Utviklet eller Skapt – del 3 av 6
«Forskerne Stanley Miller og Harold Urey, arbeidet med å definere miljøet hvor det ble regnet med at liv ble til for ca. 3,5 milliarder år siden. Evolusjonslæren valgte dette tidspunktet, på grunn av antakelsen at jorda ble dannet omkring 1 milliard år før livet oppsto.
Som de fleste evolusjonister, trodde de to forskerne at kjemiske stoffer som reagerer med hverandre, på en eller annen måte hadde i seg muligheten til å skape fenomenet vi kaller liv, som i en lang og tilfeldig prosess, kunne utvikle seg til den store variasjonen av levende organismer som vi i dag kan observere. Inklusivt mennesket, med evne til tankeliv, mentalitet, selvbevissthet og åndsliv.
Stanley og Harold visste at aminosyrer var byggesteiner til proteiner. På universitetet i Chicago, utførte de to forskerne i 1953 et eksperiment. Litt informasjon om kjemi kan gjøre det lettere å forstå tankeprosessen bak eksperimentet. Det var kjent at alle aminosyrer har den samme grunnleggende strukturen, og består av fem deler. Hvert molekyl har: (1) Et sentralt karbon atom, som igjen er knyttet til: (2) En aminogruppe (som består av et nitrogen atom bundet til tre hydrogen atomer). (3) En karboksylgruppe, (bestående av et karbonatom festet til et oksygenatom). (4) Et hydrogen atom, og: (5) En variabel R gruppe (som er en sidegren på molekylet), og utgjør den delen som gjør aminosyrene ulike.
For å sette sammen disse aminosyrene, var det derfor helt nødvendig å blande produkter som inneholdt elementene som de var laget av. Det var med andre ord behovet for et miljø med det nevnte kjemiske innholdet (for å skaffe aminosyrer), som gjorde at forskerne regnet med at den antatte ‘ur-suppen’ måtte inneholde metan (CH4), Ammoniakk (som er Nitrogen og Hydrogen) og H20 (i form av vanndamp), sammen med elektrisitet for å motivere kjemiske reaksjoner.
Forskerne søkte å gjenskape et slikt miljø i en glasskolbe, og oppdaget som forventet at flere aminosyrer også ble dannet. Det må presiseres at de to forskerne ikke oppdaget aminosyrer, (de eksisterte allerede), men blandet sammen de eksisterende og kjente kjemiske stoffene som de besto av. På en måte begynte Miller og Urey med fasiten, altså sluttresultatet, og la til rette for at prosessen dit kunne gjentas. Hvis de ikke hadde kjent til hvilke atomer aminosyremolekylene inneholdt, ville de heller ikke ha regnet med at den antatte ‘suppen’ måtte tilføres de kjemiske stoffene som var nødvendig.
Parallellen kan være at du gis et ferdig bakt brød, men ønsker å bake et selv. Du oppdager at brødbakingens ingredienser og miljø, krever en eltet blanding av mel, vann og gjær og en varm ovn, og ved å følge oppskriften lykkes du med eksperimentet.
For å respektere logikkens kjøreregler, dokumenterte ikke de to forskerne, at liv ble til i denne kjemiske blandingen for x-antall år siden, for en slik antakelse prosjekterer et nåværende premiss tilbake i tid. De bekreftet heller ikke at aminosyrer ble dannet på daværende tidspunkt, for det er også en konklusjon som bygger på evolusjonsteoriens teser. Alt de oppnådde, var å vise at de allerede eksisterende aminosyremolekylene blir til, når atomene de er satt sammen av er til stede.
Forskningen til Miller og Urey fant sted flere tiår før vitenskapen kjente til det ekstremt kompliserte DNA molekylet, som helt bokstavelig består av milliarder med kjemiske bokstaver, og de kjente heller ikke til at de avanserte kjedene med aminosyrer, må settes sammen i en helt spesiell rekkefølge, styrt av et detaljert forhåndsbestemt kodesystem, for å kunne lage hvert eneste av de nødvendige og forskjellige proteinene.
Med dagens kunnskap, vet vi at denne prosessen umulig kan bli til av seg selv, siden selve utvelgelsen skjer etter en arbeidstegning, som i forveien har i seg oppskriften på det ferdige produktet. Det er nå kjent at det ikke er de kjemiske prosessene som danner aminosyrer, som er kilden til verken livet eller utviklingen, slik Miller og Urey håpet på.
Aminosyrene kan egentlig sammenlignes med murstein, som skal brukes til å bygge et hus. Den sentrale oppgaven er ikke prosessen med å lage mursteinene, altså aminosyrene, for det krever bare at atomer i en kjemisk blanding reagerer med hverandre under spesielle forhold. Både atomene og deres innbyrdes reaksjoner, ble ikke oppfunnet av forskere, men oppdaget, siden de allerede eksisterte.
Men for å bygge en uendelighet av ulike kompliserte proteiner, eller ‘huset av murstein’, kreves en nøyaktig forhåndsbestemt plan, som viser hvordan mursteinene både skal plasseres og festes til hverandre. Aminosyremursteinene er ikke like, som murstein er ved bygging av et hus. De er alle forskjellige, og må plasseres i forhold til hverandre etter et avansert mønster».
Vi har 29 bokstaver i vårt alfabet. Ei bok på 300 sider, bruker bare disse 29 bokstavene, men i forskjellig sammensetning, for å produsere ord av ulik betydning og lengde, som til sammen gir bokas budskap. Vi har 20 aminosyrer og de må også gjentas i forskjellige kombinasjoner i språkkjeden som lager proteiner. En gal bokstav i en bok, vil ikke ødelegge bokas innhold, men det spesielle proteinet som det er kodet for, krever at alle aminosyrene står nøyaktig der de skal. Sannsynligheten for at en aminosyrekjede, med 300 aminosyrer, skal være satt sammen sjansestyrt eller tilfeldig, altså uten en forhåndsbestemt kode, beskrives som tallet 10 opphøyet i 77, som betyr tallet 10 med 77 nuller etter seg».
Tallet 1 milliard, er tallet 1 med ni nuller, altså 1000.000.000. Tallet 1 billion, er tallet 1, etterfulgt av 12 nuller, altså 1000.000.000.000. Da ser vi at en tilfeldig sannsynlighet for 10 med 77, bare må kalles absurd. Hvis du samler så mange av hver bokstav som du benytter i boka på 300 sider, blander dem godt, og kaster dem ut på en stor nok flate, kan du vurdere sannsynligheten for at bokstavene vil falle ned og bli den ferdige boka, med rett innhold.
Fenomenet tid, enten det er snakk om millioner, milliarder eller billioner av år, har selvfølgelig ikke noe å si, når grensen til det totalt og absolutt umulige er passert for lenge siden.
Den første cellen
La oss anta at evolusjonsteoriens første levende celle, faktisk ble ‘laget’ for 3,5 milliarder år siden, av den kjemiske blandingen i ‘ur-suppen’.
Vi kan i dag med sikkerhet vite hva en slik første celle nødvendigvis måtte inneholde, for i det hele tatt å kunne være en celle. Den måtte bestå av minst 250 ulike og meget spesialiserte proteiner, laget av de nevnte, lange, forskjellige og kodeprogrammerte aminosyrene. I tillegg måtte cellen ha utviklet en solid beskyttende membran, med evne til bare å slippe gjennom det som i forveien var identifisert (av hva eller hvem), til å være nyttig, og samtidig stenge ute farlige inntrengere.
Videre måtte den ha en meget komplisert energiproduserende kraftstasjon, som faktisk var satt sammen av tusenvis av spesialiserte samarbeidende mekanismer, igjen satt sammen av andre lange proteinkjeder. Den måtte også ha et brukbart stoffskifte, som i seg selv krever mye programmert biologisk informasjon. Men videre måtte evne til genetisk reproduksjon eksistere, som betyr at cellen var nødt til å kunne gjenskape seg selv, altså dele seg, med alle de nevnte detaljene ferdig utviklet i den nye cellen, som da ville blitt den neste ur-cellen. Uten samtlige av disse bestanddelene, funksjonene og prosessene, var det ikke en celle som levde, og kunne fortsette å leve og bli en del av prosessen som kalles evolusjon.
Vi kan være godhjertede og unnskylde Miller og Urey, for de forsket på en tid da de ikke visste noe om det vi vet i dag. Like lite som vi burde klandre Darwin, som ikke hadde et fungerende mikroskop, og trodde at cellen var en geleklump, og at vet å sette klumpene sammen slik vi gjør med lego-klosser, kunne det lages ulike organismer som fikk liv i seg gjennom og ved denne sammensetningen.
Men er det like lett å unnskylde nåtidens forskere, som tviholder på at tilfeldighet og sjanse er kilden til liv og ulike arter, når sannsynligheten for det er et tall med 77 nuller? Å gjette alle tallene i Euro-lotto riktig 10.000 ganger etter hverandre, er mye enklere enn å sette sammen avanserte proteiner til å bli nye arter som aldri tidligere har eksistert og som i prosessen blir tilført fenomenet liv.
JB
