Hvem er der – hvem er ikke der
Jeg så en liten video-snutt av en flokk skilpadder som holdt til på relativt grunt vann. En av dem fikk nok litt for stor fart opp fra bunnen for å trekke luft, den gjorde i hvert fall en liten side-flipp og havnet dessverre på ryggen, noe som for skilpadder er ganske alvorlig. Å bli liggende slik har tatt livet av mange av disse fascinerende dyrene.
Heldigvis ble ikke uhellet oversett av de andre skilpaddene, som tydeligvis holdt øye med hverandre, kanskje nettopp fordi det er beskyttelse og trygghet i et fellesskap.
Straks de registrerte tilstanden til sin ‘opp-ned’ partner, svømte de alle tett på den havarerte og omringet den fra alle sider. En av dem svømte deretter ned og presset den forulykkende opp fra en side, og siden de andre ga motvekt for å hindre at ‘opp-ned’ skilpadden bare ble skjøvet til siden, klarte de sammen å snu den rundt igjen.
Etter bragden fortsatte, de alle å dykke ned og spise fra de grønne plantene på bunnen og alt var som før ulykken. Om skilpaddenes samarbeid ble utført som følge av innebygde reflekser, resultatet av en tankeprosess, emosjonell respons eller erfaring, vet jeg ikke noe om. Det var i hvert fall det rette å gjøre for å redde livet til en av deres egne, som fikk livet snudd ‘opp-ned’.
En parallell og overførsel ligger på lur etter å ha sett filmbiten. Fra mange år med evangelisk forkynnelse og sjelesorg, har også jeg møtt en god del mennesker, som lik den nevnte skilpadden, havnet ‘opp-ned’ i livet. Årsakene til tilstanden kunne variere voldsomt, men resultatet ble likevel det samme. De opplevde at de ikke klarte å komme seg videre og hva de enn gjorde for selvhjelp, synes ikke å hjelpe.
Siden flere av disse observasjonene ble gjort i kristne menighetsmiljøer, burde det hørt med i historien, at den samme responsen som skilpaddene utviste, også ble resultatet i de kristne subkulturene. I noen av disse troende gruppene, var det heldigvis enkeltmennesker som ga en respons som kunne reflekterte det edle kristennavnet. Andre steder ble ‘opp-ned’ menneskene, selv om de var medlemmer av fellesskapet, ignorert, avskydd, skjøvet ut og møtt med kulde, avstand og taushet. I enkelte menigheter ble de ikke bare frosset ut, men det ble rett og slett lagt til rette for at de skulle fortsette å ‘ligge på ryggen’, ved at direkte løgn og anklager gjorde endringsprosesser veldig vanskelige eller nesten umulige.
Jeg har mange ganger undret meg over hvorfor og hvordan kristne menigheter, som har en verbal trosbekjennelse og muntlig benytter Bibelens begreper for å proklamere sitt ideologiske ståsted, evner å være fullstendig blinde for avstanden mellom egne ord og handlinger. Om jeg har lykkes med å finne mulige svar på fenomenet, er jeg ikke helt sikker på, men noen observasjoner har jeg tillatt meg å gjøre.
Når mennesker står oss nær, og vår respons på deres tilstand blir personlig nok, fordi vi på grunn av kjennskap og vennskap kan leve oss inn i deres tilstand, ser det ut til at vi evner å være langt mer ekte og sanne, enn når vi tilhører en gruppe hvor responsen er antatt å være kollektivt.
Grupperespons kan være skumle greier, siden den delen av reaksjonen som skal tilhøre det enkelte individ, lett blir tynnet ut og fordelt på mange. Det er sannsynligvis helt umulig både å si, mene og føle at ‘vi’ elsker deg, ‘vi’ føler med deg, ‘vi’ har medfølelse eller ‘vi’ viser barmhjertighet. Kjærlighet, medfølelse og barmhjertighet, kan bare springe ut fra det ene menneskets tanker og følelser, siden det er subjektive opplevelser.
Selvfølgelig kan flere enkeltmennesker, fra det samme miljøet, hver for seg ha en personlig og ekte emosjonell opplevelse og respons, men følelsene og engasjementet er likevel subjektivt. Ved en kollektivisering av det som bare kan være individuelt og derfor personlig, forsvinner kilden eller roten til opplevelsen, mens ordene og begrepene ‘elske, føle og barmhjertighet’ fortsetter, som om de har en egenverdi når de overføres til en felles arena.
En illustrasjon kan være nyttig. Hver for seg kan de koselige familiehundene oppføre seg både pent, høflig og lydig, når hjemmesituasjonen og kjente mennesker inngår i miljøet. Observasjonene er dessverre mange på at noe dramatisk kan skje med de samme snille og veloppdragne hundene, hvis de slippes løs og blir del av en flokk, som bare er seg selv, uten innflytelsen av sosiale bånd og forventning.
Eksempler viser at de søte firbeinte, som individer av en flokk, kan miste alle opplærte hemninger, og bli en mobb som angriper både andre hunder og mennesker. Til og med barn er blitt drept av slike flokker, og eierne forstår ingen ting, siden hundene aldri har oppført seg slik hjemme.
Vi mennesker er heldigvis ikke hunder, men politiet kan fortelle om ungdommer som i flokk gjør forferdelige ting med andre, men når man får snakket med dem individuelt, er de fortvilet over hva de har vært med på, og kjenner seg ikke igjen på hvordan de fungert i gjengen.
Konklusjonen kan beklageligvis ikke oversees, selv når temaet flyttes til hvordan enkelte menighetsmedlemmer disponerer sin respons, når de konfronteres med ‘opp-ned’ mennesker i et miljø hvor de fleste har lite til overs for slike. Siden ingen, absolutt ingen, som har en personlig og nær relasjon til Jesus, er i stand til å kollektivisere medfølelse, havner vel kvaliteten på den kristne erfaringen i vektskålen. I visse situasjoner kan ikke den enkelte gjøre så mye som forårsaker endring, men en født-på-ny troende vil aldri kunne bli en del av menighetsmobben, som møter ‘opp-ned’ medlemmer med kulde, avstand, taushet eller likegladhet. Det er ikke mulig.
Vi kan alle trygt tolke vår personlige respons til dem som synliggjøres i våre menigheter, som har havnet på ryggen og ligger nede, som en termostat for hvor Jesus er i våre liv, utenfor eller innenfor.
JB
