Vi hadde avtalt å møtes i Sakkara. Nå var det umulig å holde avtalen.
Jeg hadde arrangert min andre tur med mennesker som ville se arkeologiske funn i Israel og Egypt. Erfaren var jeg ikke blitt, men hadde i hvert fall bestilt en buss via et norsk reiseselskap god tid i forveien. Bussen skulle ta oss på en to dagers tur til Kairo og Sakkara fra Taba og tilbake. Vi ankom Eilat, og den hyggelige reiseguiden fortalte at bussen vi hadde bestilt kom på fredag. Fredag! Vi skulle ha den neste dag onsdag! Fredag hadde vi bestilt buss til Jerusalem. Dette gikk ikke, sa jeg. Bussen er betalt og vi må ha den onsdag og torsdag. Umulig, sa guiden. Bussen er bestilt fra Kairo og kan ikke omgjøres. Men vi har også folk som venter i Kairo, fortsatte jeg. En kvinne fra Ryad i Saudi-Arabia venter der, og vi skal møte mannen vi alle har kommet for å høre fortelle oss om Sakkara. Ron Wyatt skulle komme med fly direkte fra USA til Kairo. Guiden fortsatte å riste på hodet, gikk videre i bussen og fortsatte med sine gjøremål.
Vel framme ved hotellet var det bare en ting å gjøre, å møte opp på reiseselskapets kontor og å be! Flere turdeltakere som hadde overhørt samtalen, tilbød seg å be, mens Rebecca og jeg travet ned til reiseselskapets kontorer i Eilat. Her var de like avvisende. Vi var kommet til Eilat på ettermiddagen og en buss til neste morgen var ikke mulig. Vi måtte vente til fredag. Siden bussen var betalt kunne vi ikke gjøre noe. Men bønn er effektiv og selvfølgelig ga vi ikke opp. Til slutt, etter at telefoner til slutt ble tatt de riktige steder, var det likevel mulig å få dra neste dag, men ikke før senere på dagen. Vi ville ikke være i Kairo før sent på kvelden i stedet for midt på dagen som var planen. Dette måtte vi godta.
Men så var det neste problem, sa jeg til John, da vi kom tilbake til hotellværelset. Kvinnen fra Saudi-Arabia kan vi få varslet. Vi vet hvor hun bor. Men Ron Wyatt har vi kun en avtale med om å møte i Sakkara på et visst klokkeslett. Han aner ikke hotellet vi bor på og vi vet ikke hans. Vi vet ikke hvilket fly han ankommer med til Kairo og så videre. Dette var jo før alle mennesker hadde mobiltelefoner og jeg så for meg Ron Wyatt stå forgjeves ute i Sakkara og vente på en buss som aldri kom. Det ville til slutt bli mørkt og han hadde ingen ide om hvilket hotell vi skulle bo på. Og Kairo har ikke få hoteller. Å lete etter oss ville være nyttestløs.
Det eneste vi igjen kunne gjøre var å be. Så vi bøyde kne ved sengen og ba Gud om å organisere alt dette. Vi hadde akkurat reist oss opp igjen da en papirbit ble stukket inn under døren til rommet. Jeg tok den raskt opp og leste telegrammet: ”Er blitt forsinket av snøstorm i USA. Ankommer først neste kveld til Kairo.” Vi jublet og takket Gud. Han anga også et sted vi kunne møtes i Kairo når han kom. Det var en beleilig snøstorm!
ETHB
