Noen ganger når jeg har vært hos pasienter, har jeg følt det litt trist at jeg ikke har kunnet gi dem noe mer enn litt hjelp med deres problemer her og nå. Mange opplever mye smerter og stor sorg i forbindelse med skaden, sykdommen eller de forhold som gjerne følger med pasientrollen, slik som tap av funksjon, arbeid, sosial omgangskrets osv. Selv har jeg ofte funnet trøst hos Gud når ting ikke har vært helt greie. Jeg skulle ofte ønske at jeg kunne la pasientene få del i denne trøsten. Det er en trøst som kan lege alle situasjoner, hvor vanskelige de enn måtte være. Av og til har jeg også følt at det er noe ”uetisk” av meg ikke å hjelpe pasientene til å finne denne trøsten. Bibelen fremstiller det jo også som vår plikt å la andre mennesker får del i de goder vi selv har fått del i…
Jeg har ingenting imot å snakke om tro eller religion, og hvis en pasient tar opp temaet, samtaler jeg gjerne om det. Men det er ikke ofte jeg har snakket med pasienter om Gud og frelsen. Det blir heller pratet om sykehistorier, vær og vind, gode og mindre gode helsearbeidere, og andre slike ting – ting som gjelder her og nå. Men hva med det som handler om evigheten? Skal jeg ta det opp, eller skal jeg vente… Vente og se om pasienten spør meg – og helst i form av ja- og nei-spørsmål…
Det er særlig når jeg har truffet alvorlig syke og mennesker med dødelige diagnoser, at jeg har hatt lyst til å fortelle dem om Guds ønske om å trøste og frelse. Jeg prøver å være på vakt for pasientens hint, og stiller gjerne noen spørsmål for å finne ut om vedkommende er interessert i å snakke om temaet… Men man kan aldri vite hva en annen person tenker og føler hvis han eller hun ikke sier noe. Og selv om vedkommende skulle si noe, behøver det ikke nødvendigvis representere hva han eller hun tenker innerst inne. Bare Gud kjenner hjertet. Han vet hva personen lengter etter og trenger. Han vet også hvordan vi kan bidra til å hjelpe på den beste måten. Derfor snakker jeg alltid med Gud før jeg snakker med pasienten… i alle fall de gangene jeg er oppmerksom på min plikt til å hjelpe og er villig til å gjøre det…
Bildet er arrangert.
Jeg var en gang hos en eldre dame. Som en følge av et hjerneslag, var hun blitt lam i høyre kroppshalvdel og tilbrakte mesteparten av dagen i en rullestol. I tillegg hadde hun fått afasi, dvs. mistet evnen til å tale. Hennes forståelse av ting som ble sagt, var som før, men selv klarte hun ikke si stort annet enn ”ja”, ”nei” og ”huffa-meg”. En sjelden gang, og da ganske uventet, kunne hun si en helt grei setning, men det var svært vanskelig for henne å gjenta den.
Jeg hadde kjent henne en stund, og var blitt glad i henne. Jeg visste også at hun satte pris på at jeg kom. Likevel ønsket jeg at jeg kunne gi henne noe mer. Jeg ønsket at jeg kunne gi henne trøst og et håp om en bedre fremtid. Men jeg var usikker på hvordan. For det første var jeg usikker på hva hun ville synes om at temaet Gud ble tatt opp. Hun hadde ingen ting på rommet som indikerte at hun hadde religiøse interesser. Ville hun bli sur? For det andre var jeg usikker på hvordan jeg skulle formulere meg. Jeg ønsket meg ja- og nei-spørsmål. Men hun kunne verken stille meg de spørsmålene jeg ville ha, eller gi den verbale responsen som gjør en samtale så mye lettere…
Da jeg skulle til henne den dagen, ba jeg Gud om hjelp. Han var nødt til å hjelpe meg videre og gi meg et hint så jeg kunne være sikker på at det var riktig å ta temaet opp med henne. Jeg kom inn til den eldre damen, og begynte som vanlig med å spørre hvordan det gikk og fortalte litt om ting som hadde skjedd siden sist jeg var der. Så satt vi der, som vi så ofte gjorde, i stillhet. Plutselig gjorde hun en brå bevegelse, så bort på veggen og på meg og sa: ”Det er fullbrakt…” Jeg ble litt overrasket, men gjenkjente ordene som var blant de siste Jesus sa da Han døde på korset (Joh. 19, 30). På spørsmål om det var det hun satt og tenkte på, svarte hun bekreftende. Jeg takket Gud for hintet og for at pasienten selv hadde brakt temaet på banen. Siden den gang har jeg lest mye for henne fra Bibelen og fra andre kristne bøker. Hva hun tenker om det, vet jeg ikke, men jeg vet at Gud hadde noe mer Han ønsket å gi henne.
C. Andreassen
