En del av fritiden min har jeg de seinere årene brukt på oppsøkende virksomhet blant rusmisbrukere og mennesker som sliter med psykiske plager. Dette arbeidet kan ofte være krevende og tappe en for krefter, uten at man ser de helt store resultatene av innsatsen. For en tid tilbake spurte jeg meg selv om jeg nå kanskje burde bruke fritiden min på andre oppgaver som ikke krevde så mye av meg. I min usikkerhet ba jeg Gud vise meg hva jeg skulle gjøre.
Dagene gikk, og min usikkerhet fortsatte å tynge meg.
Så en natt fikk jeg en meget spesiell drøm. Jeg kaller den spesiell fordi jeg aldri har drømt noe lignende, og fordi jeg husket den helt tydelig da jeg våknet.
I drømmen så jeg en grå, tørr grein uten blad, men med noen få knopper. Jeg fikk det for meg at jeg skulle kaste greina, men så festet jeg blikket på knoppene. Den ene knoppen var ikke helt lukket, men hadde en liten åpning. Jeg satte øyet inntil denne åpningen. Innenfor, altså skjult inne i knoppen, så jeg en nydelig, hvit lilje som stod i full blomst. Like etterpå våknet jeg. Jeg ble liggende og tenke på drømmen. Hva ville den fortelle meg?
Den grå og tilsynelatende livløse greina var likevel ikke død og uten noe verdifullt i seg. Den skjulte noe levende og vakkert som ikke lot seg se på utsiden. Ved å stelle godt med greina, kunne den komme seg til igjen, og knoppene ville slå ut i full blomst…
Det gikk plutselig opp for meg at gjennom denne drømmen hadde Gud gitt meg svar på min bønn om hvorvidt jeg skulle fortsette mitt arbeid med rusmisbrukere og andre som hadde det vanskelig. Vi mennesker kan ikke se hva som bor i våre medmennesker, – det kan bare Gud.
Han alene vet hvem som i sitt indre bærer på ”en skjult blomst”.
I forbindelse med denne drømmen kom det for meg et ord fra Forkynneren 11, v. 6.: ”Så din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge er like gode”.
Jeg takker Gud for den lærdom jeg fikk gjennom denne drømmen.
E.Trangerud
