Jeg har jobbet flere år på sykehjem og sittet ved mange dødsleier. Det de fleste ønsker å snakke om av de som er klare, er alt som burde vært annerledes i livet, alle man skulle ha gjort opp med – men som kanskje ikke er i live lenger. For mange er dette oppgjørets time. Og de som har mye skyld å bære på, opplever smertefulle sjelekvaler. Slik var det også med frøken Eriksen. Ja, for hun var frøken og ville tiltales slik. Hun hadde aldri vært gift, men levd et langt liv som prostituert og alkoholiker i Oslos gater. Nå var hun begynnende senil dement og generelt i dårlig almentilstand. En hard lungebetennelse gjorde at hun lå på det siste.
Personen på bildet er ikke identisk med kvinnen i fortellingen
Jeg satt hos henne dag etter dag og så at hun ble stadig svakere. En svigerinne – den eneste pårørende – kom av og til for å hilse på henne. En kveld satt jeg og svigerinnen sammen hos frøken Eriksen. Vi satt på hver vår side av sengen og holdt henne i hendene. Det var tydelig at dette ville bli hennes siste kveld, og vi var preget av stundens alvor.
Ja, ja, så var hennes liv snart over, sa svigerinnen. Det var vanskelig å kommentere det. Så skildret hun kort og i forsiktige ordelag at livet hennes kanskje var noe bortkastet og forgjeves. Hun hadde liksom ikke fått til noe i livet. Men forhåpentligvis hadde hun hatt noen gode år på sykehjemmet. Men siden frøken Eriksen var stille av seg og i tillegg noe dement, var det ikke lett å vite hvordan hun selv mente at hun hadde hatt det.
Mens vi snakket lavt og nesten hviskende ved sengekanten, oppdaget vi plutselig at hun lå og gråt. Hun hadde hørt hvert eneste ord vi hadde snakket om – og vi gjettet at det var angerens tårer. Vi begynte å snakke mer direkte til henne.
Jeg sa spontant at jeg tror på en Gud som tilgir og kaster våre synder i glemselsens hav. Det trodde også svigerinnen på. Og henvendt mot den døende damen snakket vi om frelsen, og Guds nåde, og Jesus som døde for oss på korset, og om den sjelefreden han tilbyr oss så fritt.
Vi så at gråten stilnet og et fredens smil bredte seg etter hvert over hennes ansikt. Hun trykket oss svakt i hendene, og døde.
Denne erfaringen har gjort sterkt inntrykk på meg. Jeg tenkte på alle de gangene jeg ikke hadde nevnt et ord om Frelseren når jeg hadde sittet ved et dødsleie. Dette ble et vendepunkt i mitt liv, og jeg bestemte meg for å bruke anledningens time til å fortelle om Jesus.
Det er min daglige bønn til Gud: Hjelp meg til å bruke anledningene…
Anledninger vi får
En venn av meg, Ole, hadde en annen erfaring, som for ham ble et vendepunkt. Ole jobbet på et reklamebyrå i Oslo. De var to unge, ambisiøse menn som ønsket å bygge opp sin karriere. De jobbet tidlig og sent fra mandag til fredag.
En fredag da Ole jobbet hardt for å bli ferdig før solnedgang, kom hans kompanjong inn til ham og sa at han hadde begynt å tro at det finnes en Gud. Ole hadde en gang sånn i forbifarten nevnt at han var en kristen og adventist. Nå ønsket arbeidskameraten hans å høre mer om dette.
-Fint at du har begynt å tro, sa Ole, men nå må jeg skynde meg å bli ferdig med det jeg holder på med. Og dessuten er jeg ganske sliten etter hardkjøret denne uken. Men vi setter av god tid mandag morgen for å snakke om dette. Da skal jeg fortelle deg om hvor fantastisk det er å tro på Jesus!
Mandag morgen kommer Ole i god tid på jobben, vel forberedt til å snakke med sin kamerat. Han ventet og ventet, men han kom ikke denne morgenen. Ole ringte til kameratens kone som kunne fortelle at mannen hennes hadde vært ute og padlet i Oslofjorden sammen med noen venner i helgen. Dessverre kantret kajakken, og mannen hennes druknet.
Det var ikke ofte Ole gråt – men nå hulket han høyt. Det var angerens tårer, akkurat som Peter. Hvorfor hadde han ikke prioritert annerledes fredag ettermiddag??? Hvorfor, hvorfor?? Halmstrået han klamret seg til var at kameraten sa at han hadde begynt å tro på Gud – altså var det et håp om at de en gang skulle møtes igjen når Jesus kommer igjen og de døde skal oppstå. Men det var en god lekse om at når anledningen kommer om å vitne, så bruk den!
I dag får du og jeg mange anledninger, vi møter mennesker i vår hverdag som trenger å høre om Jesus. Jeg tror det er mange søkende mennesker. Verden er ved å gå av hengslene – det er så mye elendighet over alt på jorden. Mange mennesker strever med sine liv, uten å vite at det er hjelp å få hos Jesus. Noen plages av samvittighetens stemme og lengter etter å få kastet av seg syndebyrden som har tynget dem altfor lenge. Fortell dem om Jesus!
Det finnes en Frelser
Jeg satt lenge på sengekanten til en dame her om dagen. Hun hadde så altfor mye skyld å bære på. Jeg fortalte henne om Jesus, som venter og lengter etter å hjelpe henne av med syndebyrden og gi henne fred inni seg i stedet.
Kunne jeg bare tro at det er sant det du sier, sa hun.
Vi vet det, det er sant. Det finnes en Frelser, Jesus Kristus, som tilgir og hjelper oss i alle store og små ting i hverdagen.
G. Ryttertoft
