Gud ga Moses, Israelittene og menneskeheten ti bud, 2. Mosebok 20:1-13. 1. Mosebok 2:1-3. I vår tid knytter mange ordene påbud, forbud, lov, forskrifter, regler og vedtekter, til restriksjoner og hindringer, som fratar oss frihet og handlingsrom.
I en gitt situasjon å kunne gjøre hva jeg vil, kan oppleves behagelig, men kan dra med seg både konsekvenser og senvirkninger for oss selv, og kan også stenger døren for andres prioriteringer. At sammenheng og sosiale hensyn er verd å vurdere, hører selvfølgelig med, og da mister parolen ‘gjøre hva jeg vil’ noe av sin sjarm. Guds ti bud eller lov, kan med fordel møtes med en innstilling som skjærer klar av nevnte litt primitive holdning. En alternativ assosiasjon er beskyttelse og veiledning, noe som inviterer til både å kunne forstå og sette pris på prinsippene bak budene eller forskriftene.
” Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hva som gikk ut fra mine lepper (salme 89:34) Gud talte med sin stemme alle budene fra Sinais topp
Budet om ikke å stjele, myrde eller føre falske vitnesbyrd (lyve), har naturlig nok fått en plass i både Guds Ord og Norges lover. Beskyttelsen i disse budene er for alle å se, og de har sitt nedslagsfelt på livets sosiale arena. Noen av Guds lover, er retningslinjer for menneskets relasjon til lovgiveren. Som kilden til alt liv, har Skaperguden og Livgiveren, et eierforhold til det skapte. Vi har alle rettigheter knyttet til det som er vår eiendom. Andre kan derfor ikke ta det som tilhører oss uten at det leder til konsekvenser.
Det var for å synliggjøre vår tilhørighet til Skaperen som livskilde og samtidig møte vårt naturlige behov og nødvendighet av å ha en relasjon med Ham, at en av ukens dager, den sjuende, som er lørdag, ble valgt av Herren selv til å være en vedvarende minnedag, som skulle garantere at kunnskap om våre røtter ble husket og verdsatt.
Sabbaten ikke bare for jøder.
Siden sabbatsdagens opprinnelse er nevnt i det gamle testamentet, har noen antatt at denne hviledagen bare er for jødene. Saken er imidlertid at langt over tusen år før det var en jøde på denne jorden, ved at Jakob fikk navnet Israel, ble sabbatsdagen innstiftet av Gud, noe som innebærer at Israel fikk en allerede eksisterende hviledag når de dukket opp på historiens arena, siden den ble gitt ved skapelsen, 1. Mosebok 2:1-3. At Israel selvfølgelig fikk sabbaten som tegn på han som skapte mennesket og som de skulle tilbe, var helt naturlig. Han var selvfølgelig den eneste Gud for både Adam, Noah, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Israelittene og for oss. Skaperguden begynte ikke på nytt med Israelfolket.
Før Gud skrev ned sine bud på steintavlene, som han ga til Moses og folket, minnet han dem på at han allerede i forveien hadde gitt dem denne helt spesielle dagen, som han plasserte midt i de ti bud, det står i 2. Mosebok 16:28.29. Han konfronterte folket med at noen av dem brøt sabbatsbudet før det ble skrevet på steintavlene. Da kan vi regne med at det aldri var en tid, etter at Gud skapte verden og det første menneskeparet, hvor sabbaten som tilbedelses og hviledag, ikke eksisterte. Som slaver i Egypt ble de ikke tillatt å holde Guds sabbat, men etter at de ble ført til frihet, møtte igjen Gud dem med budskapet om sabbatens betydning.
Før budene ble gitt på Sinai, fikk israelittene beskjed om å ikke samle inn manna på sabbaten. De skulle samle dobbelt på fredag.
«En observasjon fra den hebraiske grunnteksten kan være interessant. Når det står at Gud ‘hvilte’ på den sjuende dagen, etter at han hadde skapt alt, er ordet ‘hvile’ utledet fra et hebraisk ord som nettopp betyr ‘sabbat’. Det står egentlig at Gud ‘sabbaterte’. Videre leser vi at Gud både velsignet og helliget denne dagen. Betydningen av uttrykket ‘å velsigne’ er ‘nedkallelse av guddommelig kraft, nåde og beskyttelse’.
Sabbatsløftene
Flere steder i det gamle testamentet, blir vi minnet på denne dagens betydning. I 2. Mosebok 31: 13 leser vi: ‘Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere».
Jesajas bok 58:13.14 forteller: ‘Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk, da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv. For Herrens munn har talt’. Dette verset gir flere detaljer med hensyn til hvordan Gud ber oss helligholde sabbaten. Dagen æres ved at vi ikke går våre egne veier, ikke gjør vårt vanlige arbeid og ikke er opptatte av tomme, uvesentlige ting. Også i Esekiels bok, 20:12, leser vi: ‘Hold mine sabbater hellige! De skal være et tegn mellom meg og dere, for at dere skal vite at jeg, Herren, er deres Gud’.
Jesus og sabbaten
Det er mange beretninger i evangeliene som forteller at Jesus helligholdt sabbaten. I Lukas ev. 4:16 står det at da Jesus ‘kom til Nasaret, hvor han var vokst opp, gikk han som han pleide inn i synagogen på sabbatsdagen’. Med uttrykket ‘som han pleide’, indikeres det at det var en vane for Jesus, og sannsynligvis for hele familien hans, å gå til Guds hus nettopp på sabbaten.
Siden himmel og jord fortsatt står….gjelder loven, sa Jesus
I Markus evangelium 7:7-9 sier han rett ut: ‘Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter. Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter’. Siden Jesus valgte å helbrede syke mennesker på sabbatsdagen, kan vi naturlig nok regne med at han ikke gikk på akkord med det Skriften tidligere hadde gitt av undervisning.
I Matteus evangelium 5:17 sier han rett ut: ‘Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle’. Sabbaten skulle være et evigvarende tegn og merke på menneskers lojalitet til Skaperguden, og Jesus sier ‘før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå’. Ordet ‘oppfylle’ er på gresk ordet ‘plero’ og betyr ‘å fylle opp, komplettere’ eller egentlig ‘å fylle til randen’. Budskapet er at Jesus kom for å leve hundre prosent i samsvar med Guds lov. Han kom altså for å verifisere, bekrefte og stadfeste lovens gyldighet, ikke for å degradere og ignorere den.
Gudskjærlighet og lydighet
I Filippi var det ingen synagoge. Da gikk Paulus på sabbatsdagen ned til elven for å be. Bildet viser en elv nær byen.
Det hører også med til dette temaet å nevne relasjonen mellom kjærlighet og lydighet. Apostelen Johannes skriver i 1. Johannes brev 5:3: ‘For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge’. I sitt andre brev, vers 6, er budskapet: ‘Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud’. Koblingen mellom lydighet og kjærlighet, er egentlig et ekko av det Jesu selv sier i Johannes evangelium 14:15: ‘Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg’, og i kapittel 15 vers 10: ‘Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet’. Siden sabbatsbudet er så sentralt i Guds hellige og evige lov, må trolig aksept og lydighet også mot dette budet demonstrere en kjærlighet til Jesus. På samme måte kan valget å forkaste det fjerde budet i Guds hellige lov, oppleves som en demonstrasjon på redusert kjærlighet til Jesus.
I Apostlenes gjerninger fortelles vi at disiplene fortsatte å helligholde sabbatsdagen. Et eksempel er fra versene 14-15 i kapittel 13. Der står det at Paulus og de som var med han, gikk alle inn i den lokale synagogen på sabbatsdagen. Det står også i kapittel 17 vers 1, at det samme skjedde i Tessaloniki, hvor Paulus gikk til byens synagoge tre etterfølgende sabbatsdager, og talte med dem som kom dit. Da han kom til Korint, gikk han også der til synagogen og samtalte med medlemmene.
Fra lørdag til søndag.
Laodikea i dag
Noe må inkluderes om endringen av hviledagen fra Bibelens sabbet, lørdag, til ukens første dag, søndag. På det katolske kirkemøtet i Laodikea, (364-365) forbød pavekirken helligholdelse av Bibelens sabbat. Tilhengerne av noen hedenske religioner, hadde lenge tilbedt solguden på ‘solens ærverdige dag’, om var søndag (sun-day), og pavekirken ønsket å gjøre overgangen til katolisismen lett for soltilbederne. Det gjorde kirken ved å tillate at de tok med seg sin guds soltilbedelse inn i kirken, og sol-gudens dag ble i en prosess til den nye ‘kristne’ hviledagen. At noen protestantiske kristne hevder at søndagshelligholdelse er for å minnes Jesu oppstandelse, er et lite holdbart argument for kristne som tar sitt gudsforhold på alvor. Denne ideen ble oppfunnet lenge etter Jesu og apostlenes tid, nettopp i et forsøk på å knytte pavekirkens endring til en bibelsk hendelse.
Hviledagen og antisemittisme.
Et annet motiv som drev den katolske kirke til å ødelegge Guds og Bibelens sanne sabbat, var kirkens hat mot jødene. På kirkemøtet i Nikea (325) ble jødene kalt ‘de motbydelige sabbatsholderne’. Den første søndagsloven, hvor ukens første dag offisielt ble vedtatt å være den nye hviledagen, i kontrast til Bibelens sabbat, fant sted i året 321 og det var den hedenske keiseren Konstantin som var drivkraften. Han var opptatt av å skape politisk og ideologisk fred i riket, og av økumeniske hensyn erklærte han seg som katolsk ‘kristen’, selv om han samtidig tilba solen og definerte seg som soltilbeder. For videre å gjøre Guds sabbatsdag upopulær, gjorde kirken sabbaten til fastedag, slik at solens dag skulle framstå mer attraktiv.
I områdene i og rundt den vakre Piedmontdalen i Nord Italia, holdt de fleste menneskene sabbat i flere århundre. De ble forfulgt av den katolske kirke for dette.
Det er et underlig paradoks, at mange kristne er opptatte av å støtte Israel, men de holder fast på historiens mest effektive middel til antisemittisme, nemlig helligholdelsen av den hedenske solgudens dag.
Gjennom hele historien var det bibeltro kristne som holdt fast på innholdet i Guds hellige bud, inklusivt sabbaten. I tiden før og etter Jerusalems ødeleggelse av romerne i år 70, flyktet nær 100.000 messiastroende jøder til ulike land, og de hadde alle med seg sabbaten, men de som holdt fast på Bibelens hviledag, både jøder og kristne uten hebraisk tilknytning, ble i mange hundre år forfulgt og søkt utryddet av den politiske katolske kirkemakten.
I perioden fra det 12 til 16 århundre, var det store grupper sabbatsholdere i land som Bulgaria, Frankrike, Ungarn, Tyskland, England, Irland, Nederland, Østeriket, Bøhmen og Lombardi. Det finnes notater i gamle kirkebøker, som forteller at i Norge ble sabbatholdere forfulgt i 1435 og i Sverige og Finland holdt mange sabbaten i 1544. Også i Kina var det store grupper kristne som helligholdt sabbaten i år 1900. I England har vi dokumentasjon på at sabbatholdere kunne få opptil 16 års fengselsstraff, likevel var det mange som valgte å følge Bibelens lære.
Også i Norge ble det på 1400 tallet rapportert om troende som holdt sabbat. Det ble ikke tålt av den offisielle kirke.
En konklusjon
Hvis observasjonene fra Bibelen og historien skal summeres, kan vi hevde at helligholdelse av den ekte sabbaten, hadde en hensikt i Guds plan. Dagen skulle minne mennesket på sitt opphav og til alle tider være et tegn eller merke på troende som viste lojalitet til Han Skriften definerer som den eneste og sanne Gud. Gjennom historien, i alle århundrer, helt fra den første apostelmenigheten til vår tid, finner vi kristne som holder seg til Guds undervisning. Pavesystemet, som omtrent alle de store protestantiske reformatorene, inklusivt Martin Luther, definerte som Antikristmakten Bibelen omtaler, valgte å ødelegge Guds sabbat og i stedet innføre helligholdelse av den hedenske dagen innviet til solguden. Alle bibeltro kristne må nå som de måtte før, foreta et personlig valg med hensyn til hvem de skal følge og vise lojalitet.
JB
