Våre turer til Israel de siste årene har vært mange, og resultatet har blitt mange artikler og deltakelse i flere filmer. Jeg elsker virkelig dette landet og føler meg hjemme hver gang jeg kommer dit.
Jeg har likevel et problem, ikke så mye med selve landet, men med en holdning jeg stadig møter hos mine medkristne. Det gjelder ideen at «alle» jøder kommer til å bli «frelst», uansett hva de tror og faktisk uten hensyn til hvordan de lever og prioriterer i sine liv. Jeg er oppmerksom på at det absolutt er noen meningsnyanser å spore hos kristne som stort sett deler denne teologiske oppfattelsen.
Boka om endetiden som ble en bestselger, påvirker kristnes tenkesett i dag. Den ble også filmatisert av Orson Welles.
Det er godt kjent at røttene til denne ideologien, kan spores tilbake til de tre personene John Darby Nelson, Scofield og romanforfatteren Hal Lindsey. Sistnevnte skrev tidenes mest populære roman – «The Late Great Planet Earth,» hvor Darbys ideer ble lansert for en bred leserkrets. I boken blir det skapt et spennende tankespinn hvor aktørene er Israel, Rom, EU, Sovjet, kineserne, atomkrig og antikrist.
Mitt inntrykk er at mange kristne, etter å ha adoptert hendelsene i denne fiktive romanen, har gått på jakt i Bibelen for å finne noen vers som kan tilpasses dette scenariet. For å få det til, må man sannelig gå på akkord med Skriftens helhet og sammenheng, og det er egentlig en lite trygg metode for bibeltolkning.
Den triste situasjonen er at en stor prosent av beboere i dette fasinerende landet i Midtøsten, både er og definerer seg som ateister. Mange oppfatter seg som kulturelle jøder, og budskapene til Israels Gud oppleves lite aktuelle. Tel-Aviv har nå tatt over etter San-Fransisco, som byen med det mest markante homofile preg. Denne observasjonen har bare aktualitet i dette innlegget, siden både Bibelen og ganske mange kristne uten tvil har noe å si om fenomenet knyttet til å leve ut denne legningen.
På en av våre turer til Israel, erfarte vi at en butikkeier kom ut på trappen av sin suvenirsjappe, og begynte å blåse i en shofar. Sammen med flere andre stanset vi for å se og høre, og gikk etterpå inn i hans butikk for å snakke med mannen. Hans budskap var et Gud ikke kunne velsigne landet slik han ønsket, på grunn av at lederne og folket hadde forlatt Herrens vei.
Ved en anledning fortalte Jesus lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne, Matt. 21:33-46. Som en del av undervisningen, sa han direkte til de jødiske religiøse lederne: «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter», vers 43. Det står videre at da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelse, «skjønte de at det var dem han talte om», vers 45. Men senere kan vi også lese rapporten at: «En stor flokk av prestene ble lydige mot troen», Ap.gj. 6:7.
Inntrykket gis at Gud måtte sette strek for den kollektive brukbarheten for jødefolket i Guds store plan, men han tok imot alle som personlig valgte å følge ham. Hvordan kan vi ellers forstå og tolke Jesu egen påstand, at Guds rike skal bli tatt fra «dere», et flertallsord som uten tvil refererte til det religiøse systemet de tilhørte, men Gud aksepterte og samarbeidet likevel med de prestene som individuelt tok imot sannheten og med alle jøder som både da og siden ga Jesus respons.
Det er viktig å ikke knytte disse tankene til det belastede uttrykket «erstatningsteologien». Ingen tar andres plass i Guds plan, for han arbeider med absolutt alle som lar seg nå. Det finnes ingen kollektiv frelse, kun individuell, og det gjelder visselig også for alle de 36.000 kirkesamfunnene i verden. De «grenene» (Guds opprinnelige eiendomsfolk), som ble brutt av oljetreet, ved ikke å tro og akseptere Jesu tilbud, kan podes inn igjen. Dette var lengselen i appellen til Paulus i Rom. 11:14. «Kunne jeg bare vekke mine frender etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem». De jødiske prestene, og alle andre uansett tid og sted, som tok imot Kristus som frelser fra synd, blir podet inn igjen.
USAs bestlutning om å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem, var et press fra de kristne i USA som ønsker å se endetidens hendelser, slik de tror det skal skje, gå i oppfyllelse.
Alle «hedningene» (ordet på grunnteksten betyr bare andre folkeslag), som på samme måte tar imot frelsen, blir podet inn på oljetreet, Rom 11:23. «Du (som ikke er jøde), ble avhogd av det oljetre som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor meget mer skal da de naturlige grenene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører», vers 24. Bibelen lærer ikke at det er to oljetrær, bare ett. Både jøder og «hedninger» må forholde seg til betingelsene for å forbli innpodet, selv om jødefolket var Guds opprinnelige eiendomsfolk. Og derfor konkluderer apostelen med at: «slik skal hele Israel bli frelst», vers 26. Hvem er altså «hele Israel»? Alle som tar imot Kristus og derfor er podet inn, uansett bakgrunn og etnisk tilhørighet.
Det ser ut til at mange kristne ikke har tatt høyde for at Herren ga sitt folk flere betingede løfter. I 5. Mos. kapittel 11, taler Herren gjennom sin profet Moses, og gir flere budskap med innholdet: «Dersom dere er lydige mot mine bud … da vil jeg, men hvis dere ikke … da skal, osv. Likeledes i 5. Mos. kapitlene 27 og 28, presenterer Herren for folket forholdet mellom lydighet og velsignelse som kontrast til ulydighet og forbannelse. Også i 5. Mos kapittel 28, møtes vi av Guds advarsler og konsekvenser med budskapet: «Dersom du … da skal, osv.
Da templet ble ødelagt og da folket ble ført i fangenskap, var det fordi de valgte å følge sine ledere i å være ulydige mot Guds instruksjon. Når Jesus gang på gang i evangeliene presiserer at det er fruktene som er det avgjørende bevis på en rett relasjon til Gud, er det lite holdbart å mene at Guds løfter og planer med oss mennesker, ikke er knyttet til hvordan vi forholder oss til dem. «På fruktene skal dere kjenne dem», Matt. 7:20. Han sa også: «Så bær da frukt som svarer til omvendelsen», Matt. 3:8. Hvis det ikke finner sted en omvendelse, kan heller ikke karakterfruktene være der, for de produseres og bevares av at Jesus både er og tillates å fortsette å være Herre i den enkeltes liv. Gud påtvinger ingen sin vilje, men han synliggjør den og ber om vår respons.
Vi finner ikke at Bibelen støtter ideen at jøder blir frelst, bare fordi de er jøder, uten at de har tatt imot Jesus som sin frelser … fra synd. På dette området er vi alle i samme båt. Det er vel også budskapet til apostelen Paulus, når han i Rom. 9:6 skriver: «For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn». I det neste verset gir apostelen selve tolkningskoden til å forstå temaet: «Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten». Å leve et verdslig liv uten tro på Jesus og lydighet mot Guds bud, hvor den falne naturen dominerer, fjerner oss som mottakere av mange Guds løfter. Når vi tar imot og gir respons til løftene og deres betingelser, blir vi «løftets barn». Herren slutter aldri å kalle, men han tvinger ingen.
