Menigheten i ødemarken
Del 5. Østkirkens vekst.
Som vi alt har sett, ble den første menighetens opprinnelige hovedkvarter flyttet fra Jerusalem til Antiokia etter ødeleggelsen i år 70. Syria inkluderte på den tiden også Judea, deler av Arabia, og strakte seg helt til elven Eufrat. Dette begynte perioden som i historien med rette blir kalt «Syrias gyllne tidsalder». I den velstående hovedstaden Antiokia, var også administrasjonen til Romerrikets representanter i Øst.
Pella
Som en følge av den dominante jødiske bosetningen som først preget Decapolis, og spesielt Pella, skjedde en veldig økning i befolkningens intellektuelle og litterære status. Dette vakte oppmerksomhet og store pengesummer ble frigitt fra keiserriket til byfornying for å gjøre byen vakker og tiltrekkende. Dette området ble snart kjent for sin kultur, velstand og tankefrihet. De ti opprinnelige hedenske byene og landområdene mellom dem, fikk snart en sterk kristen innflytelse.
På apostlenes tid var denne delen av trans-Jordan området et fruktbart land som ga befolkningen varierte og gode avlinger. Det var også hit de kristne jødene flyktet for å unnslippe keiserens terror under «Den romerske krig», i år 66.
Etter hvert som de messiastroende jødekristne migrerte videre til Syria, tok de med seg sin intellektuelle kapasitet, og dette området ble på et tidlig tidspunkt berømt blant verdens utdannede og kulturelle, for sine skoler og større læresentra. Midt i dette velstående landet lå Antiokia. Ikke minst ble denne delen av Syria kjent for sin enestående arkitektur, og ble fort den rikeste og best utviklede provinsen i det romerske riket.
De berømte skolene i Antiokia.
Rekonstruksjon i 3D av bibelens Antiokia, nå Antakya i Tyrkia
Skolene i Antiokia overgikk hvert eneste annet vitenskapelige senter, og deres mange utdannings-institusjoners læremetoder var fri for mytene, stengslene, forbudene, mystikken og den saboterende filosofien som dominerte i vest. På et senere tidspunkt, da keiser Justinian, midt i det sjette århundre, bestemte seg for å bygge verdens største kirkebygg i Konstantinopel, nåværende Istanbul, søkte han lenge uten hell gjennom de greske og latinske sivilisasjonene etter spesielt begavede arkitekter og bygningseksperter. Han måtte til slutt hente dem fra fagskolene i Antiokia og det heter at han der fant mange dyktige arkitekter. Det rapporteres at han valgte Anthemius fra Trallers og Isidore fra Miletus.
Som et resultat av arbeidet til Barnabas og Paulus i Antiokia, ble navnet «kristen» gitt til Jesu etterfølgere, Ap.gj. 11:26. Dette var etter Guds ledelse med tanke på evangeliets framtid. De ville ikke lenger bli stemplet som jøder, og det nye navnet ville hjelpe dem å unnslippe hatet fra både den hedenske verden og antisemittismen som preget romerkirkens holdning til hebreerne.
Disse eksiljødene kunne etter hvert tilby de vakre Syriske byene og deres institusjoner, en kunnskap som overgikk alt som var å finne i land utenfor Kanaans grenser. De evnet å forklare evangeliet på en slik måte at kristendommens store og sentrale sannheter ble forstått. De forkynte ikke en tro som gjorde lydighet unødvendig og de avviste vestkirkens påstand om at biskopen i Rom kunne endre Bibelens budskap og gjøre opportune og politiske tradisjoner guddommelige.
Apostelen Thomas grav befinner seg i Mylapore, en gammel bydel i Chennai, India (tidligere Madras)
Med bakgrunn som israelitter, kunne de bedre enn noen forstå sannhetene om guddommen, synd, moral, og behovet for en Frelser. Fra tabernakelseremoniene kunne de se at hele frelsesplanen var illustrert på en symbolsk måte i tempelritene. Både angeren for synd, oppgjøret, det stedfortredende offeret, tilgivelsen, Kristus som Ordet og livets brød, Guds Ånds ledelse, løftet om Guds hellige lov i den troendes sinn og bønnelivet, var alt illustrert i denne miniatyrmodellen. Selv før Paulus hadde fullført sitt arbeid, og før Jerusalem ble lagt i ruiner, hadde apostelen Thomas også reist mot Persia og India. Resultatet av hans forkynnelse skal vi komme tilbake til senere i serien.
Østover, inn i de fruktbare landene omkring elvene Tigris og Eufrat, spredte den bibeltro kristendommen seg videre ved etableringen av det andre syriske senteret, Edessa, byen som er nåværende Urfa eller Sanliurfa. Denne byen lå nordøst for Antiokia, og derfra spredte apostelmenighetens kristendom seg til Persia, India, Partia og Kina, og fra den og andre omkringliggende byer, kom vedvarende støtte til arbeidet i disse fjerntliggende Østlige landene. Hvem var det som brakte kunnskapen om Kristus til alle disse nasjonene? Jo, de kristne som hadde ånden og budskapet til den syriske kristendommen, som holdt seg «urokkelig» til apostlenes lære.
Som alt nevnt vet vi at pavekirken ganske tidlig i historien, erklærte at disse bibeltro kristne, som spredte seg fra Jerusalem til Syria og videre, var kjettere, og vi kan undres over hva som var Roms begrunnelse for denne fordømmelsen. Svaret er at romerkirken ikke anklaget og etter hvert forfulgte mange av disse kristne på grunn av hva de forkynte, men på grunn av det de ikke forkynte. De avviste alle tradisjonene og dogmene som romerkirken vedtok, som ikke hadde røtter i Jesu og apostlenes lære.
I flere perioder, i mer enn tusen år, forfulgte pavekirken alle som trodde det samme som urmenighetens kristne, som spredte seg fra Jerusalem til Decapolis og Antiokia og derfra til Urfa og videre til store deler av verden. Disse Øst-kristne, hvor de enn dukket opp i forskjellige land, under ulike navn, ble forfulgt fordi de trodde og lærte det apostlene forkynte, uten å inkludere den katolske kirkes tillegg.
Protest mot Roms teologi
Mariastatue til 1,2 millioner dollar, i det fattige Bolivia.
Siden pavekirkens tradisjoner, som ble omgjort til dogmer, ble utarbeidet over tid, ga de troende med røtter i Østmenighetene, respons etter hvert som de ble konfrontert med det ubibelske innholdet. Når de sammenlignet den katolske utgaven av kristentroen med innholdet i Jesu og apostlenes lære, tok de avstand fra det som ikke var i harmoni med Bibelen.
De tok blant annet avstand fra læren om at Jesu mor var blitt himmeldronning, og at det var en åndelig kraft i negler, hår og andre kroppsdeler fra døde kristne som kirkens hierarki hadde utpekt til å være helgener. Videre benektet de at apostelen Peter ble den første pave og at romerbiskopen hadde forrang over andre kristne ledere. Men også Romakirkens lære om at den hedenske soldagen, den første dag i uken, hadde tatt plassen til bibelens sabbat, avviste de. I tillegg forkastet de læren om skjærsilden, kirkens ubibelske definisjon av guddommen, og den særegne katolske tolkningen av nattverden som offermåltid. I neste innlegg skal vi vurdere Romerkirkens krav om å ha autoritet til å påtvinge andre kristne sin spesielle utgave av kristentroen. (Fortsettelse i del 6.)
Et tilbud. De mange kildehenvisningene til påstander og sitater som er inkludert i artiklene i denne temaserien, er av plasshensyn ikke inkludert her, men vi ønsker å gjøre dem tilgjengelige for våre lesere i en gratis bok på 480 sider. Bokas tittel er: «Sannhetens Seier», og er en rikt illustrert helt fersk norsk oversettelse av Dr. Benjamin George Wilkinsons monumentale verk «Truth Triumphant». Denne boka inkluderer nesten 1000 kildehenvisninger, inklusivt alle henvisningene som hører med i artiklene i denne serien. Boka inneholder en detaljert beskrivelse av «Menigheten i ødemarken», fra apostlenes tid til reformasjonen og videre til dagens situasjon. Du vil finne beskrivelser og dokumentasjon om Guds sanne bibeltro folk i hver generasjon og hvert århundre i en rekke land ned gjennom historien. Boka tilbys gratis og fritt tilsendt. Skriv navn og adresse under «Leave a Reply» nederst på siden og be om å få boka tilsendt.
