Hun hadde vært gjennom en tøff periode i sitt eget liv. Nederlag og elendig behandling fra andre mennesker, gjør noe med både selvbilde og livskvalitet. Gud hadde alltid vært en del av hennes liv, men å ta ham aktivt med i hverdagens smerte og vanskeligheter, var kanskje noe han trengte å lære henne mere om. Ofte kan ekte kristne medmennesker være hans håndlangere, med de er ikke alltid så lette å finne i dagens brokete kristne landskap. Hun oppsøkte en menighet som selv annonserte at de var blant de beste, og tenkte at siden kristne mennesker selvfølgelig ikke overdriver eller lyver, så måtte dette være det rette valget. Hun dro dit og håpet at dette ville åpne en dør for veien videre.
Et stort smil og en søt stemme ønsker henne hjertelig velkommen. Her hos oss blir du en del av en stor familie som alle elsker hverandre, sa den smilende personen. Det var godt å høre. Hun trakk pusten for å gi en dyptfølt respons til den gode mottakelsen, men plutselig var den smilende personen søkk borte. Hun snudde seg for igjen å få kontakt med den vennlige sjelen, men oppdaget at det store smilet og den søte stemmen nå var i gang med å invitere en annen gjest inn i storfamilien.
Hun fant et sted å sitte langt bak i forsamlingssalen og ble veldig glad for temaet taleren har valgt. Han snakket om hvordan Jesus viste handlende kjærlighet, varme, omsorg og barmhjertighet. Syke og ensomme mennesker følte seg hjemme, sa han, i Kristi nærhet. Kanskje Jesus kan gjøre meg også til et slikt menneske, tenkte hun, og følte at det var godt å ha kommet inn i et miljø hvor den store Mesteren hadde fått lov til å endre mennesker. Taleren leste fra Bergprekenen hvor Jesus lover å forandre sine etterfølgere, slik at deres indre liv kan gjenspeile hans karakter. Det var utrolig godt å høre at Gud er så stor og mektig at han både kan og vil gjøre noe dramatisk med vårt indre. Noen opplysninger til slutt handlet om menighetens gateaksjon hvor medlemmene gikk ut for å vitne og om en korøvelse for lovsangsteamet.
Når møtet var ferdig gledet hun seg til å bli kjent med noen av sine nye søsken i den åndelige familien, men alle familiemedlemmene ble veldig opptatt av å snakke med hverandre. Hun ble sittende en stund og ventet med å gå ut i forhallen. Hun ønsket også å få snakke med noen, og regnet med at blant hennes nye søstre og brødre var det noen som kunne gi henne både gode råd og forbønn. Etter en stund informerte en høflig ung mann om at det nok var best at hun gikk ut, siden det skulle være et lite styremøte og døren til salen skulle lukkes. Ute i hallen prøvde hun å få øyekontakt med noen i det som kunne bli hennes nye familie, men hun forsto fort at dette må ha vært en veldig travel familie, som har mange aktiviteter gående. Til slutt gikk hun ut til sin egen grå og ensomme hverdag. Et medlem i Guds familie ble hun ikke i dag heller, men kanskje hun valgte å lete videre, kanskje ikke. Et sted der ute i kristenland er det sikkert noen som kjenner Jesus og som kunne vise henne veien til ham.
Hun satte seg på en benk i parken og kjente at hun var sulten. Det ble bare en liten brødskive til frokost, siden det var alt som var igjen i brødboksen. En eldre og loslitt mann med stokk og kledd i en ganske fillete frakk kom forbi. Han stanset og så på henne en stund. Jeg håper han ikke vil tigge, tenkt hun, for i min lomme er det ikke et øre. Mannen tok et eple opp fra de dype lommene i frakken, så på det en stund som om han kjente etter hvor godt ville vært å sette tennene i den rosa velluktende frukten, deretter ga han henne eplet. Han sa ikke noe, men han bare gjorde det. Hun takket for gaven og mannen nikket kort og ruslet videre. Han så ikke helt stø ut, registrerte hun, men skjønte at han måtte ha hatt et veldig godt og sundt hjerte.
Hun satt lenge og tenkte, mens hun nøt eplet hun hadde fått. Hun hadde hørt mange fine ord i menigheten hun besøkte. Det var vakkert å se de unge menneskene som med løftede armer og lukkede øyne sang om Guds kjærlighet. Hun tenkte på det «nye mennesket» taleren hadde lest at Paulus beskrev, og lurte på om den gamle mannen med eplet kanskje var en av dem.
