Den skjulte kirkehistorien del 2
Som nevnt i artikkelseriens del 1, tar mange for gitt at menigheten som ble etablert på grunn av apostlenes forkynnelse, vokste videre til å bli den populære og godt synlige vestkirken med hovedsete i Roma.
Det er antatt at en serie katolske kirkemøter, resultatet av krangling mellom diverse kirkefedre, innlemming av enkelte hedenske tradisjoner, et batteri av religiøs/politiske biskoppelige erklæringer og noen pavelige påstander, i en prosess over tid, utviklet og formet innholdet i det ekte, sanne kristne budskapet. Imidlertid viser det seg at kristendommen som ble resultatet av denne blandingen, langt fra er samstemt med innholdet i Bibelen. Den reelle, ekte og sanne første menigheten og deres etterfølgere, besto av kristne som hadde en tro og lære som til alle tider framsto svært annerledes enn den teologi og struktur som etter hvert kom til å prege Romakirken.
Etter at det jødiske presteskapet og deretter det hedenske keiserriket, hadde forfulgt de messiastroende, fortsatte romerkirken i mange hundre år klappjakt på kristne som fortsatt holdt fast på apostelmenighetens lære. Årsaken til denne forfølgelsen var at de bibeltro kristne nektet å underkaste seg pavekirkens selverklærte politiske og geistlige dominans. Disse kristne hadde ikke større vanskeligheter enn vi behøver å ha i vår opplyste tid, med å avsløre den falske tolkningen av vers i Bibelen, som pavekirken hevdet ga den makt til å endre Skriftens lære, finne opp en rekke dogmer og utrydde opponenter.
Slik er man vant til å se kirkehistorien. En eneste kirke til splittelsen med den Østromerske. Lenge etter dette kommer så reformasjonen. Men er dette sannheten? Hvorfor har man beleilig glemt alle de kristne som måtte gjemme seg i denne tiden?
I Johannes åpenbaring blir de troende som ned gjennom historien valgte å bære videre ur-menighetens lære, omtalt som «menigheten i ødemarken», og vi får vite at Herren måtte beskytte og bevare den på øde steder for å unngå at den skulle bli helt utryddet av sine fiender. Den spennende informasjonen fra åpenbaringsboken skal vi komme tilbake til senere. Det var altså apostelmenighetens rene bibelske lære, disse trofaste kristne forkynte og førte videre. Det ble på mange måter en sannhetens stafettpinne, som når tiden kom, ble overført til reformatorene, selv om ikke alle av dem tok imot hele tilbudet om gjenopprettelse av den første menighetens forkynnelse. Fra de få som søkte ekte reform, blir imidlertid budskapet gitt videre til endetidens troende, som skal tilby verden et rent, ekte og evig evangelium før Jesus kommer igjen. Alle som med hjerte og sinn vil identifisere seg med dette budskapet og Jesusrelasjonen det tilbyr, kan velge å bli en del av denne bevegelsen.
Vi skal i dette innlegget, begynne med noen viktige observasjoner om de første kristne som utgjorde apostelmenigheten, og vi skal gå tilbake til utgangspunktet og bli minnet på hvordan det hele begynte.
I en gradvis prosess valgte de religiøse jødiske styresmaktene å forfølge jødene som trodde at Jesus var Messias. Noen av apostlene ble fengslet og mishandlet og etter at jødene hadde myrdet Stefanus, leser vi, at «det brøt det ut en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem og alle (de messiastroende) unntatt apostlene, ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria», Ap.gj. 8:1. Fra dette tidspunktet av, er ikke lenger Jerusalem hovedkvarteret for det nyte testamentets kristendom. Menighetens medlemmer fortsatte å forkynne evangeliet om Jesus og frelsen, hvor de enn slo seg ned. Vi leser: «De som nå var blitt spredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord», vers 4. Noen av apostlene ble tydeligvis igjen i hovedstaden en stund, og det var menighetens medlemmer som sto for nevnte forkynnelse i de områdene som var blitt deres nye oppholdssted.
Apostlenes lære videreført.
Var det de mange kirkemøtene som skulle avgjøre sannhet? Eller var det apostlenes opprinnelige lære? Fra kirkemøtet i Efesos
Når vi ønsker å forstå konstellasjonene som utviklet seg i den tidlige kristenheten, burde vi også være interessert i å vite hva disse første troende forkynte og hvordan de definerte «evangeliets ord». Svaret gis i Ap, gj, 2:42, «De holdt urokkelig fast på apostlenes lære». De ville tydeligvis ikke akseptere infiltrasjon av ideer som var fremmede for den ekte forkynnelsen. Etter at Saulus ble omvendt, og ble Paulus, slo også han seg sammen med apostlene og forkynte sannheten.
Presiseringen at disse første kristne, også etter at de måtte flykte fra Jerusalem, forkynte nøyaktig (urokkelig) det samme budskapet som apostlene lærte, er informasjon det er viktig at vi tar med oss. Innholdet i «evangeliets ord» som de delte med andre, var altså et uforandret evangelium, uten noen menneskelige tillegg eller justeringer. Alle kan vi finne ut hva som var innholdet i dette budskapet ved selv å studere beretningene i Bibelen og lese hva Jesus underviste og hvordan apostlene i liv og lære, videreførte dette budskap i sine brev og epistler.
Vi ønsker å poengtere at ingen ville hatt eller nå behøver å ha problemer med å forstå læren til Jesus, som også var innholdet i den første menighetens forkynnelse. Glem de snevre og filosofisk inspirerte seleksjonene i katekismer som ble snekret sammen hundrevis av år senere. Legg også bort de politisk motiverte troserklæringene som ned gjennom kirkehistorien ble hamret ut under strid, gjensidige forbannelser, anklager og landsforvisning av opponenter. Det er så visst ikke der vi finner ur-menighetens tro og lære beskrevet.
De første troende hadde altså ikke noe annet å holde seg til, enn budskapet Jesus ga sine apostler. Vi må kunne foreslå at ettertidens sanne troende, nødvendigvis også må ha Kristi tro og lære som fundament og utgangspunkt, for med rette å kunne bære kristennavnet. Kristi religion (hans tro og lære), kan ikke kapres, gis et annet innhold, og samtidig bære hans navn. Renheten, ektheten og legitimiteten for all kristen forkynnelse, må nødvendigvis evalueres fra innholdet i Kristi forkynnelse. Vesentlige avvik fra denne trosrammen vil definere forkynnelsen til enten å være en falsk kristendom eller en annen religion enn den Kristus lanserte.
En videre observasjon som vi kan merke oss, er nærværet av alle de besøkende jødene som var i Jerusalem og ble vitne til det som fant sted på pinsedagen. De var både jøder og jødesympatisører fra mange land og distrikter. Det er nevnt at de var «partere, medere, elamitter, borgere fra Mesopotamia, Judea, Kappadokia, Pontus og Asia». Videre var det jøder der «fra Frygia, Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyrène», også fra Rom. Både jøder og tilhengere av jødenes tro». Også «kretere og arabere» er nevnt. Ap.gj. 2:9-11.
Bibelen forteller at omlag 3000 ble døpt i Jerusalem i forbindelse med nevnte høytid, Ap.gj. 2:4? Trolig kan vi regne med at flere, i tillegg til dem, aksepterte Jesus som Messias, og at mange sikkert lot seg døpe når de kom hjem til sine egne distrikter og land, hvor de også selv kunne forkynne den læren de hadde lyttet til og forstått under oppholdet i Jerusalem. Bare måneder etter pinsedagen, hadde innholdet i apostelmenighetens tro begynt å overbevise mennesker i mange land og distrikter. (Fortsettelse i del 3.)
Et tilbud. De mange kildehenvisningene til 
påstander og sitater som er inkludert i artiklene i denne temaserien, er av plasshensyn ikke inkludert her, men vi ønsker å gjøre dem tilgjengelige for våre lesere i en gratis bok på 480 sider. Bokas tittel er: «Sannhetens Seier», og er en rikt illustrert helt fersk norsk oversettelse av Dr. Benjamin George Wilkinsons monumentale verk «Truth Triumphant». Denne boka inkluderer nesten 1000 kildehenvisninger, inklusivt alle henvisningene som hører med i artiklene i denne serien. Boka inneholder en detaljert beskrivelse av «Menigheten i ødemarken», fra apostlenes tid til reformasjonen og videre til dagens situasjon. Du vil finne beskrivelser og dokumentasjon om Guds sanne bibeltro folk i hver generasjon i en rekke land ned gjennom historien. Boka tilbys gratis og fritt tilsendt. Skriv navn og adresse under «Leave a Reply» nederst på siden og be om å få boka tilsendt.
