Hvorfor blir lett tilgjengelig og objektiv sannhet ofte byttet ut med rykter og sladder, selv i kristne miljøer? Det kan være viktig å finne årsaken til sannhetsvegring hos mennesker som gir inntrykk av at de ønsker å ha Jesus som eksempel?
Betydning av sannhet.
De fleste usannheter, om personer eller hendelser, spres i dag over internettet og daler ned i våre telefoner. Foto: Tim Douglas
Sannhet er selvfølgelig det motsatte av løgn, og har fiksjon som kilde. Objektiv sannhet står på egne bein og framstår egentlig som ganske kjedelig, siden den er uten fleksibilitet og helt fri for variasjoner. Løgnens store fordel, enten den er bevisst valgt eller kanskje skyldes uvitenhet eller misforståelser, er at den er grenseløs, ved å være løsrevet fra virkeligheten. Den kan diktes opp i ulike varianter, og til og med blandes med biter av sannhet, for å skjule eller kamuflere det falske.
Kan det være flere sannheter om det samme? Selve sannheten er nok urokkelig og lite pluralistisk, men vi mennesker kan huske og forstå sider av denne sannheten på forskjellig måte. Våre egne medfødte eller påførte tolkningsrammer, kan uten tvil sile ut deler av en sannhet og forårsake at vi blander både forventning, preferanse og egne erfaringer med det objektive. Resultatet kan derfor miste all validitet. Jesus sa om seg selv: ‘Jeg er veien, sannheten og livet’, Joh. 14:6. Han sa også at den Hellige Ånd, som er Guds og Kristi egen Ånd, også er sannhetens Ånd, ‘som skal veilede dere til hele sannheten’, vers 13.
Vi kan stole på at innholdet i Guds Ord er sannhet, og at alle historiene og hendelsene i Bibelen er reelle, og gjengitt på en sannferdig måte. Gud har lovet at hans Ånd påvirket patriarkene og profetene han benyttet som skribenter. De fire evangeliene i det nye testamentet, skrevet ned av Matteus, Markus, Lukas og Johannes, gjengir noen av de samme hendelsene i Jesu liv på litt forskjellig måte. De gir nødvendigvis ikke like mye plass til alle episodene, men likevel er det tydelig at det objektive innholdet er likt. Bibelens eget vitnesbyrd er: ‘Summen av ditt ord er sannhet’, Sal. 119:160.
Når sannheten kommuniseres.
Har vi som kristne lov til å fortelle andre det vi opplever å være viktige sannheter om både andre mennesker og 
hendelser? Selvfølgelig, men siden våre fortellinger ikke er Guds Ord, er vi pålagt et ansvar om å sjekke ut det vi deler, slik at vi kan være sikre på at formidlingen både er viktig og riktig. Det er vel nettopp i slike situasjoner at djevelen prøver å lokke oss til å la svakheter i vår falne natur ta overhånd. Hvis vi velger å fungere med en overfladisk relasjon til Jesus, kan vi fristes til å overse at det er vår karakter, ikke bekjennelsen, som teller. Har vi antipati mot noen og derfor misliker en person, kan det være fristende å fortelle noe negativt om vedkommende til andre, uten å sjekke ut om det er sant. Det innebærer at vi skulle ønske at det negative var riktig, og på den måten allierer vi oss med holdninger Guds fiende er opphavet til.
Noen kjøreregler kan vi sette ord på. Det første vi burde spørre oss selv om, når ‘lysten’ til å dele med andre noe negativt, uheldig og anklagende, er om denne informasjonen er sjekket ut for å oppdage om den er sann. Har vi spurt de som er involvert i historien, om det vi har hørt stemmer med virkeligheten?
For en del år siden ringte en person meg. Vedkommende hadde hørt at vi hadde vår bokhandel åpen på sabbaten, som er lørdag og som er både Bibelens og vår helligdag, en dag Gud har sagt at vi ikke skal drive med handel eller vårt vanlige arbeid. Den som hadde fortalt historien, var øyevitne til at noen på sabbaten kom ut av butikken vår med en barnevogn. Personen som ringte ville sjekket ut historien, for å høre om det hun ble fortalt var riktig, siden påstanden selvfølgelig ville påvirke hennes opplevelse av det evangeliske arbeidet vi er engasjert i. Jeg kunne fortelle at vedkommende som tok ut barnevognen, må ha vært min datter, siden hun hadde vognen stående der fordi det ikke var plass for den i huset, som var i det samme bygget. Hun fikk også bekreftet at vi aldri hadde butikken åpen på sabbatsdagen. Det riktige ville selvfølgelig vært at personen som ringte meg, igjen kontaktet ‘varsleren’, for å forhindre at en løgn ble formidlet til flere.
I Bibelen fortelles vi at Gud ikke vil betrakte noen uskyldig som forteller usannhet og ikke etterpå har et ærlig oppgjør med både Gud og mennesker. Å velge deling av usannhet, fordi det gir en selv oppmerksomhet eller passer med egne holdninger, vil dessverre gjøre himmelen uoppnåelig for mange. Vår indre karakter endres ikke mot vår vilje når livet tar slutt eller når Jesus kommer igjen, men Gud både kan og vil gjøre den samstemt med himmelens prinsipper mens vi lever.
Nødvendig varsling.
Også i det sosiale samfunnet vi alle lever i, er det til tider riktig å informere om mennesker som ødelegger andre. Dersom en overgrepsdømt pedofil person flytter inn i nabolaget, og det blir observert at vedkommende ofte sitter nær 
lekeplassen og ser på barn som leker, ber dem sitte på fanget sitt og tilbyr dem sjokolade, er det absolutt på sin plass å reagere. Prosessen må begynne ved at personen bes om ikke å oppholde seg nær barna og at reaksjonen begrunnes. Deretter blir det viktig at barnas foreldre snakker med hverandre om trusselen og at en forebyggende plan utarbeides. En slik respons berører like lite ordene rykter og sladder, som et skilt som advarer mot fare på veien.
Sladder uten sannhet.
I vår vestlige kultur slår “Guds” tjenere helst med blyant og papir…eller PC.
Til tider hører vi påstander som: ‘Har du hørt hva den eller den personen sier eller gjør? Eller: ‘Hjelp, du leser vel ikke noe av det han eller hun skriver?’ Enda en kommunikasjon er: ‘Du må ikke høre på det han eller hun sier’. Hvis vi velger å være bibeltro kristne, burde vår respons styres av prinsippene som Guds Ord tilbyr. Da blir svaret at vi ikke er interessert i å høre hva varsleren har å si, men invitere til at dere sammen kan kontakte den det varsles om, slik at dere sammen kan få høre hva vedkommende har å si. Akkurat der må det begynne, og all videre reaksjon må bygge på resultatet. Jesus forteller en sterk historie i Matt. 24: 48-51, om dem som i endetiden, mens de venter på Jesu komme, gir seg til å slå sine medtjenere. Konsekvensen Frelseren tilbyr dem som velger å fungere slik, fordi de ikke lar Jesus være Herre i sine liv, er ikke noe å ønske seg.
Jesus ble selv offer for mye bakvaskelse og sladder. Til slutt ble han dømt ved hjelp av falske beskyldninger.
Ingen av oss vet nok om andre og vi kjenner ikke deres svakheter og sårbarhet, derfor vet vi heller ikke noe om konsekvensen av å trykke andre ned ved å bruke ufine ord om dem. Det kan betyr å frata mennesker selvrespekt og verdiopplevelse. ‘Den som sier til sin bror: ‘Raka!’, sier Jesus i Matt. 5:22, skal være skyldig for dommen, og den som sier: ‘du dåre’ skal være skyldig til fortapelse’. Ordet ‘Raka’ bærer bl.a. betydningen ‘idiot’ eller ‘tulling’, og har også i seg at du er likeglad med en bror eller søster, slik at du gir deg rett til å skade dem. Det betyr å drepe et annet menneskes innflytelse og derfor likestiller Jesus det med mord. ‘
Når sannhet utfordres.
Både Jesus og andre av Bibelens forfattere, advarer mot falske profeter og ‘hyrder’ som fører andre på avveier, ved at det ekte frelsesbudskapet ødelegges. Også i vår tid er det nødvendig å varsle når lignende ting skjer. Slik ‘varsling’ har ikke noe å gjøre med ‘rykter’ og ‘sladder’, når det bygger på påviselige observasjoner og Guds Ord benyttes som referanse. Hvis det er snakk om to eller flere tolkninger av ‘sannhet’, burde alle som er involverte være sikre på at deres forståelse har bibelsk bekreftelse. Deretter må hver enkelt styres av sin samvittighet og be om veiledning av Guds Ånd, selv om det betyr at to eller flere meningsgrupper krystalliseres. Gud vi til slutt vise hva som er objektiv sannhet og han er også alles dommer.
Når reformatorene påviste at pavekirken og deres navngitte prester forkynte ubibelsk lære, var deres påstander i harmoni med Jesu eksempel. Å velge en økumenisk ‘enhet’ ‘for fredens skyld’, er ikke en Bibelsk oppskrift. Jesus forkastet ideen at ‘fred og enhet’ alltid er et mål, hvis det leder til at frelsesviktig sannhet forfalskes. Han sa: ‘Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd’. Deretter forklarer han betydningen av denne påstanden, ved å oppmuntre alle til å stå for sin overbevisning, selv om andre er uenige.
Et eksempel.
Vi var i over fem år meget godt kjent med en amerikaner som het Ron Wyatt. I løpet av hele sitt liv var han opptatt av å bekrefte Bibelens innhold fra arkeologiske funn. Han kunne med rette kalles en amatørarkeolog, og hadde studert denne vitenskapens mange tekniske detaljer i mange år. Han ønsket å opphøye Guds storhet og Skriftens sannhet fra grundige studier og med bønn om Guds Ånds veiledning. Han reiste i mange år rundt i Midtøsten, og fant steder hvor 
Bibelske hendelser hadde funnet sted. Oppdagelsene var så mange at flere begynte å tvile på om det var sant.
Jeg leste også i flere måneder om alle hans beretninger og sjekket det ut fra tilgjengelig litteratur og rapporter, før vi tok flere telefoner til USA, for å snakke med han personlig. Hvis dette var Guds ledelse, var det viktig å finne ut om det var sant og hvis det var riktig, ville vi dele det med andre. Hvis det var usannhet, måtte den avsløres som løgn. Etter et helt år med egne studier av hans oppdagelser, sammen med personlig bønn om Guds veiledning og ved å granske både Bibelen og faglitteratur om temaene, fant vi ingen indikasjon på at informasjonen var usann. Da inviterte vi Ron Wyatt til Norge for å lære han å kjenne og for å kunne stille et hav av aktuelle spørsmål og oppdagelsene. Vi ble kjent med en både oppriktig og kunnskapsrik mann som elsket Bibelen og hadde en nær relasjon med Jesus. Senere hadde vi anledning til å reise en rekke ganger sammen med han i Midtøsten, og fikk se, oppdage og oppleve mye andre var ukjente med. Vi ble også vitne til hans nære kontakt med arkeologer og myndigheter i Israel. Vi fant ikke noe som ikke var i harmoni med Bibelens beskrivelser av stedene hvor hendelser hadde funnet sted eller som var i konflikt med Skriftens teologiske innhold.
Etter hvert leste vi mye nedsettende om Ron Wyatt og hans oppdagelser på internett, forfattet av mennesker som fra det de skrev, dokumenterte at de ikke visste noe om tilgjengelige fakta knyttet til funnene. Vi som kjente både personen og hadde vært på de aktuelle stedene, kunne lett avsløre løgnene om ham som var lagt ut på nettet.
Ron Wyatts sønner Danny og Ron III sammen med undertegnede
Jeg husker ennå at jeg sto sammen med en av Rons sønner nede ved Rødehavet på Nuweiba i Egypt, og sa til han: ‘Vet du at noen skriver på nettet at du og din bror har sagt at dere hjalp Ron med å plassere mange tusen år gamle vognhjul fra faraos hær ute i havet, for å kunne gi inntrykk av at det var her Israels barn hadde gått over?’ ‘Jeg har lest det’, sa han. ‘Skulle vi virkelig sagt en slik ting om vår far? Nei det er ikke sant i det hele tatt. En gang skal noen måtte stå til regnskap for disse løgnene’. Et annet sted leste jeg på nettet at ingen i Rons familie trodde på funnene. Etter å ha møtt flere av dem, både barna og hans kone og snakket med de som kjente både hans bror og søster, visste jeg at det heller ikke var sant.
Men hvorfor sprer kristne mennesker slike løgner? Det kan være flere årsaker, men misunnelse kan nok være en av dem. For enkelte er det utenkelig at Gud kunne bruke en mann som ikke hadde en doktorgrad i arkeologi, og som ikke tilhørte et universitets akademiske miljø. Rons Wyatts kritikere tok for gitt at å være ydmyk, ha tillit til innholdet i den gamle Bibelboken og eie mye kunnskap fra historien, ikke er nok for himmelens Gud. Deres løgner og falske anklager gjør dem ansvarlige for at en person mange av oss ser og vet at Gud brukte, ikke blir trodd av mange og dokumentasjonen på enkelte av funnene som bekrefter Guds Ord, blir latterliggjort. Det er alvorlig å bryte Guds bud ved å gi falske vitnesbyrd om vår neste.
Gud bruker hvem han vil, også dem som ingen regner for å være noe. Han kan reise opp de svakeste, ja selv et esel brukte han en gang for å irettesette, 4. Mosebok 22:28.30. Han kan bruke et omvendt menneske som ingen har noe godt å si om. I Guds system heter det verken: ‘En gang falt, alltid falt’ eller ‘engang frelst alltid frelst’. Han kunne bruke Paulus som alle de kristne var livredde for. Han kunne bruke enken i Sarepta som ikke en gang tilhørte Hans folk. La oss være forsiktige med hva vi sier om andre hvis det ikke er for å oppløfte dem. La all kritikk være oppbyggende og faktaorientert og la irettesettelse være til dem du elsker for å hjelpe dem på Guds vei og for å advare når du ser at de har latt seg forføre.
Davids erfaring:
David ble kraftig baksnakket av sin egen sønn, Absalon. Han sørget for å plassere seg slik at han kunne ta imot alle som var på vei til David for å be om råd. Til dem baktalte han sin egen far og skrøt av sin egen lederkompetanse. 
Han klarte etter hvert å påvirke så mange at noen lanserte et opprør mot kong David, slik at han måtte flykte. I en av salmene (31,14-) skriver David:
Vers 14: For jeg hører baktalelse fra mange. Det er trussel på alle kanter. Mens de rådslår med hverandre mot meg, planlegger de å ta mitt liv. 15 Men jeg, jeg stoler på Deg, Herre. Jeg sier: «Du er min Gud.» 19 Bring de falske lepper til taushet, de som med stolthet og forakt taler frekke ord mot de rettferdige. 20 Hvor stor Din godhet er, som Du har gjemt for dem som frykter Deg, som Du har beredt for dem som tar sin tilflukt til Deg for øynene på menneskenes barn. 21 Du skal gjemme dem i Ditt åsyns skjul, borte fra menneskets onde råd. Under et dekke skal Du bevare dem fra tungers angrep. 22 Lovet være Herren, for Han har overveldet meg med sin miskunnhet i en befestet by. 25 Stå fast, og Han skal styrke deres hjerte, alle dere som håper på Herren.
Kobbersmeden Alexander
Efesos, hvor kobbersmeden Alexander sannsynligvis holdt til.
I Bibelen finner vi mange beretninger om navngitte personer, og det som deles er for å informere om noe verd å både vite og huske. Apostelen Paulus var ikke redd for å advare når noen hadde gjort ham vondt. Han visste at han snakket sant og han var oppmerksom på at personen han advarte mot, ville fortsette å motarbeide andre som forkynte Guds sannheter. Han skrev: ‘Kobbersmeden Aleksander gjorde meg mye ondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger’. Motivet Paulus hadde var ikke hat og et ønske om å skade denne mannen, det viser han i versene etter, hvor han skriver til Timoteus: ‘Du også må passe deg for ham, for han gikk kraftig imot våre ord. Ved mitt første forsvar var det ingen som sto sammen med meg, men alle forlot meg. Måtte det ikke bli dem tilregnet’, 2. Tim. 4:14-16. Advarselen Paulus kom med, var for å gi Timoteus en godt råd slik at han skulle slippe å have i de samme vanskelighetene som han selv hadde vært i på grunn av denne kobbersmedens angrep.
Jesus selv ble dømt på falske anklager, altså løgn som presteskapet fortalt om ham. Mange av Jesu etterfølgere både ble og blir behandlet på samme måte. Det er sagt at sannhet må elskes før den oppdages, for bare da lar den seg finne. En grunnholdning om at vi ikke vil forholde oss til noe annet enn sannhet, vil forårsake at vi gjør ekstra anstrengelser for å være sikre på at vi har funnet den. En av Den Hellige Ånds oppgaver er å lede oss til sannhet, det kan være sannhet om Gud, våre medmennesker og om oss selv. Derfor kan vi be om å få vite det vi ikke vet, og hvis det er viktig for vårt arbeid i Guds sak, vil han åpenbare det.
ETHB
