårsaket av historiens misforståelser. Det har vært en lang vandring på grunn av synd, som alle ble en del av. Hvem kan vi gi skylden? Vi er alle å klandre, for vi har alle syndet. Det er bare Herren som er skyldfri. Jeg lengter etter at denne atskillelsen kan komme til en avslutning, slik at vi igjen kan oppleve enhet og fellesskap. Jeg lengter etter enhetens omfavnelse, på samme måte som den hellige skrift forteller om Josefs brødre. De var sultne og hadde ikke nok føde. Da dro de til Egypt for å kjøpe mat slik at de kunne ete og få næring. De dro for å kjøpe og de hadde penger, men de kunne ikke spise penger. Men i Egypt fant de mye mer enn mat – de fant sin bror!
Vi har alle nok penger og verdier. Kulturens, historiens, religionens og tradisjonenes verdier, men vi må møte hverandre som brødre. Vi må gråte sammen, som Josef gjorde. Slike tårer forener oss for det er kjærlighetens tårer.
Jeg taler til dere som en bror og jeg taler på en enkel måte, med både glede og lengsel. Vi må tillate vår lengsel å vokse, fordi det vil gjøre at vi raskere finner hverandre og kan omfavne hverandre og sammen tilbe Jesus Kristus som historiens Herre.
Takk for at dere ville lytte til meg og at dere tillot meg å tale til dere fra hjertet og jeg vil be dere om en tjeneste. Vennligst be for meg fordi jeg trenger dine bønner. La oss be om at Herren forener oss alle. Ta et initiativ nå! (Come on!), vi er jo alle brødre! La oss gi hverandre en åndelig omfavnelse (a hug), og la oss avslutte det han har begynt.
Dette er enhetens mirakel og det har begynt. En kjent italiensk poet som heter Manzoni, skrev en gang: ‘Jeg har aldri sett Gud begynne et mirakel som han ikke fullfører på en god måte’.
Gud vil gjennomføre enhetens mirakel. Jeg ber dere om å velsigne meg og jeg vil velsigne dere. Dette er fra bror til bror. Jeg omfavner dere. Takk. (Forsamlingen av pinsevennpastorer reiser seg, klapper og jubler.)
Kenneth Copeland gir en respons.
Pastor Copeland er en kjent trosbevegelsesforkynner som er sentral i pinsebevegelsens karismatiske fokusering.
Copeland går opp på podiet med begge armene reist. Hele forsamlingen av pinsevennpastorer reiser seg også og løfter hendene. Det ropes og klappes.
Copeland sier: «Glory, glory, glory» (herlighet), og fortsetter: Mannen (paven) ba oss be for seg. Himmelske Far! Vi gir respons til pavens forespørsel og vi er enige med ham i vår lengsel etter enhet for Kristi legeme. Vi kommer sammen i vår tros enhet. Far! Vi vet ikke alltid, som Skriften sier, hva vi skal be om som vi burde, men vi ber for han (paven) i ånden. Vi mottar uttalelser ved den hellige Ånd. Vi mottar troens bønn. Vi bruker ord som ikke er våre egne.
(Her begynner en sekvens med det pinsevennene kaller tungetale, og hele forsamlingen taler i såkalte tunger 2-3 minutter uten at noen kommer med en «tolkning» eller «oversettelse».)
Når tungetalen dør ut, fortsetter pastor Copeland: Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja, herlighet, herlighet, herlighet. Herre Jesus, herre Jesus, herre Jesus.
Copeland henvender seg til biskop Tony Palmer: Kom opp hit Tony og ta med deg din telefon. Jeg vil at du skal filme vår respons og bringe den tilbake til Italia. Han snur seg med ryggen til forsamlingen og biskop Tony Parker filmer han med hele forsamlingen stående i bakgrunnen med løftene armer.
Copelands hilsen til paven: Sir! Takk fra dypet av våre hjerter. Alle disse pinsevennlederne representerer titusener av medlemmer. Vi elsker deg og tror at Gud er med deg. Som respons til ditt ønske, har vi nettopp bedt for og med deg og vi gjorde det i Ånden. Vi tror at vi har mottatt et svar i harmoni med løftet i Mk. 11:24. ‘Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere’.
Vårt ønske Sir, er at vi sammen med deg, får oppleve det som står i Ef. 4:13. ‘Inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde’.
Sir, vi velsigner deg og mottar din velsignelse. Dette betyr mye for oss og vi hilser deg fra dypet av våre hjerter, og fra sjelens dyp og med all vår makt. (Vår kommentar: Her benytter pastor Copeland ordene i bibelens appell om hvordan vår relasjon skal være til Gud, men han retter det til pave Francis. ‘Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele sin sjel og av all din makt’.)
Vi takker deg Sir. Takker Gud for deg og vi sier alle i kor: «Vær velsignet!» (Be blessed) Hele forsamlingen av hundrevis av pinsevennpastorer står og roper ut denne velsignelsen til paven, ‘Be blessed’ og jubler, vinker og klapper.
Copeland: Amen, amen, amen, amen, amen, amen. Halleluja. Dette er Guds vilje. Biskop Tony Palmer sier: Jeg skal ta denne filmen med tilbake til Vatikanet.
Copeland avslutter med: Himmelen fryder seg over dette. Halleluja. Dette ville vært umulig da jeg begynte min pastorgjerning for 47 år siden. (Slutt.)
Kommentarer:
Dette er en kraftig forførelse ved hjelp av løgn. Et eksempel på dette er uttalelsen: «Vi vet at i de første 1000 år, var det bare et kirkesamfunn, den katolske kirke.» Hva med arianerne? Vi vet at folkegrupper som østgoterne, herulene og vandalene tilhørte denne retningen. De invaderte Rom. Hva med nestorianerne, som evangeliserte hele østen og araberland? Hva med ebonittene? Hva med Jacobitene, forløperne til bl.a. den syrisk ortodokse kirken? Hva med kirken i Etiopia? Hva med forløperne til valdenserne som levde i alpene pga forfølgelse fra den katolske kirke (Novations, puritans eller Gathari, og de bevarte sannheter som den katolske kirke hadde ødelagt).
Det hevdes altså at både den lutherske kirke og den katolske kirke nå er enige om definisjonen på rettferdiggjørelsen, det betyr en enighet om hvordan et menneske blir frelst og kan komme til himmelen.
Ideen er at begge nå lærer at frelsen er: (1) Alene ved tro. (2) Av nåde. (3) Til gode gjerninger, men at gjerningene ikke har noe med frelsen å gjøre. Det innebærer at det er troen og nåden som frelser, enten det er gjerninger eller ikke. Det blir som å si at treet er helt fint, selv om det ikke vokser noe frukt på det.
Den erklærte enigheten som ble undertegnet i 1999, var neppe noe mer enn en økumenisk tilnærming, hvor man valgte å unnlate en undersøkelse og debatt av en rekke ulikheter knyttet til de to kirkesamfunnenes (og protestantismens) forståelse av forsoningen.
Sannheten er at den katolske kirke lærer at dette kirkesamfunnets 7 hellige sakramenter, er frelsesmidler. «De 7 sakramenter er hellige handlinger som formidler frelse», (http://romerskkatolskekirke.wordpress.com/sakramentene)
Du må med andre ord være med på en rekke spesifikke kirkelige riter, handlinger og tradisjoner, for å kunne eie og bevare et frelsende forhold til Gud.
Johan Hus, William Tyndale og mange, mange flere ble brent på bålet for sin protest mot den katolske kirke. Har den katolske kirke endret sin lære siden da? Eller er det protestantiske kirker som går tilbake til Rom? Kanskje må vi friske opp protestantenes blodige historie og deres bibelske undervisning?
En slik religion er i voldsom konflikt med protestantisk teologi. Det samme gjelder selvfølgelig pavekirkens lære om at Maria, mennesket som var Jesu mor, på et tidspunkt ble tatt opp til himmelen og senere betraktet som med-frelser. Den frelse Bibelen forkynner, er en frelse fra synd. «..Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder», Matt. 1:21. I 1. Joh. 3:4 blir den synden vi skal frelses fra, knyttet til valget å bryte Guds lov. Jødene mente at de var sikre på frelsen fordi de hadde slektskap med Abraham og derfor var Abrahams barn. Jesus svarte dem og sa at ingen er Abrahams barn hvis de ikke har Abrahams gjerninger, Luk. 3:8. De både trodde og bekjente, men manglet troens gjerninger. «Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned», sa Jesus, Luk 3:10. Det betyr at det ikke er noen frelse ene og alene ved å tro og bekjenne, hvis ikke fruktene beviser troens ekthet.
I Matt. 7:21-23 forteller Jesus om kristne som har tro. De priser Jesus og gjør tilsynelatende mirakler i hans navn, men han må fortelle dem at han ikke kjenner dem, fordi de var ulydige og ikke levde i samsvar med hans lov.
Ingen forklarer dette temaet bedre enn Jesu bror, Jakob. «Vær gjerningenes gjører» skriver han, «ikke bare dets hører», Jak. 1:22. Videre skriver han: «Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Jak. 2:14.
Konklusjonen blir: «Tro uten gjerninger er unyttig», Jak. 2:20. «Slik er det med troen, dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv», Jak. 2:17.
Hva ble den katolske kirke og den lutherske kirke enige om i 1999? At tro alene (som gis oss av Guds nåde) frelser oss. Gjerninger kan være en frukt av frelsen, men er ikke nødvendig for frelsen.
Link til filmen referert til over: http://www.youtube.com/watch?v=2QarP2d7eqM
Wikipedia har nå skrevet om denne hendelsen og har denne kommentaren til slutt: This ecumenical shift, spearheaded by Bishop Palmer and Pope Francis, is chronicled in the latter portion of The Great Controversy (book) by Ellen G. White. (Denne ekumeniske endringen….er beskrevet i den siste delen av Mot historiens klimaks av Ellen G White). Denne boken er skrevet for over 100 år siden.
Fra Mot Historiens klimaks kap. 36 «Krisetimen nærmer seg».
“Protestantene i De forente stater vil være de første til å rekke hånden over svelget mot spiritismen. De vil også strekke seg ut over avgrunnen mot romerkirken.”
“Skillelinjen mellom de gudløse og dem som kaller seg kristne, er nesten ikke merkbar. Kirkemedlemmer er opptatt av de samme tingene som verdslige mennesker er opptatt av, og er parat til å gjøre felles sak med dem. Satan er fast bestemt på å gjøre dem til ett og styrke sin sak ved å samle dem alle i spiritismens leir. Ettersom mirakler ifølge katolsk tankegang er et sikkert tegn på den sanne kirke, vil de uten videre bli bedratt av disse mirakuløse krefter. Og protestantene, som har kastet fra seg sannhetens skjold, vil også bli villedet. Katolikker, protestanter og verdslige mennesker uten forskjell vil godta ytre gudsfrykt, men ikke dens kraft. De vil oppfatte denne alliansen som en storslått bevegelse som skal omvende verden og innvarsle det lenge ventede tusenårsriket. “
Deretter så jeg et annet dyr som kom opp av jorden, og han hadde to horn som et lam og talte som en drage (USA). Og i det første dyrets nærvær utøver han all den makt det første dyret hadde, og han får jorden og de som bor på den, til å tilbe det første dyret, han som fikk det dødelige såret sitt legt. Åp. 13; 11.12
—————————————————————————————————————————————————————
Den moderne økumeniske bevegelsen er i utgangspunkt et ensidig produkt av Den katolske kirke, og blir drevet fram av «The Roman Catholic Pontificial Councel on Ecumenism». Hensikten med prosessen fra katolsk side, ble definert ved 2. vatikankonsil, og beskrevet slik: Gradvis vil resultatet bli at hindringene for fullkommen kirkelig fellesskap blir overvunnet og alle kristne vil bli samlet i en felles feiring av Eukaristen, til enhet i den ene sanne kirke. (Document of Vatican 2, Flannery samlingen, side 456.)
Pater Ray Ryland, som er professor i teologi ved Francisikaner Universitetet i Steubenville, Ohaio, USA, er en av de mest aktive i det katolske «Coming Home Network,» og han skriver bl.a. i bladet The Rock nr. 3, 2002. «Det andre vatikankonsilets økumeniske agenda er nå igjen den mest synlige prioriteringen i det økumeniske arbeidet for både katolikker og de fleste protestantiske kirkeledere, nemlig å gjenskape enhet mellom pavekirken og de protestantiske adskilte brødre, ved at protestanter bringes inn i enhet med Den Romersk Katolske kirke».
