Rent personlig kan vi mennesker stagnere i vår vekst på ulike områder, enten det er moralsk, etisk, sosialt eller åndelig. Nøyaktig det samme kan skje med interessegruppene eller subkulturene vi lager oss, enten formålet er faglig, religiøst eller bare etablert for tidsfordriv og underholdning.
En av årsakene til stagnasjon, er at hovedhensikten med det som opprinnelig ble prioritert, mister mye av sin betydning. Dernest vil aktiviteter, rutiner og tradisjoner oppleves stadig viktigere, nettopp fordi eksistensbegrunnelsen har mistet noe av sitt moment, og den videre drivkraften flyttes derfor til vedlikehold av det bestående.
Respons på stagnasjon.
Hva kirkesamfunn eller kristne bevegelser angår, vil gjerne menighetspleie, indremisjon, selvbevaring, organisasjonsarbeid og ulike former for klubbaktiviteter overta, når dynamiske utadrettede tiltak mister sin appell. Denne observasjonen synes å være felles for både de konservative og liberale kristne miljøene. Radikaliserte liberale utgaver, vil ofte kompensere for stagnasjon, ved å redusere betydningen av det man er forventet å tro. Motivet er sannsynligvis å gjøre medlemskap så ukomplisert at det blir god plass til alt og alle.
I den konservative fraksjonen, vil gjerne restriksjoner, forbud og kontroll av medlemmers meninger, tro og aktiviteter gjerne tilta, i et forsøk på å motvirke stagnasjonen. Begge de motsatte subkulturene, vil som regel prioritere mere av det som forårsaket stagnasjonen, i et forsøk på å stanse den.
Menneskebehandling.
Det er også lett å observere at disse motsatte justeringene, i de to nevnte kristne miljøene, lett kansellerer den Gudinspirerte behandlingen av medmennesker, som ifølge Bergprekenen, er et ubetinget og ufravikelig bevis og på at Jesu Ånd er til stede som en sentral og kollektiv påvirker. Enkeltmennesker har selvfølgelig alltid en mulighet til å etablere en nær og ekte Jesusrelasjon, uansett subkulturen de befinner seg i, og uten å måtte lammes av sosiale hindringer og opportune menneskelige prioriteringer, men det koster gjerne å ikke tilpasse seg. Mange nok blir ofre, og glir inn i en mønstertilpasset og rutinepreget rolle av det å være kristen, og derfor lett opplever åndelig forkalkning, og det skjer i miljøer som preges av begge de to omtalte utgavene av åndelig stagnasjon.
Teoretisk bekjennelse.
Samtaler med medlemmer fra begge de to gruppene, viser at en verbal definisjon av det de ønsker å være som kristne, ofte blir definert som selve bekreftelsen på at de faktisk er det de ønsker å være. Objektiv selvanalyse er som regel fraværende. Med et attraktivt vokabular, utropes en selvdiagnose preget av omsorg og kjærlighet, med ikke få blir møtt med kulde, avstand, og taus ukjærlighet. De utstøtte fra begge miljøene, er ikke vanskelige å finne. De var verken onde eller ukristelige, men de gled ikke tankeløst inn i miljøets forventede roller, og tillot seg å eie observasjoner og meninger som ikke var kollektivt vedtatte og derfor heller ikke godkjente.
Dem og oss
I Markus 9:38, fortelles vi at disiplene kom til Jesus og rapporterte at de hadde sett en person, som tydeligvis forkynte Jesu sanne identitet, og til og med gjorde undergjerninger, i Hans navn. ‘Vi forbød han det’, fortalte de med stolt lojalitet, ‘for han var ikke i følge med oss’. Han tilhørte ikke deres gruppe, menighet eller subkultur, derfor anså de han som antatt fiende eller konkurrent. Men Jesus korrigerte dem. ‘Forby han ikke’, sa Mesteren. ‘For den som ikke er imot oss, er for oss’.
Jesus fortsatte å rettlede disiplene om hva sann kristendom er, og sa at den som stiller opp for andre, med Jesu holdning, «skal slett ikke miste sin lønn». Kanskje Hans korrigering kunne vært på sin plass for noen kristne også i vår tid? «Han er ikke i følge med oss. Han tilhører ikke vår menighet. Han har en annen forståelse av noe våre ledere har bestemt at vi skal mene». Kanskje disse argumentene ikke bærer så mye vekt i Jesu vurdering.
Da Mesteren ved en annen anledning ønsket å utfordre sine disipler, og oss, røpet han: «Jeg har også andre som ikke hører til denne ‘kveen’, (et ord som betyr innhegningen sauene oppholdt seg i). Også dem skal jeg lede og de skal høre min røst», Joh. 10:14.16. Går Jesus virkelig bak ryggen vår, og tillater seg å veilede, undervise, beskytte og til og med bruke oppriktige troende mange ulike steder, selv om de ikke tilhører systemene eller trosfellesskapene vi fristes til å sette øverste på pidestallen?
Det er ikke de som hører og kjenner sannheten og innholdet i Guds hellige lov, som eier en Gudgitt rettferdighet, påstår Paulus i Romerbrevet 3:13, men de som lar Guds Ånd utvikle i dem prinsippene og mentaliteten i Guds lov, slik at de ved Hans kraft lever sine liv i harmoni med dem.
Apostelen skriver også i Romerbrevet 2:13-15, om hedninger, som ikke kjenner de skrevne prinsippene i Guds lov, fordi det ikke var noen mennesker der som kunne forkynne. Men Gud var der og underviste dem med sin egen Ånd, og de lot Han forme i dem Sin lovs prinsipper, slik at de kunne leve i samsvar med dem. Gud er verken begrenset eller prisgitt våre kristne subkulturer, enten de definerer seg liberaliserte eller konserverte. Han trenger ikke strukturene våre, men har behov for mennesker som har latt Sin Ånd forme i seg en karakter som er tilpasset miljøet som i framtiden skal prege Guds rike.
Karakterfrukt.
I Matteus kapittel 5, definerer Jesus holdningene og mentaliteten som vil åpne himmelrikets dør for oss mennesker. Det er ikke dogmene, trospunktene og reglene han vektlegger: «for at vi kan bli barn av vår Far i himmelen», vers 46. Nøkkelen til Guds rike er en inngravert mentalitet og holdning som gjenspeiler Jesu tanker, sinn, følelser og prioriteringer. Både liberale og antatt konservative kristne, møter her en utfordring.
Oppskriften synes å være en mirakuløs kraft, som gir mennesker med en fallen og syndig natur, mulighet til å være i verden uten å være av den. En kraft og evne til å elske dem som gjør oss til sine fiender. En kraft til oppriktig å velsigne dem som forbanner oss. En kraft til å gjøre noe godt mot dem som hater oss. En kraft til med ærlighet å be om ledelse og beskyttelse for dem som forfølger oss og vil oss ondt. En kraft til å være åpne mot dem som lukker oss ute. En kraft til å velge nærhet når vi skyves bort. En kraft til å kjenne mildhet når konfrontert med andres hardhet. «Men mennesker som står oss imot er da ikke ledet av Gud», sier noen. Kanskje testen i stedet blir å finne ut om menneskene som forfølger og hater oss, har møtt noen som er ledet av Gud?
«Men de er motstandere av det vi står for, og vi må da ha lov til å snu ryggen til dem og avvise dem. Det er da visselig forskjell på dem og oss». Ja, trolig riktig, det er også kjempestor forskjell på Jesus og oss, likevel kom han og av kjærlighet ga sitt liv, mens vi ennå snudde han ryggen. Hvis vi bare elsker, aksepterer og er vennlige mot dem som klapper oss på skulderen og er enige med oss, så fungerer faktisk både tollere og syndere slik, sier Jesus i vers 46 og 47.
Tro eller tillit.
Appellen han gir oss kristne, som har himlenes rike som mål, kommer han med i vers 48, som er det neste verset. Budskapet er at han lover å gjøre oss tvers igjennom hele, ekte og gjennomførte kristne, som selvfølgelig ikke bare ‘tror på Jesus’, for det holder aldri, men har erfaringsmessig ‘tillit til ham’ (som faktisk er den eneste definisjon på ordet tro i Bibelen.) Tillit skapes ved å være mye sammen, ved å samtale, ved å oppleve vennskap, ved kjennskap, ved å erfare at den andre er å stole på. Da vil kjærlighet bli et produkt av samværet, samtalene, vennskapet og kjennskapet, og bare i en slik relasjon kan vi motta himmelsk kraft til i mentalitet både å ligne og lyde ham. Det og det alene er betydningen av Bibelens ‘tro alene’, med betydning ‘tillit alene’.
«Vi har en åpen og kjærlig menighet», hører vi sagt, «og vi har en mengde aktiviteter, programmer og et godt fellesskap for alle våre medlemmer». Kanskje Jesus ikke er like opptatt av våre bekjennelser som vi selv er. «Vis meg dine karakterfrukter», sier han, Matt. 7:16.20. «Vis meg at Jeg er Herre i ditt liv, slik at du kan bli barn av din Far i himmelen», Matt. 5:45.
Det finnes mange kristne menigheter som har et budskap som ifølge Bibelens innhold er både riktig og viktig. Men en toppstyrt menighetsstruktur og sosiale rutiner, har imidlertid kneblet Guds Ånds påvirkning, og fratatt både ledere og medlemmer den evangeliske visjonen.
Personlig visjon. En årsak til at levende kristne velger å begynne sitt eget misjonsarbeid, er fordi menigheter i åndelig stagnasjon, ikke verken ønsker eller tillater medlemmer å arbeide for Gud på sin egen måte, med egne evner og erfaringer. Da tar ofte menneskers kontrollbehov over Guds Ånds arbeid. De fleste kirkesamfunn kan vise til eksempler på at medlemmer med visjoner, måtte gå sin egen vei, for å kunne dele Bibelens budskap med andre. Årsaken var som regel at det var lite gehør for individuelle tiltak, sammen med et lederbehov for å styre både hvem som skulle forkynne og hva som skulle forkynnes.
En ung amerikansk pastor ba mye om Guds veiledning til å nå ut til mennesker med det evige og ekte evangeliet. Det skjedde på den tiden da radioen var ved å gi muligheter til å nå flere enn dem som i taushet satt i et møtelokale og lyttet. Han foreslo for sin kirkes ledelse, at radioforkynnelse ville nå mange i sine egne hjem, som de ellers ikke fikk i tale. Responsen var svært negativ, med påstanden at dette ‘radio-fenomenet’, var et verdslig medium og det ble umulig å kontrollere hvem som lyttet, slik at ingen kunne ledes videre og sørge for dåp og innbetaling av tiende. Dessuten hadde man litteraturarbeidet, som kunne bringe blader og bøker inn i hjemmene.
Den unge pastoren fortsatte å be Gud om ledelse, og fikk usedvanlig klare svar fra Gud om selv å begynne en slik virksomhet. Private midler og støtte fra noen få som delte hans visjon, var nok til å sette opp et lite studio i hans egen kjeller. Menighetens ledelse fant snart ut hva denne skismatiske og illojale utbryterpastoren holdt på med, og advarslene og truslene mot å starte en menighet i menigheten var mange og harde.
Men denne pastorens vilje til å lyde Herren, ga han mot til å stå alene med sin Gud, selv om kirkens ledere kritiserte, og det førte etter hvert til et stort arbeid hvor tusener tok imot Jesus og innholdet i et evig evangelium. Etter noen år ble denne pastoren, H.M.S Richards radiosendelser, ‘Voice of Prophecy’, en hovedkilde til dette spesielle kirkesamfunnets vekst og fremgang i USA.
Reformatorene.
Mange år tidligere, ble munken Martin Luther kalt av Gud til å definere en forståelse av Bibelens budskap, som skapte voldsomme protester i den kristne bevegelsen han tilhørte. Han møtte like kraftig motstand fra kirkens kontrollfrik, som han opplevde kraftig ledelse fra himmelens Gud, og resultatet kjenner vi alle.
Andre arbeidet både før og etter Luther, med Gud ledelse og kirkesystemets motstand, for å nå ut med sannheter fra Bibelen i sin tid. Bl.a. Hus, Zwingli, Cramer, Melanchthon, Tausen, Calvin, Ageicola, Wycliff og Knox. Flere av dem ble fengslet og noen av dem til og med myrdet av den etablerte kirken.
Forkynnelse uten tilbud.
For ikke lenge siden snakket vi med lederen for et relativt lite kristent samfunn, som fortalte at de i lang tid hadde opplevd en reduksjon av medlemmer med mellom 25 til 30 hvert år. Uten en gjennomgripende endring, ville enhver kunne regne ut når kirkesamfunnet måtte lukke døren til sin siste kirke. Hva er løsningen når eldre medlemmer dør ut, mange av menighetens unge ikke opplever at kirkens tilbud er attraktivt og tiltak som kan invitere nye medlemmer ikke når fram.
Er det måter å bryte denne onde sirkelen på, uten å ta snarveier og bare gi mennesker det de ønsker, men ved å identifisere hva Gud ønsker med en kristen menighet? Den falske og sløvende åndelige tryggheten som skapes av repetisjoner og tradisjoner, kan punkteres ved å velge helt andre måter å arrangere samlinger og møter på.
Den bibelske hensikten med å være en kristen og det personlige ansvaret alle har for å nå andre med budskapet om frelse fra synd, kan vekkes til live ved å bryte det kollektive og passiviserende mønsteret, at et kirkebygg skal være rammen og medlemmer skal sitte etter hverandre og lytte. Hvis vanlige medlemmers vitnesbyrd om Guds ledelse, blir en sentral del av forkynnelsen, ville flere inviteres av Guds Ånd til å søke og finne en Jesusrelasjon som gir daglige erfaringer.
Observasjoner.
Igjen kan ytterpunktene i de to tidligere nevnte kristne miljøene, gi oss noe å tenke på. Alle med litt livserfaring, sosial teft og relasjonsantenner, vet at en kopp med noe varmt å drikke, et hyggelig sosialt miljø og nær kontakt med bare 2-3 andre, gjør det lett både å åpne opp, dele og lytte. Er det ikke derfor alle storsentrenes småkafeer, gjerne er fulle og blir et møtested for å dele og lytte? I noen liberale subkulturer, ble kafe-kirker et verktøy, men frykt for å skremme bort besøkende med ‘trospunkter’, som om det var vår sentrale oppgave, gjorde at deling og samtaler, som regel ble trygt isolert til sosial kontakt, uten en klar bibelsk invitasjon å ta stilling til, som kunne lede noen videre.
I enkelte konservative miljøer, ble denne lette måten å være tilgjengelig for mennesker på, kraftig kritisert, siden pastorens rolle som taler og leder ble nedtonet og struktur, ramme, rutiner og tradisjoner ble endret når talerstolen mistet sin autoritet og medlemmer ble taleføre. Resultatet var at frykt eller vegring mot å dele med mennesker Guds budskap, i et hyggelig sosialt og personlig miljø, gjorde den effektive ‘varme koppen’, lite brukbar i liberale kristne subkulturer, og truende i de konservatives leir.
Appell.
Oppfordringen til oss alle, er å be Gud vise oss hvordan vi kan bruke evner, kunnskap, erfaring og anledninger til å finne mennesker som leter etter Gud og hans sannheter. Men også at Gud lar de som søker finne oss, når vi har Hans sannheter å dele.
JB
