Denne historien hørte jeg fra jeg var veldig liten. Min mor fortalte den om og om igjen, og jeg elsket å høre den.
Hun var 22 år da skjedde og året var 1949. Den gang var ikke unge mennesker så reisevant som i dag, men hun hadde tatt turen fra Danmark hvor hun bodde, til England for å besøke sin mor og lillesøster. De arbeidet på et sirkus i Blackpool. Min mor var ganske nygift og allerede på vei med meg og det var vel også en av grunnene til at jeg likte å høre historien da jeg var liten.
Jernbanestasjon i London 1949
Vel framme i London hadde hun fått anvisninger om hvordan hun skulle ta et nytt tog videre til Blackpool. Men denne kvelden var det noe som ikke stemte. Det toget hun skulle ta var av en eller annen grunn ikke der, det var gått eller hadde skiftet tid. Billettkonduktøren var heller ikke særlig hjelpsom, men sa hun måtte ta et annet tog fra et annet sted til et annet sted og bytte et tredje sted. Nå var ikke min mor en kvinne som trengte seg fram på noen måte. Hun ba aldri om mer enn det hun fikk. Dette forsto hun ingenting av og mer hjelp var det tydeligvis ikke å få. Billettselgeren gikk i gang med neste kunde. Der sto hun da. I en fremmed by med en stor og en liten koffert og var bare fullstendig hjelpeløs. Kan Gud hjelpe i slike situasjoner? Om han kan! Plutselig sto det to menn der ved hennes side. Den ene spurte om hun skulle til Blackpool. Ja det skulle hun da. Kom med meg sa han. Instinktivt visste hun at hun kunne stole på sine hjelpere. Den andre mannen sa aldri noe, men bar koffertene hennes rundt omkring hele tiden, til de kom til bestemmelsesstedet. Min mor ble tatt med til et nytt billettkontor, mannen spurte om det hun trengte og kjøpte det hun trengte og tok henne med videre til det riktige sporet og det riktige toget, Hvor langt og kronglete dette var, husker jeg ikke i detaljer. Men for min mor var det en stor bragd. Hun nådde fram til det toget hun skulle ta akkurat tidsnok og med gode anvisninger var hun trygg på å komme fram til rett sted. Mannen som hadde båret koffertene hjalp med å få dem inn i toget og min mor snudde seg så for å takke de to som hadde hjulpet henne så mye. Men de var fullstendig vekk! Perrongen var tom og de var ikke å se! Hun så seg forvirret rundt. Det var ingen andre å takke enn sin Far i himmelen som hadde sett og hørt hennes nød.
Min mor var aldri i tvil om at det var engler som var sendt henne til unnsetning denne kvelden i London. Er det rart at hun elsket å fortelle denne historien til sine barn? Og skulle noe ha hendt henne den gangen hadde jeg sikkert ikke sittet her. Jeg ble født seks måneder senere. Gud sender ofte sine engler ut for å assistere sine barn. Noen ganger ser vi dem ikke, andre ganger er de synlige. Ikke alltid er vi oppmerksomme på dem. Men i min mors tilfelle var det to ting som overbeviste henne om hvem de var. At de visste hvor hun skulle selv om de ikke var der da hun sto ved billettkontoret og at de forsvant på et sekund etter at oppdraget var ferdig.
ETHB
