Noen adventister er ivrige med å jakte jesuitter blandt våre egne, uten å kjenne til hvem som bare er sløve, uvitende, forførte eller hvem som virkelig forfører. Det er trolig bedre å overlate til jesuittene selv å fortelle oss hva de holder på med og hvorfor, og det har de sannelig ingen skrupler med å informere om.
Vi kan begyynne med hva «The Roman Catholic Pontificial Councel on Ecumenism», selv erklærer å være den økumeniske prosessens hensikt. Dokumentet finnes i materialet fra 2. vatikankonsil. «Gradvis vil resultatet bli at hindringene for et fullkomment kirkelig fellesskap blir overvunnet og alle kristne vil til slutt bli samlet i en felles feiring av Eukaristen, til enhet i den ene sanne kirke.” (Document of Vatican 2, Flannery samlingen, side 456. )
Katolske teologer skriver at den prosessen pavekirken opprinnelig tok initiativ til, knyttet til å vinne protestanter tilbake til sitt kirkesamfunn, gikk litt av sporet. For en tid ble det hele til et felleskirkelig protestantisk anliggende. I flere år arbeidet protestantiske kirkesamfunn primært med å skrelle av seg dogmer, lærepunkter og prioriteringer som var såpass sære og subjektive, at de andre protestantiske trosgruppene hadde problemer med dem. Etter hvert har denne interne protestantiske utjamningen og nedtoningen av diverse ulikheter avtatt noe, ikke fordi et slikt mål er gitt opp, men fordi målet omtrent er nådd. Den katolske kirke opplever i hvert fall at den egentlige hensikten med det økumeniske arbeidet igjen er tilbake på hovedsporet.
Pater Ray Ryland, som er professor i teologi ved Francisikaner Universitetet i Steubenville, Ohio, USA, er en av de mest aktive i det katolske «Coming Home Network,» og han skriver bl. a. i det katolske bladet The Rock: «Det andre vatikankonsilets økumeniske agenda er nå igjen den mest synlige prioriteringen i det økumeniske arbeidet for både katolikker og de fleste protestantiske kirkeledere. Det er å gjenskape enhet mellom pavekirken og de protestantiske atskilte brødre, ved at protestanter bringes inn i enhet med den Romersk Katolske kirke».
Pavekirken har ingen barrierer mot å informere protestanter om sin kirkes handlingsplan for å kunne nå sitt økumeniske mål. Et eksempel er boka «Unity of Churches an Actual Possibility,» (kirkesamfunnenes enhet, en reell mulighet). Forfatterne hadde oppdrag fra Vatikanet. Den ene av dem var den kjente og innflytelsesrike jesuitten, Rahner. Den andre var den katolske økumeniske teologen Henrich Fries. Boka skisserer en detaljert, målrettet og trinnvis handlingsplan, som Vatikanets strateger ønsket å følge.
Rahner og Fries videreførte planen i boka: «Promoting Unity» (Å framskynde enhet), hvor de fokuserer på de hierarkiske, juridiske og institusjonelle sidene av den nøye planlagte enheten i en ny katolsk teologisk verdensideologi. Det presiseres i boka at meningen med denne planen ikke er at alle protestanter skal bli fullblods katolikker, for en slik standard sliter selv pavekirken med å få til blant sine egne medlemmer. Ideen er i stedet at alle kristne skal akseptere at paven i Rom er alles åndelige far og kristenhetens moralske overhode, og at ingen protestantisk forkynnelse skal ha i seg en ideologisk brodd mot pavekirkens lære, status, myndighet eller gudgitte autoritet. For oss adventister innebærer vel det, hvis man ønsker å etterkomme anbefalingene, at de tre englebudskapene og advarslene mot Babylonmakten må lukes ut av vår forkynnelse.
Det som i bøkene kalles uvesentlig trosfleksibilitet, hevdes å være helt uten betydning, hvis bare de alt nevnte presiseringene blir godtatt av alle de ulike protestantiske kirkesamfunnenes ledere. Det poengteres at hva vanlige medlemmer mener og tror, er uten betydning, siden det er ledere som definerer sannhet som medlemmer skal akseptere og følge.
I Vatikanets økumeniske plan, som Rahner og Fries utarbeidet, hevdes det at gjennom: (1) Infiltrasjon og (2) Målrettet påvirkning, skal protestantiske kirkesamfunn bearbeides i forhold til sin nærhet eller avstand til katolsk tro og lære. Kirkesamfunn med størst ideologisk avstand til den katolske kirke skal både infiltreres og bearbeides mer aktivt enn kirkesamfunn som bare har små justeringer å foreta. Det innebærer igjen at trosgrupper som tradisjonelt har den tydeligste protestantiske profil, skal infiltreres og bearbeides mest aktivt. Som adventister kan vi sannsynligvis ha noen ideer om hvem det kan være.
Planen de omtalte jesuittene lanserer, innebærer at protestantenes bevegelse tilbake til Rom, må begynne på toppen, med kirkesamfunnenes sentrale teologer og ledere. Deretter skal disse endringene filtreres naturlig nedover i kirkestrukturen, gjennom lokale ledere, til pastorer/prester og forstandere av de lokale menighetene, og fra dem videre til medlemsmassen. Rahner og Fries argumenterer med at «protestanter generelt sett er like passive som katolikker når det gjelder å ha et personlig trosfundament». De observerer at de fleste overlater til sine ledere å bestemme innhold i tro, lære og praksis.
Rahner og Fries forsikrer Vatikanets strateger med påstanden: «Det er liten risiko for aktiv motstand nedenfra». De skriver at det store flertall nok vil følge sine ledere. Denne ærlige vurderingen fra katolikkene Rahner og Fries, viser seg å holde stikk for samtlige protestantiske kirkesamfunn, selv om ulike trosgrupper ennå kan være på ulikt sted i sin vandring mot Rom. På vandring er de alle.
Sistnevnte bok (“Promoting unity”), forklarer hvordan protestantiske ledere kan veiledes til å vise nok autoritet, ved bruk av: «Den hierarkiske myndigheten som ligger i embetets kirkelige prestisje og makt». Det hevdes at ledere, teologer, prester, pastorer og forstandere kan benytte seg av den påvirkningsmakten som tradisjonelt finnes i disse funksjonene, og være målrettede i sine anstrengelser for anbefalte doktrinære justeringer.
De to teologene gir også praktiske råd til ledere for protestantiske kirkesamfunn, om hvordan de skal takle hva de kaller: «eventuelle lommer av levende protestantisme.» Rådene gjelder også hvordan de skal forholde seg til medlemmer som motsetter seg den nye liberale utviklingen og derfor protesterer mot endring av egne trospunkter.
De endringene vi let kan observere vedrørende tro og prioritering i omtrent alle protestantiske kirkesamfunn, utgjør små men likevel viktige kurskorrigeringer og tilpasninger til 2. Vatikankonsils annonserte økumeniske agenda. Uten unntak må disse justeringene definers å være til fordel for pavekirkens teologiske målsetning Flere endringer vil uten tvil komme.
Straks pavekirken hadde implementert ideen til jesuittene Rahner og Fries, og spesifisert at det ifølge den nye økumeniske agendaen for evangelisering, kun er de «kirkefremmede» som nå skal være protestantenes nye målgruppe, skjedde det noe merkelig. I løpet av svært kort tid dukket dette kjekke men meget manipulerende uttrykket opp i så godt som alle protestantiske kirkesamfunn, også i adventistsamfunnet. Bakt inn i ideologien knyttet til begrepet «kirkefremmede», ligger antakelsen at alle kirkesamfunn som forkynner tro på «en Jesus», har en lære som er akseptabel for Gud. Ingen advarsler eller korrigerende forkynnelse er akseptabel, og ingen skal ledes fra sin nåværende tro til en annen overbevisning.
Kanskje det var en årsak til at Gud valgte legfolk, ikke en prestefamilie, da han skulle finne et hjem for Jesus å vokse opp i. Det kan også ha vært en grunn til at Jesus valgte vanlige arbeidere (fiskere), da han skulle sette sammen et team av samarbeidspartnere. Det kan også være en årsak til at Herren viste Ellen White at vanlige lekfolk kommer til å spille en avgjørende rolle i å forkynne det virkelige innholdet i det evige evangelium like før Jesu gjenkomst.
JB
