Vi er oppmerksomme på at dette innlegget, på grunn av overskriften, bør begynne med en definisjon. Uttykket symbiose ble adoptert av flere vitenskapelige retninger sent på 1800 tallet, men begrepet hadde vært i bruk av noen disipliner helt tilbake til 1622, da biologer begynte å oppdage og beskrive fordelen av gjensidig avhengighet. En parasitt nyttigjør seg en relasjon på en ensidig måte, uten å gi noe tilbake, men hvis begge individer har en fordel av samspillet, kalles det et symbiotisk forhold. En funksjonell betydning av ordet symbiose er “å leve sammen med mening”.
For mange år siden klarte en religiøs leder å dra med seg 900 mennesker i et kollektivt selvmord. Dette er svært ekstremt men hvordan er det mulig og hvor er veien til å legge seg under et annet menneskes vilje?
Å fungere usymbiotisk innebærer derfor å fungere godt uten å være gjensidig avhengig av et annet individ. Det innebærer å være hel, funksjonell og selvstendig. På mange områder i livet er symbiose både nødvendig og nyttig for planter, dyr og mennesker. Gud er ansvarlig for en rekke sunne symbiotiske relasjoner i sitt skaperverk. Når et bie kan samle nektar og samtidig sørge for spredning av pollen, er det et godt fungerende symbiotisk forhold.
På noen spesielle områder kan ikke denne avhengigheten kalles god. Det har bl.a. å gjøre med trosinnholdet i den kristne ideologi. På denne arenaen inviterer Bibelen oss til å fungere individuelt usymbiotisk og ikke utvikle avhengighet med eller av noe menneske. Guds frelse (fra synd) er en ubetinget individuell og personlig erfaring. Det er mange farer knyttet til det å være avhengig av andres forventninger, meninger eller diktater, når det kommer til hva som skal være innholdet i vår egen kristne tro.
Kristne sekter har ødelagt både livet og gudsforholdet til tusener av naive troende, som lot seg forføre av autoritære og manipulerende ledere til å delegere nettopp trosvurdering til andre.
Et eksempel. En norsk menighet som holder til i nærheten av Bærum, ikke langt fra Oslo, kan være et av mange eksempler. Enkelte medlemmer av denne spesielle sekten er blitt påvirket av sine ledere til å tro at alle som har motforestillinger til deres spesielle måte å praktisere den kristne troen på, er ledet av djevelen. Hvis noen av medlemmene har foreldre eller andre i familien som ikke støtter det menigheten holder på med, blir medlemmene bedt om å hate dem og kutte all forbindele med dem. Et resultatet har vært at det er både barn og barnebarn som ikke kan ha noen kontakt med verken foreldre eller besteforeldre.
Selv om foreldrene ikke kommuniserer noe annet enn at de personlig og for seg selv ikke opplever at menighetens opplegg passer dem, blir deres barn som er i menigheten, bedt om å hate dem og bryte all forbindelse. Det tragiske er at denne djevelske måten å være kristen på, praktiseres i Guds navn.
Vi har selv sittet hjemme hos sørgende foreldre som ikke får ha noen kontakt med verken barn eller barnebarn. Vi har også oppsøkt denne menigheten i et sjelesorgforsøk på å invitere noen til å vise gamle og syke foreldre Jesu kjærlighet og omsorg, men har blitt møtt med hardhet, kulde, usannheter og avvisning.
Sektsyndromene som demonstreres i slike miljøer, er vanligvis preget av en fanatisk og umoden svart/hvit tenkning, hvor kriteriene er nærhet eller avstand, venn eller fiende, elske eller hate, aksept eller fordømmelse. Slike holdninger hører rent faglig hjemme hos personer som har utviklet en umoden hang til fanatisme, og uttrykker seg i et overdrevet behov for å dominere og kontrollere.
Alle subkulturer kan oppleve at personer med en slik psykologisk legning, prøver å få finne en plattform for sin væremåte. Det vanlige er heldigvis at så lenge det er noen normalt fungerende usymbiotiske mennesker i dette miljøet, så vil slike forsøk på å dominere som regel bli avslørt og stanset.
Hjelpekilden i Norge er en av mange som hjelper ofre fra sekter.
Et problem oppstår imidlertid i noen kristne grupper som lærer at Gud ikke primært kommuniserer til oss mennesker via Jesu lære og Bibelens innhold. I stedet hevdes det at Han gir spesielle og subjektive åpenbaringer og beskjeer til salvede mellompersoner, som er ment for andre i menigheten.
Hvis mange nok blir manipulert til å tro at Gud bare veileder dem gjennom utkårede, som ofte selv hevder å være profeter, mistes all mulighet til innsyn og transparens. Da vil budskapet: “Herren sa til meg” eller “Herren viste meg”, bli opplevd å være en direkte befaling fra Gud selv. Hvis beskjeen for eksempel er at Gud vil velsigne hvis alle gjør det de blir befalt og det vil komme straff i form av sykdom eller død over alle som ikke adlyder, er scenen satt for mye forførelse.
Ofte må mennesker som har vært fanget i slike kristne grupper, hjelpes ved en psykologisk avprogrammering, før de igjen er i stand til å fungere usymbiotisk, slik at de kan tenke selv og resonnere logisk. Det vanlige er at disse ofrene styres av frykt og har mistet mye av den gudgitte evnen til å se sammenheng og forholdet mellom årsak og virkning.
