Utviklet eller skapt – Del 1 av 6
Lesere som har fulgt med i debattene mellom evolusjonister og kreasjonister, vil sannsynligvis ha kommet over navnet Richard Dawkins. Denne britiske biologen, filosofen, darwinisten og ateisten, er mest kjent for sine ti-talls bøker og vedvarende krangledebatter på internett, med dem som har en annen livsanskuelse.
Han har etter hvert blitt så populær, at noen snakker om den ideologiske tidsepoken fra Darwin til Dawkins. Et av hans mest kjente illustrasjoner, til forsvar for evolusjonsteorien, er hans eksempel med 1 million fiktive apekatter.
Hensikten med eksemplet, er å synliggjøre evolusjonens grunnpremiss, at tilfeldighet må være mekanismen til både fenomenet liv og til utvikling av alle de ulike artene av levende organismer.
Illustrasjonen tar utgangspunkt i det tenkte scenariet at en million udødelige apekatter er samlet i et enorm rom, og de har en oppgave å utføre i løpet av en million år. De er alle opplærte til å hamre løs på hver sin skrivemaskin, men uten å bli trette og uten å behøve pauser for hvile, mat eller søvn.
Dawkins hypotese er at hvis tilførselen av papir og sverte til skrivemaskinene er ubegrenset, vil en av disse million apekattene, i løpet av tidsperioden på en million år, lykkes med å skrive Shakespeares samlede verker feilfritt. Til tross for at ingen av apekattene kan lese eller kjenner innholdet i den litteratur de skal gjengi. Selve prosessen som Dawkins hevder er mekanismen til hans antakelse, er det som kalles sjansestyrt naturlig utvelgelse, som over ubegrenset tid, har forårsaket produksjon av liv og alle nye arter. Budskapet hans er at usannsynlighet, alltid til slutt vil kunne overvinnes av tilstrekkelig med tid».
Richard Dawkins er det hans ‘trosfeller’ kaller en ‘gammelevolusjonist’, som har hatt vansker med å følge med i evolusjonsforskningens nyere funn fra de siste få årene. Det tok noe tid før Dawkins klarte å ta til seg innholdet i ferske vitenskapelige oppdagelser om DNA molekylets enorme kompleksitet, og at forhåndsbestemt kodeinformasjon måtte være til stede, før aminosyrer kunne sette sammen ulike proteiner. Da først forsto han at illustrasjonen med apekattene var absurd. Dawkins justerte derfor sitt eksperiment, og sa at det måtte være en overordnet sjefsapekatt, som kjente innholdet i Shakespeares verker. Straks en av apekattene skrev en bokstav som var riktig, måtte sjefen ‘fryse’ denne bokstaven, og vente på neste riktige bokstav fra samme apekatt».
Dawkins fikk som forståelig er, mye ‘pepper’ fra ideologisk likesinnede, når han måtte innrømme at intelligens og systematisk informasjon og et forhåndsbestemt kodesystem, nå var bevist å måtte være en del av evolusjonsprosessen».
En dataprogrammerer fra Nevada, Jesse Anderson, tok faktisk på seg jobben med å lage et program på bakgrunn av Dawkins illustrasjon med en million apekatter. Med viten om dagens biologiske og kjemiske forskning, som viser hvordan bare ett eneste korrekt protein kan lages fra aminosyrer, måtte den antatte ‘sjefsapekatten’, følge noen prosedyrer. Etter at en riktig bokstav var registrert, måtte ‘sjefen’ straks avbryte prosessen hver gang neste bokstav, altså bokstav nummer to, ikke var den rette for et ord, for bare det ville illustrere hvordan sammensetningen av aminosyrer skjedde for å produsere proteiner».
Apekatten som ‘til slutt’ evnet, av ren sjanse, å skrive alle Shakespeares verker feilfritt, kunne ikke slå feil på en eneste bokstav, av de mange ti-talls millioner som var nødvendige for prosessen. Ved å skanne alle bokstavene i Shakespeares litteratur, sammen med det faktum at den samme apekatten måtte skrive alt riktig, ble det hele selvfølgelig en vits.
Vi kan le av Dawkins fiktive tankeeksperimentet, men selv med kunnskap om den nyere DNA/RNA forskningen, er likevel Dawkins forklaring det eneste tilgjengelige såkalte vitenskapelige fundamentet, for evolusjonsteoriens mulighet til å produsere både fenomenet liv og ulike arter.
Konklusjon.
De fleste av Darwins opprinnelige ideer er i dag avleggs, og mange av Ny-Darwinismens observasjoner er også blitt forkastet. Flere evolusjonister hevder at vi står ved terskelen til en revolusjon hva angår den tradisjonelle evolusjonstroen.
I november 2016, (altså for bare sju år siden), ble en stor konferanse arrangert ved ‘The Royal Society’ i London. En av hensiktene med samlingen, var å synliggjøre hva nyere forskning viser med hensyn til livets utvikling. Konferansen påviste at evolusjonsideen har enorme svakheter, siden den ikke eier en mekanisme som kan forklare nydannelse og innovasjoner. Resolusjonen som ble vedtatt av forskerne på denne konferansen, sies å ha sendt sjokkbølger gjennom det vitenskapelige miljøet. Den korte og dramatiske konklusjonen var: ‘Naturlig seleksjon kan ikke skape nytt liv’.
Forskerne som vedtok denne erklæringen, var evolusjonister, og ærlige nok til å se nyere vitenskapelige fakta i øynene, uten å la seg styre av forpliktende allianse til et ideologisk premiss, som fratok dem evnen til å tenke logisk og fristilt.
JB
