Det er å registrere at i en økumenisk tidsalder framstår Jesu provoserende kommunikasjon i et underlig lys. Mange forstår ikke hvorfor Jesus ofte arrangerte skarpe konfrontasjoner med sannhetens fiender. Det er nyttig å vite at en provokasjon aldri bor hos senderen av et budskap, men alltid hos mottakeren. Vi blir ikke provosert og ingen provoserer oss, men vi kan velge å la oss provosere, og kunne også latt være å gjøre et slikt valg.
På pinsefestens dag forkynte Peter til de frammøtte jødene, at de hadde drept sin egen Messias. Han sa rett ut til dem: «Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet», Ap. gj. 2:36. Merk deg folkets respons: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre brødre?» Svaret var: «Omvend dere!» 
Da Stefanus noe senere talte til en annen gruppe jøder, sa han til dem det samme som Peter hadde forkynt. «Han som dere nå har forrådt og myrdet». Bibelen skriver at også disse tilhørerne opplevede at budskapet «stakk dem i hjertet», Ap.gj. 7:54, men i stedet for å spørre: «Hva skal vi gjøre»? hadde de en klar mening om hva de ønsket. Det står at de skar tenner mot Stefanus, holdt seg for ørene, stormet mot han og myrdet ham, versene 57-60. Budskapet var det samme, forskjellen lå i tilhørernes respons. Trolig må vi mennesker på forhånd ha en kjærlighet til sannheten før vi kan oppdage og tro på den.
Hvis vi skal sette det hele litt på spissen, og faktisk samle noen av de episodene evangeliene nevner, kan vi godt tenke oss at Jerusalem Dagblad (om noe slikt fantes på den tiden), eller kanskje et oppslag i synagogen, kunne gitt oss følgende innhold. (Skriftstedene det er henvist til viser eksempler fra Jesu liv.)
«En utradisjonell forkynner og selvutnevnt skriftlærd har i det siste vært på besøk i hovedstaden. Det er forståelig at mange har reagert med forskrekkelse og undring på både hans utsagn og atferd. Hans meget kritiske og til dels sårende fordømmelse av presteskapet har påført mange søvnløse netter og sterk affekt. Bastante holdninger, svart/hvit tenkning og kvasse påstander har han gitt uttrykk for, enda mange har langt høyere faglig utdannelse og erfaring enn han har, på de områdene han freidig uttaler seg om. Det er absolutt forståelig at enkelte lokale teologer føler både sinne og bitterhet som følge av utfallene. Han viser også upassende lite respekt for religiøse embetspersoner. Ifølge solid dokumentasjon og sannferdige vitneutsagn, kan hans personlighet og framferd karakteriseres som hard, refsende, kritisk, umedgjørlig, steil, lite smidig, revolusjonær og klart dominert av ekstremt prinsipprytteri. At etablissementet tar anstøt er lett å forstå. (Matt- 5:12. Luk. 11:45.)
Å kalle veletablerte og ansette teologer for øyentjenere bør ingen kunne gjøre ustraffet, Matt. 23:5-7. Flere vitner kan bekrefte at de har hørt han fordømme pastorer og predikanter med navn og kalt dem hyklere, 15:7. 22:18. 23:13-15.23.25.27.29, blinde, 15:14. 23:16.17.19.24.26 og dumme 23:17. Luk. 11:40. Når han advarer menigheten mot pastorenes surdeig, Matt. 16:6.11. Mk. 8:15 og Luk. 12:1, går han etter manges mening for langt. Det er åpenbart at han her mener at de sprer et falskt budskap.
I et av hans mest ekstreme utfall, nøyde han seg ikke med verbale angrep, men tillot seg faktisk å bruke fysisk vold, i det han i manges nærvær omtrent kjeppjagde en gruppe embetsansatte, som bare utførte sin delegerte plikt i Guds tempel, Matt. 21:12. Mark. 11:15. Luk. 19:45 og Joh. 2:15. Politiet har foreløpig stått maktesløse, til tross for en rekke anmeldelser. I sjokk har flere rapportert at han har stemplet solide og aktede ledere som urene, Matt. 23:15.27. At de er fulle av døde menneskers bein, er et annet uttrykk han har brukt, Matt. 23:19. De mest betydningsfulle religiøse overhodene i vår midte, har han ved minst én anledning kalt ormeyngel, Matt. 23:33, kalkede graver, Matt. 23:27 og lovløse, Matt. 23:28. Han har videre sagt til prestene at de er fulle av rov, Luk. 11:39, og ondskap, Matt. 23:25. Det mest betenkelige ved hans framferd er at han tydeligvis ikke er motivert til å passe på sitt eget rykte. Flere ganger er han observert i svært så personlige samtaler med individer de fleste av oss naturlig ville kviet oss for å sosialisere med, Matt. 9:10.11. Mark. 2:15.17. Luk. 5:30.32. 7:34.15:1.2.19:7. Vi anbefaler alle å ta kraftig avstand til denne fanatiske mannens hatkommunikasjon.
I en tid da enhet, samhold, åndelig fellesskap og økumenikk er høyeste prioritering, anbefales det at denne kritiske og dømmesyke religiøse omstreiferen og hans hjernevaskede tilhengere, stenges ute fra enhver religiøs forsamling. Ta fra dem verv og bring dem til taushet med taleforbud og restriksjoner. Våre synagoger er våre åndelige hjem og det bør tas sterke forholdsregler, slik at overnevnte kverulerende og skismatiske person og deres følgesvenner får vite at deres teologi er oss fremmed og uakseptabel. Ha ikke noe med denne mannen å gjøre. La oss i stedet samle oss om et altomfattende og aksepterende kjærlighetsbudskap, hvor fellesskap, samhold og åndelig brorskap er motto og innhold. Det viktige er nå at alle retninger, partier og meningsnyanser i vår religion, krystalliserer ut almene og trygge fellesnevnere, og unngår å vektlegge sine egne trangsynte teologiske kjepphester. Hvordan skal vi ellers oppnå en fred hvor alle er enige, for det er jo vårt mål. La oss slutte å tro at Gud er like bastant, uforsonlig, firkantet, enveiskjørt og fanatisk som personen omtalt.
La oss legge bort vår åndelige arroganse og slutte å påstå at noen er i besittelse av mer objektiv sannhet enn andre. Ja, la oss slutte å påstå at noe er mer sant og riktig enn noe annet. Slike terroristiske holdninger splitter og ødelegger enhet. Og for all del, la oss bestemme oss for aldri mer å korrigere hverandre og invitere til endring, men være tolerante, solidariske og overbærende med alt og alle. La oss ta kollektivt avstand fra kritikeren fra Nasaret og i stedet samle oss under kjærlighetens og enhetens banner».
Det burde være tankevekkende at alt som er skrevet om Jesus i dette tenkte eksemplet er sant, om det vurderes av visse personers og fra et populært og gitt ideologis ståsted. Hvis vi i kristen sammenheng tillater oss å mene at det er galt å forkynne slik at mennesker vekkes opp, gjøres ansvarlige og trolig kan oppleve å la seg provosere, har vi neppe forstått mye av hva kristendom er og hva Jesus kom for å gjøre.
«Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden», sa Jesus. «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, med sverd». Deretter forklarer han hva han mener med denne «provoserende» uttalelsen, nemlig at objektiv sannhet er mye viktigere enn enhet og fred uten denne sannheten, og at Guds ekte barn aldri går å kompromiss med Jesu budskap, hva det enn måtte koste. Å akseptere og følge Guds prinsipper og lære, vil lede til konfrontasjoner med mennesker som ikke ønsker å lyde Herren.
I åndelig betydning lever vi alle i et okkupert land hvor fienden rår. Alt Gud står for, alt han ønsker, vil, prioriterer og har som plan, er i opposisjon til denne verdens fyrste, Joh. 12:31. «Han har ikke noe i meg», sa Jesus, Joh. 14:30. Djevelen og alle som er under hans kontroll, vil og må føle seg mektig provosert i møte med Guds system. Noen har dessverre kommet til den konklusjonen at forkynnelse som utfordrer, er feilslått og gal forkynnelse. Da blir selvfølgelig alternativet en forkynnelse som ikke viser forskjell mellom rett og galt og som derfor heller aldri kan vekke opp dem som er oppriktige, men ble lurt og forførte, og derfor gikk feil vei.
Få mennesker har levd, talt og forkynt på en slik måte at så mange valgte å føle seg provoserte, som Jesus gjorde. Mennesker som hadde alliert seg med Guds fiende, raste, freste, knurret, hatet, ropte, brølte, saboterte, ødela, anklaget, opponerte, forbannet, slo, hånet, løy, myrdet og følte seg kraftig utfordret i møte med Guds Sønn, han som hevdet å stå for nøyaktig det samme som sin Far, den eneste sanne Gud, Joh. 3:17.
JB
illustrasjoner: Free Bible Images
