Mitt barndomshjem ligger vakkert til med panoramautsikt mot fjord og høye fjell i en småby på Vestlandet. Hjemmet eies i dag av mine to søsken og meg, og vi drar dit med eller uten våre familier så ofte vi har mulighet for å vedlikeholde hus og hage og nyte den vakre naturen.. Noe vi alltid har hatt stor glede av, er hagearbeidet om våren og sommeren.
For noen år siden flyttet det et yngre samboerpar med 2 hunder inn i naboeiendommen. Det viste seg fort at hundene ikke var vanlige familiehunder, men meget aggressive overfor alle de så eller hørte. Så snart vi viste oss i hagen, kom hundene løpende mot gjerdet som skiller eiendommene, og der hoppet de opp mens de hele tiden snerret og gjødde iltert. Eierne foretok seg ingen ting for å holde hundene unna. Hundene gjødde mye, både dag og natt, og de skapte frykt og mistrivsel i et fra før meget rolig og trygt nabolag. Deres plagsomme og truende nærvær førte til at vi ikke lenger våget å stelle hagen på den siden som vendte mot naboeiendommen der hundene herjet. Min gamle mor, som to ganger tidligere i livet var blitt angrepet av hunder, våget seg ikke ut lenger i det hele tatt. Hun satt inne og bleknet i sommermånedene i stedet for å sitte i solen på sin terrasse i hagen.
Vi kontaktet advokat, som ikke kunne hjelpe. Vi kom ingen vei så lenge hundene oppholdt seg på egen eiendom, fikk vi opplyst.
I vår fortvilte situasjon var det likevel en ting vi kunne gjøre. Vi kunne be Gud om å sørge for at hundene forsvant. Og vi ba, de av oss som tror på en Gud som hører bønner. Og vi fikk bønnesvar….
Vinteren 2005 flyttet paret med hundene plutselig ut av naboeiendommen. Dette kom meget overraskende, siden paret hadde foretatt både utendørs og innendørs oppussing og så ut til å ha slått seg til ro der. Huset ble solgt til et annet ungt par som ikke hadde hund.
Jeg takker Gud som grep inn og sørget for at vi fikk tryggheten og freden tilbake. Ikke minst ble sommeren 2005 gledelig for min gamle mor. Hun kunne da bevege seg utendørs blant blomster og trær i hagen, slik hun tidligere var vant med. Dette var også siste sommeren hun bodde hjemme, siden hun samme høst flyttet over i omsorgsbolig.
Det er godt å vite at for Gud er ingen bønn for ubetydelig, og ingen sak for liten. Han så vår fortvilelse, og han vendte vår sorg til glede.
E.Trangerud
