En sabbat ettermiddag satt vi i en liten varm leilighet i en israelsk by. Ute var det stekende varmt, men siden det ikke var installert luftavkjøling i leiligheten, var det ganske varmt inne også. Vi var sammen med tre mannlige medlemmer av en rumensk familie, en far på ca. 50 år og hans to voksne sønner, hvorav én av dem var gift. Familiens kvinner var igjen i Romania, og våre verter var kun tre av 200.000 rumenske fremmedarbeidere i Israel. Bare i byen vi besøkte var det 6.000 av dem.
Hotellet som rumenerne i historien, var med å bygge.
Vi hadde møtt de tre på formiddagen i 5. etg. i en blokkleilighet. Hver sabbat ble stua omgjort til en liten kirkesal, hvor 15-20 personer av ulik nasjonalitet kunne studere Guds Ord sammen og ha gudstjeneste. Alt som ble sagt ble oversatt til tre språk. Selv om forholdene var primitive og selv om det kunne virke litt kaotisk når alle, uten hjelp av noe musikkinstrument, sang på hvert sitt språk og ikke nødvendigvis i samme dur, ble vi smittet av deres glede og iver. Styrken på sangen overgikk det vi vanligvis er vitne til i vårt miljø, selv om 100 mennesker er samlet. På forespørsel om noen hadde en spesiell sang å dele med de frammøtte, reiste noen seg rett opp og sang av hjertens lyst en salme som hadde betydd noe for vedkommende, og de andre nynnet med. De tre som ba oss med hjem, bodde sammen på et rom som neppe kan ha vært større enn 12 kvadratmeter. Der hadde de så vidt plass til tre senger med alle de eiendeler de trengte for ett års opphold rundt om på veggene. Stoler var det ikke rom for, slik at vi satt på sengene. Et lite kjøkken ble delt med 8 andre beboere. Kakerlakkene var så mange at vi ikke maktet å telle dem. Menyen var suppe, hard loff og epleskiver. Men hva tror du de ønsket å snakke om denne sabbat ettermiddagen? Sin fattigdom? Det faktum at de i sitt hjemland – selv om de alle tre var utdannede murere som kunne utføre alt tenkelig innen sitt fag – kun hadde mulighet til å tjene 400 kr. i måneden? Ti timers slit hver dag i 40 – 50 varmegrader? Hvor mye de savnet de andre i familien som de ikke kunne møte på ett år? Nei, det var Jesus de ville snakke om. Om hans nære komme, om hans kjærlighet, nåde og ledelse. Og ikke minst hvor god han hadde vært mot dem! En av de mange erfaringer de delte med oss har vi lyst til å bringe videre til våre lesere. Dette er kraftig kost, men hvis du vet noe om det bibelen kaller erfaringen å bli født på ny, vi du likevel kunne forstå hendelsen. Da de to guttene var små og fordi det ikke fantes arbeid i Romania, måtte familiens pappa i perioder arbeide i Russland og Libya. Hans kone tok da vare på barna, men siden hun også måtte arbeide på dagtid, hadde de en gammel mann de kjente som passet barna når hun var på jobb. Mustata Traian het den gamle mannen, og de tre rumenske mennene snakket om han med øyne som lyste av kjærlighet. Det følgende er én av den gamle mannens mange livserfaringer, som hadde vært med å forme de to unge mennenes kristne ideologi. 
Under krigen mellom Romania og Russland, var mannen som ble guttenes barnevakt, soldat ved fronten og ble etter et kraftig bombeangrep kastet ned i et bombekrater hvor en russisk soldat også kom rullende ned. Da de kom seg etter forskrekkelsen og medfarten de fikk, ble de sittende en stund å se på hverandre. Plutselig sier russeren; ”Du får bare skyte meg, for jeg kommer ikke til å skyte deg. Rumeneren vi skriver om svarte; ”Ikke tale om, du får nok skyte meg likevel, for jeg kommer ikke til å drepe deg. Jeg er en syvende-dags adventist og ber Gud hver dag skrive sin lov i mitt hjerte. Jeg har skutt opp i lufta gjennom hele krigen og vil aldri drepe et menneske. ”Er du virkelig syvende-dags adventist?” ropte russeren og krabbet bort til rumeneren. ”Det er jeg også!” De to ”fiendene” kastet seg om halsen på hverandre og lo og gråt av glede. Mens bombene drønnet omkring dem og soldater drepte og ble drept, ba de to sammen om at Gud måtte beskytte dem og at han snart måtte komme igjen og gjøre slutt på denne verdens elendighet. Etterpå krøp de stille tilbake til sine respektive posisjoner. Hvordan er det mulig, tenker du kanskje. Hvordan går det an heller å ville dø enn å bryte et av Guds bud? Hvis du forholder deg til hvordan Guds Ord beskriver erfaringen å bli født på ny, og hva Gud lover å gjøre i, gjennom og med alle som lar Den Hellige Ånd bli Herre i livet, burde ikke holdningen som rumeneren og russeren demonstrerte overraske deg. Bibelen nevner mange lignende situasjoner. Tenk gjennom følgende spørsmål. Var de lovtreller de to? Var de formelle, kalde og stive fariseiske legalister? Var det redusert åndelighet som gjorde at de ikke kjente til at Guds lov er avskaffet? Eller kan det hende at de begge hadde oppdaget den største hemmelighet vi mennesker kan oppdage, nemlig mirakelet å bli født på ny? Begge de to soldatene hadde Jesu kjærlighet i sine hjerter og da er det selvfølgelig helt naturlig også å ha Guds lov skrevet der. ”Hvis dere elsker meg, så hold mine bud,” sa Jesus, Joh. 14:15. Du får selv tenke gjennom konsekvensene av det Jesus påstår. Rumeneren og russeren viste at Jesus bodde i dem ved sin Ånd, ved at de valgte å ta imot kraft til å lyde det sjette bud. Tror du det samme ville gjelde for de andre budene? Hva med det fjerde bud? Les 1. Mos. 20:8-11 og tenk over det noen minutter. Les deretter Johannes Åp. kap. 13, og se for deg hendelsene som ligger foran oss og som snart vil utfordre alle bekjennende kristne. Må Gud hjelpe oss å forstå at Kristus ble “opphavsmann til evig frelse for alle som lyder ham,” Heb. 5:9. JB.
