Artikkel nr 1 i serien Gud – hvor er du?
Bibelen forteller at Gud skapte jorden og alt som er på den. Budskapet i det første verset i Guds Ord, i 1. Mosebok 1:1 er: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det innebærer selvfølgelig at alt er hans eiendom, nettopp fordi det tilhører ham. I Salme 24:1 står det rett ut: «Jorden hører Herren til, og alt som fyller den, verden og de som bor i den». Det er selvfølgelig naturlig at eieren har myndighet over sitt eget. Og nettopp av den grunn har også Gud bestemmelsesrett over alt og alle på jorden. Han er kilden til alt liv og det er faktisk hans vedvarende og bevisste nærvær og kraft som gjør at vi kan leve.
Som Herre og eier er det også hans privilegium å spesifisere hvilke lover, prinsipper og leveregler som skal gjelde for innbyggerne på kloden hans. Hvis alle går hver sin vei, og bare tenker på egne behov og lager seg systemer og kjøreregler som alene gagner dem selv og til og med virker ødeleggende for alle andre, ville tilværelsen bli forferdelig.
Levereglene og forskriftene som Gud har gitt, er til alles beste, og de har i tillegg også som hensikt å minne alle på at Herren Gud er livgiveren og den høyeste autoritet. På en måte kan hans lover sammenlignes med funksjonen til lovene som en regjering vedtar, for at innbyggerne kan ha det godt, slippe å leve med frykt og fungere i relasjoner med hverandre. De fleste av oss kan se at et samfunn uten lover som både beskytter og stiller krav til atferd og prioritering, ville lede til anarki og fremme egoisme og vold.
Levereglene som Gud valgte, måtte naturlig nok kommuniseres til noen, slik at de kunne bli tatt vare på, bli skrevet ned, studert, forstått og ikke minst, brakt videre til både neste generasjon og etter hvert til alle. Gud valgte, i tid, Israelfolket til denne oppgaven. Men det var selvfølgelig ikke hans plan at lovene bare skulle være for dem. Gud elsker alle og han inviterer derfor alle til å bli kjent med prinsippene for hans styresett, slik at alle mennesker kan velge for seg selv å leve i samsvar med dem. Ikke alle har forstått at Israelfolket faktisk ble kalt av Gud til å være misjonærer for hele verden, og ved sine liv og den tillit de skulle ha til Gud, skulle de være eksempler og ambassadører for Herren. Til folket sitt sa Gud:
«Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem, (Guds lover). For nettopp dette er deres visdom og forstand framfor øynene på de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: ‘Sannelig, dette store folket er et folk med visdom og forstand. For hvor er et slikt stort folk, som har en gud som er så nær seg, slik som Herren vår Gud er hos oss, uansett når vi kaller på Ham?» 5. Mosebok 46.7.
Denne evangeliseringsplanen ble ikke bare gitt til Israelfolket. I vår tid er det ikke vanskelig å legge merke til at kristenheten er preget av forvirring og kaos, når det gjelder hva mange tror er Guds sannheter. Ved å ignorere prinsippene og lovene som Herren har gitt i sitt ord, opplever vi at menneskebud og til og med okkulte ideer, invaderer mye kristen utleggelse.
Og det er nettopp visdom og forstand som synes å være fraværende i enkelte kirkesamfunns forkynnelse. Selvutnevnte profeter kommer med spådommer som gang på gang slår feil, men medlemmene fortsetter å tro at alt som sies er fra Gud.
Bibelen gjør det klart at alle skapt i Guds bilde, av Skaperen selv, er gitt en fri vilje. Herren tvinger ingen til å akseptere hans lover og leveregler, men han tilbyr alle et samarbeid med seg selv, hvor våre bevisste valg om å lyde, sammen med hans kraft til det, kan gjøre det mulig for oss å leve etter hans prinsipper. Alle må selv velge om de vil forholde seg til Guds forskrifter, eller om de vil lage seg sine egne lover. Men ved å velge ulydighet mot Hans råd, er det imidlertid umulig å forhindre konsekvensene som denne opposisjonen leder til.
Det blir som å trekke kontakten ut av støpselet, og bryte den livgivende kraften, selve beskyttelsen og ikke minst ledelsen som et nært forhold til Skaperguden gir. Det er også slik at noens motstand mot Guds lover og prinsipper, også lett vil påvirke andre, og resultatet blir at mange til slutt river seg løs fra Guds livgivende innflytelse.
Universets grunnlov, som gjenspeiler prinsippene i Guds styresett, har et innhold som favner mye dypere enn ordene Herren valgte å gi Israel, og oss alle, i budene på steintavlene som Moses mottok på Sinaifjellet.
I de ti bud blir mentaliteten og prioriteringene i Guds plan uttrykt med menneskelige ord. De blir også tilpasset vår humane livssituasjon, slik at vi kan forstå hva Guds vilje er. Budene berører i grunnen Guds holdning til oss og selvfølgelig vår respons til Ham, og omhandler også relasjonene vi har til hverandre. De ti bud er blant annet skrevt ned i 2. Mosebok 20:1-17.
Det første av Guds bud sier: «Jeg er Herren din Gud – Du skal ikke ha andre guder enn meg».
Det andre bud: Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller noe i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektledd, når de hater meg. Og som viser barmhjertighet mot tusen slektledd, når de elsker meg og holder mine bud».
Det tredje bud: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn».
Det fjerde bud: «Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den».
Det femte bud: «Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg».
Budene 6-8. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele.
Det niende bud: «Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd mot din neste».
Det tiende bud: «Du skal ikke begjære din neste hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til».
Budene er selvfølgelig tilpasset kulturen til folket det ble gitt til, men ingen av oss burde ha problemer med å se prinsippene i Guds bud, som gjelder alle mennesker til alle tider.
Det er viktig å vite at når Jesus henviser til «loven», mener han ikke bare de ti bud. Han kaller loven «Tora», og det inkluderer også alle forskriftene, som er ment å hjelpe oss til å se prinsippene og den praktiske utøvelsen av de ti bud.
Det er nettopp om «Tora», Jesus i Matteus evangelium 5:17-18 sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd».
Her forteller Jesus at ikke noe av «Tora» (altså loven og forskriftene), skal slutte å være Guds vilje så lenge denne jorden eksisterer.
En observasjon som viser at Gud gjør alle mennesker, ikke bare Israelfolket, ansvarlige for å lyde hans lover og forskrifter, er at han faktisk straffet mange folkeslag fordi de brøt hans lover, selv om de ikke tilhørte hans eiendomsfolk. Ved å være borgere på denne kloden, som tilhører Gud, som er hans eiendom, var også disse menneskene ansvarlige for å lyde hans forskrifter, som Gud sørget for at alle ble kjent med.
Historiene om hvordan Gud ledet Israel, og alle miraklene han utførte for å beskytte dem, var godt kjent av de andre folkeslagene. Det gjelder for eksempel alle plagene i Egypt, men også vandringen gjennom Rødehavet og hvordan han senere på mirakuløst vis skaffet dem vann og mat.
Derfor hadde folkeslagene en mulighet til å forstå at Israels Gud var den eneste sanne Gud, og de kunne ha lært Skaperen å kjenne gjennom hans folk.
Til tross for dette tilbudet, om å bli kjent med Gud, valgte mange likevel å tilbe sine egne falske guder.
Herren holdt dem ansvarlige for valgene de tok. Han dømte for eksempel både Ninive, Jeriko og Egypt, men også Babylon, Moab, Edom og Assyria, til tross for at disse folkeslagene ikke var Israelitter.
Den samme observasjonen burde hjelpe oss til å forstå at alle mennesker, også i vår tid, vil måtte møte konsekvenser hvis de fortsetter å ignorere Guds prinsipper og lover og tilber avguder og gudebilder, som det 2. bud forbød.
Et budskap Gud ga gjennom profeten Jesaja, er et eksempel på påstanden at Gud gjør alle ansvarlige.
«Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriftene og ansett den evige pakt for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den, som må bære skylden.» Jes. 24:5
I tillegg til de ti bud, ga Gud mange spesielle lover som er direkte relaterte til alle handlingene og ritene knyttet til offerseremoniene. Og siden Jesus selv kom som oppfyllelsen av alle de seremonielle offerlovene, er det naturlig at disse lovene mistet sin gyldighet ved Jesu død.
Offerlovenes hensikt var jo nettopp å peke fram til Jesus Kristus som «det sanne offerlammet», og disse lovene hadde derfor ingen misjon lenger i det nye testamentets tid. Og for ikke å mistolke Guds Ord, er det viktig å huske at det vi kaller seremonilovene, alltid er knyttet til offerseremoniene, og er ikke relaterte til andre tidløse lover, forskrifter og leveregler som Gud tilbyr alle.
Videre ga også Gud lover om merkedager og høytider som skulle markere tidsperioder og hendelser i Guds kalender og timeplan. Enkelte av disse lovene og høytidene har heller ikke noe å gjøre med offerlovene og peker av den grunn ikke fram til det sanne offerlammet og tilhører ikke seremonilovene.
Noen av disse lovene viser faktisk til hendelser i Guds plan som ennå ikke har funnet sted, og derfor tilhører også vår framtid, siden de er knyttet til endetiden og Jesu gjenkomst.
I stedet for å markere Guds høytider, som minner oss på hva Gud har gjort for sitt folk og hva han har til hensikt å gjøre, er i stedet flere høytider adopterte fra de hedenske religionene, men iført en kristen drakt.
Det kan være at mange kristne trenger å gå i tenkeboksen og finne ut om de har holdninger som er styrt av mennesker som misliker innholdet i Bibelen, slik at det er tid for å justere kompasset og alliere seg med Guds lover, forskrifter og prinsipper.
For å redde og bevare dem som respekterer Guds vilje, har Herren noen ganger måttet fjerne dem som nektet å lyde hans lover. Han vil ikke gjøre mennesker til automatisk roboter, ved å frata dem den frie viljen. Av den grunn tillater og respekterer han ulydighet, med konsekvensene det medfører for dem som velger å opponere mot hans prinsipper.
Samtidig er det åpenbart at han ikke kan la vedvarende opposisjon fortsette, slik at alle til slutt blir ødelagte. En menneskelig parallell som kan hjelpe oss å forstå, er at en kjøttetende bakterie må tilintetgjøres og det ødelagte vevet må skjæres bort, for å redde en persons liv.
I Lukas evangelium 17:26-29, forteller Jesus selv at tilstanden på jorden like før hans annet komme, skal være fylt av like mye ondskap som det var i verden før vannflommen. Han sier at menneskene levde sine ugudelige og lovløse liv helt til «den dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom og ødela dem alle».
Budskapet fra Jesu egen munn, viser tydelig at Gud ikke tvinger noen til å lyde Ham, men han respekterer valgene til alle som til slutt nekter å lyde Hans lover. Han kan ikke ta dem med til himmelen, for der vil alle være samstemte med Guds vilje og ingen som opponerer mot Herrens prinsipper ville kunne leve der. Når Israel sviktet Gud ved å ignorere Hans lover, og i stedet valgte å bli påvirket av folkeslagene omkring dem, til å ta til seg ideologiske skikker, forskrifter og tilbedelsesformer fra falske religioner, sa Gud det følgende:
«Mitt folk går til grunne fordi det mangler kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, skal jeg også forkaste deg, så du ikke skal være prest for meg», Hoseas 4:6.
Dessverre var det ikke bare Israel, som i perioder av sin historie, forkastet lovene Gud ga dem. Også mange kristne, som i dag bekjenner seg til å tro på Gud, har valgt å ignorere mange av Guds lover.
Noen hevder for eksempel at alle lovene Gud ga Israel, bare har gyldighet for dette spesielle folkeslaget. Derfor mener de faktisk at de selv kan leve i lovløshet, bryte Guds prinsipper og forkaste Guds levereglene og forskrifter.
En befaling fra Gud som hører med under temaet for denne presentasjonen, kan være avslutningen på denne spesielle seksjonen:
«Dere skal ikke legge noe til det ord jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, slik at dere kan holde Herrens deres Guds bud, dem jeg befaler dere», 5. Mosebok 4:2
I artikkel 2 om dette temaet skal vi se på flere tidløse lover Gud ga, som ikke tilhører verken de seremonielle offerlovene eller de ti bud.
