Ekskatolikk Wim Wenders er ansvarlig for den nye pavefilmen.
Den mye omtalte pavefilmen, «A man of his word», som det har tatt Vatikanet 3 år å produsere, sammen med teamet til filmskaperen Wim Wenders, kan representere et desperat forsøk på å redde kirkens anseelse. I Australia tviler nå en stor prosent av befolkningen på at denne kirken faktisk er et kristent kirkesamfunn. Flere og flere betrakter pavesystemet å være en djevelsk og okkult pedofil sekt, som bare har adoptert noe bibelsk terminologi for i trygghet å kunne praktisere sine grusomme ritualer.
Befolkningen er omtrent lammet etter at myndighetene har identifisert titusener av ødelagte barn på over 4000 av kirkens institusjoner. Etterforskerne har til nå avslørt 1400 aktive pedofile prester. For å gjøre situasjonen enda mer grusom, hevder myndighetene at det er flere indikasjoner på at dette kun er toppen på «isfjellet». I tillegg har kirken selv reagert med massive løgnkampanjer, vedvarende manipulering, stadige trusler rettet mot ofrene og benektelse av dokumenterte fakta. Kirkens selverklærte moraletikk og etterfølgelse av Jesu og apostlenes tro og lære, synes å ha smuldrer helt opp.
Kirken i Amerika. USA var landet som til å begynne med forbød katolikker innreise, fordi de kristne som måtte flykte fra katolsk forfølgelse i Europa, ville skape et fristed fra denne kirkens dominans, vold og maktbruk. Ganske snart ble «den nye verden» likevel erobret av målbevisste jesuitter, og etter hvert er den katolske kirke blitt landets største kirkesamfunn.
Selv om denne kirkens fasade nå blir blankpolert og reklameprosjektene står i kø, hevder mange at det ikke er mulig å endre systemets indre karakter, grunnleggende holdninger og den hedenske teologien som utgjør kirkens ryggrad. I dag sier 52% av alle medlemmer som blir tilsluttet pavekirken i USA, farvel til sin egen kirke. Ca. 11% lar seg bearbeide av presteskapet til å melde seg inn igjen, ca. 30% er ferdig med dette kirkesamfunnet for godt og omkring 13 % tar ikke opp medlemskap i protestantiske bevegelser, men står i den katolske kirkes protokoll, uten å ha noe mer med kirken å gjøre. Sistnevnte kalles gjerne «kulturelle katolikker», som uttrykk for en sosial tradisjon, men de deltar ikke lenger i kirkens aktiviteter og har ikke lenger noe forhold til kirkens teologi.
I Irland har over 100 prester blitt tatt for overgrep mot gutter de siste 40 år.
Pavesystemets gamle frase: «Gi oss ditt barn til det er 10 år gammelt, og det vil aldri forlate kirken», holder ikke lenger mål. En av hovedgrunnene til manges reduserte lojalitet til det katolske kirkesystemet, er uten tvil nettopp de massive avsløringene av pedofile katolske prester som på systematisk vis ødelegger barn. Uttrykket «systematisk vis» er absolutt berettiget, siden kirkens ledelse meget målbevisst har praktisert å skjule overgrepsprestene, lyve om avsløringer, true ofrene og hele tiden flytte de pedofile prestene til nye «beitemarker», hvor de kunne fortsette å gjøre barn til psykiske vrak.
Etter å ha måttet betale flere titalls milliarder kroner til prestenes ofre og etter at flere kirkesogn i USA, nettopp av den grunn er slått konkurs, satser nå Vatikanet stort på å «selge» kirkens leder som både systemets og verdens redningsmann.
Pavefilmen. Filmen «A man of his word» er laget som en regulær helaftens kinofilm, og det er ikke grenser for hvor mye den nåværende paven blir tillagt av endringskompetanse. Både miljøet, global fattigdommen, krig og splittede familier, er i filmer sagt å kunne takles, bare verden vil lytte til, hedre og følge mannen som for tiden er dette ideologiske hierarkiets leder. Filmens vektlegging av en global aksjon for å fremme helligholdelse av denne kirkens «sabbat» (søndag), går heller ikke hus forbi for protestanter som kjenner til profetiene i Johannes åpenbaring kapittel 13.
Motreaksjonene og protestene til pavefilmen er tydeligvis ikke til å unngå. Mange skulle ønske at parolen «A man of his word» kunne blitt erstattet med erklæringen «a man of God’s word». Det etterlyses i hvert fall en ekte, kristen og handlingssterk vilje til å rydde opp i eget hus. Om kirkens presteskoler fungerer som fluepapir på pedofile menn, eller om disse svært så spesielle og unormale legningene blir utviklet og gitt en ideologisk grobunn i kirkens ulike systemer og institusjoner, er ennå ikke klart nok utforsket. Vi må bare konstatere fruktene, og de taler sannelig sitt eget tydelige språk.
Det siste landet i rekken av overgrepsanklager mot katolske prester er Chile. Her føres biskop Karadima ut etter rettsaken mot han.
En observasjon er imidlertid meget lett å gjøre. Kirkens teologi og lære er ikke på noen måte synkronisert med Bibelens utallige løfter om å endre menneskets karakter slik at Kristi Ånds frukter blir synlige. En sentral teologisk fokusering i kirken, går ut på at en prestemann er gitt myndighet til å tilgi synd i Guds sted. Medlemmenes eventuelle anger og «oppgjør» for synd, lander på det horisontale plan, og slettes ut ved en kjapp og erklært tilgivelse, og det var det. Hele gudsaksepten er delegert til et innviet menneske, og det er en meget laber synliggjøring av hvordan Gud kan og vil endre vår karakter slik at synden ikke dominerer på nytt og på nytt i livet.
Fravær av endring. Det er lite å høre om den «nye fødsel» og enda mindre om «seier over synd i Guds kraft» i katolsk teologi og forkynnelse. Ritualer, formalisme, makthierarki og medlemmers underdanighet, er bygd inn i hele strukturen. Det personlige i kristenlivet er flyttet fra individet til systemet.
Når pave Frans, i all offentlighet, advarer medlemmer mot å tro at etableringen av en personlig relasjon til Kristus er tilstrekkelig, blir årsaken til medlemmenes og presteskapets manglende karakterendring ganske åpenbar. Hans fokus er at all «åndelighet» og nærhet til Frelseren, tilbys gjennom medlemskap, kirketilhørighet og prestenes tilførte guddommelige myndighet. I et slikt ideologisk miljø, vil delegeringen av noe som Bibelen ene og alene hevder er individets ansvar og mulighet, gjøre at Guds kraft til et endret liv uteblir. Dette guddommelige miraklet er verken forventet eller teologisk tilgjengelig, på grunn av kirkens lite bibelske lære.
Det må kanskje hevdes å være en noe kraftige verbalisering, men enkelte vatikanobservatører mener at kirken er ved «å råtne på rot». Hvordan ledelsen enn søker å male et vakkert ytre bilde av kirken, ved å løfte fram en tilfeldig pave som absolutt evner å gjøre seg både populær og synlig, kan ikke denne fokuseringen endre systemet på det indre plan. Det er ikke vanskelig å skjule rust på bilen ved en nylakkering eller å skape inntrykk av noe vakkert ved å sette en stor lysende stjerne på et vissent juletre, men det går ikke lenge før bedraget avsløres.
Bibelens advarsler og løfter. For bibellesere formidler selvfølgelig ikke denne artikkelens refleksjoner noe som er nytt. Gud har noe å si om det ideologiske systemet som pavekirken representerer. En ren og skrifttro menighet blir i Bibelens profetier ofte symbolisert med en ren og trofast «kvinne». En utro kvinne, eller skjøge, illustrerer en menighet som er utro mot Guds sannheter, lov og vilje. Uttrykket «Babylon» blir i Bibelens siste bok benyttet om den falske kristendommen som oppsto i Rom og synliggjøres i den katolske kirkes teologi og praksis. Til den grad andre kirkesamfunn har adoptert noen av de samme ubibelske dogmene, må vel Babylonbegrepet også tilfelle dem.
Om denne ideologien sier Bibelen at pavekirken skal falle og gå til grunne, Åp. 14:8 og 18:2, og årsaken er at den forkynner og praktiserer falsk lære som frarøver mennesker et rett forhold til Gud. I Johannes Åpenbaring 18:4, lyder en direkte appell fra Gud til kristne som er «fanget» i denne falske læren eller påvirket av den, om at de må «komme ut» og forlate systemet før det faller ved Guds inngripen.
Kilden til kirkens hedenske tradisjoner. Mange er ikke oppmerksomme på at den katolske kirke ikke verken har eller gir seg ut for å gjenspeile Jesu og apostlenes tro og lære. Det var faktisk ikke fra Jerusalem denne kirken har sine trosrøtter, men fra de dualistiske, filosofiske, allegoriske og metafysiske teologene i Alexandria i Nord Afrika. Blant de mest kjente av dem var Clement og Origenes. Disse filosofene hevdet at sannhet utviklet seg i en prosess og ikke behøver å bygge på det som tidligere var sannhet. Påvirket av hedenske ideer, mente de også at bare de innvidde ble ledet av Gud til å kunne forstå Guds hemmeligheter.
Den nye filmen om paven går nå på kinoer i USA.
Clement skrev at det var et nært slektskap og en naturlig tiltrekning mellom hedenskap og kristendom, og at f. eks. soltilbedelse bare var forkledd tilbedelse av «Rettferdighetens sol». I sin populære ‘Stromata’, skriver han rett ut at han ikke vil føre videre en ren og ublandet kristendom, slik den er åpenbart i Skriftene, men at han ønsker å kle det kristne budskapet i en filosofisk kappe, og det gjorde han til gangs. Resultatet er å finne i katolsk teologi og det var fra de hedenske religionene Clement hentet filosofidelen.
Origenes publiserte utgaver av Skriften sammen med kommentarer som beviselig inkluderte mange feiltolkninger og introduserte filosofiske spekulasjoner og usanne påstander. Han lemlestet de hellige Skrifter og tok seg den frihet å endre, legge til og trekke fra bibeltekster, slik at resultatet skulle passe med den ideologi han allerede hadde. Martin Luther, som selv hadde studert skriftene til disse allegoriserende kirkefedrene, erklærte at Guds ord utlagt av dem var som å få servert melk filtrert gjennom en kullsekk.
Den katolske encyclopedia. Man skulle nesten tro at kirken ville prøve å benekte de mange bevisene på at det ikke er fra Bibelen dens lære er hentet, men det gjør den ikke. Det virker som om den gir seg rett til å kreere de «sannheter» som til enhver tid oppleves fordelaktige. I den katolske encyclopedia finner vi en rekke uttalelser som burde sjokkere protestanter. Vi nevner noen av dem.
«Vi er simpelt hen tvunget til å innrømme at en gradvis forfalskning av kristendommen begynte svært tidlig». (Cath. Encyclopedia III, side 484.)
På sidene 577-578 i Cath. Encyclopedia XIII, innrømmer kirken en rekke forfalskninger i den mørke middelalder, men som kirken i dag likevel benytter for å føre bevis for læren om den apostoliske rekkefølgen.
På side 700 fortelles det hvordan hedenskapet ikke ble forkastet da kirken absorberte den, og at «hedninger slapp å bli fornyet i Kristus for å bli erklært katolsk troende».
I bind 4, side 517, innrømmes det at kirken ofte tok vanlige hedenske religiøse tradisjoner, som folk var vant med, og gjorde dem om til «kristne» tradisjoner. (De ble christianized.) For å «omvende» (som kun betød å gjøre hedninger til medlemmer av kirken), gikk kirken ned til deres nivå og benyttet seg av skikker og tradisjoner som var i samsvar med deres sedvane». (History of the church of God), B, J, Spalding, side 407,
«Det har alltid vært en metode for pavemaktens evangelisering, å tillate innlemmelse av lokale og primitive tradisjoner og skikker benyttet av ulike nasjoner», Great Encyclopedia Letter of Leo, XIII, side 308.
«Katolske skribenter i det 4de. århundre, hadde en tendens til å beskrive mange tradisjoner som apostoliske, enda de overhode ikke hadde noen slik fortid», Cath. Encyclopedia III, 484.
Videre kan vi lese: «Vi henviser ikke til noen bibeltekster for å bevise vår tro på Skjærsilden, for vi ser ikke at Bibelen refererer til en sli lære», Cath. Dictionary, side 704.
På grunn av disse, og mange flere klare påstander fra kirken selv, er det forståelig at flere av de store reformatorene, og mange protestanter også i vår tid, hevder at pavekirken faktisk ikke er en kristen kirke. Den har forlatt eller aldri eid bibelens tro og lære og representerer en blandingsideologi.
