En medisinsk legende
Arbeidet til den ungarske legen Ignaz Philipp Semmelweis (1818 – 65) er pensum for medisinerstudenter på alle legeskoler verden rundt. Noen hevder at han på mange måter var han før sin tid, men påstanden blir ikke helt riktig. Han var jøde og kjente godt til at Gud, mange tusen av tidligere i menneskets historie, informerte sitt folk om betydningen av renslighet og karantene ved spesielle sykdommer. Alle som hadde berørt en syk eller død person eller deres eiendeler, skulle sørge for å vaske seg ren etterpå. (3. Mosebok kapittel 13 og 4. Mosebok kapittel 19, nevner noen av disse forhåndsreglene.)
Dr. Semmelweis var gynekolog og han var vitne til at tusener av kvinner døde av barselfeber på sykehus i mange Europeiske land. Denne sykdommen har forekommet til alle tider, men stort sett bare sporadisk og i små utbrudd. Fra midten av 1700-tallet ble det opprettet fødselsklinikker i mange byer. Samtidig opptrådte barselfeber hyppigere, nesten epidemisk, og det var meget høy dødelighet. Velstående mennesker, som hadde sin egen livlege, valgte som regel å føde hjemme og slapp derfor vanligvis å bli smittet med barselfeber. Fattige og enslige kvinner var tvunget til å oppsøke et sykehus, og ta risikoen det innebar.
Semmelweis antok, på grunn av kunnskapen han kjente til fra Bibelen, at antiseptiske tiltak ville forebygge overføring av sykdom. Da han påpekte dette for samtidens fagpersoner fikk han lite gjennomslag. Siden han nødvendigvis måtte informere om at fremgangsmåten de fulgte på sykehusene var uriktige, ble denne korrigeringen stemplet som kritikk av ledelsens og kollegenes gjeldende prosedyrer, og ble derfor oppfattet som en provokasjon. Hans observasjoner var også i strid med datidens oppfatning av sykdomsårsaker. Dessuten hevdet hans kolleger at det ville kreve for mye tid å vaske hendene før alle gynekologiske undersøkelser. Mange leger avviste også fullstendig at de selv kunne ha skylden for mange av dødsfallene. De mente at deres yrke var hellig og at deres hender ikke kunne være skitne. Det vanlige var at legene gikk rett fra obduksjonsbordet hvor de hadde undersøkt kvinner som døde av barselfeber, rett inn i fødeavdelingen for å assistere ved nye fødsler, uten å vaske hendene.
I et forsøk på å nå fram til sine kollegaer, samlet Semmelweis observasjoner, statistisk analyse og vitenskapelige resonnementer som bekreftet hans forklaring. Men selv om han demonstrerte eksperimentelt at håndvask kunne forebygge infeksjon og påviste at barselfeber kunne overføres ved direkte og indirekte kontakt, fikk han lite respons. Hans oppdagelser pekte fremover mot bakteriologien, og det er her mange mener at han var flere år før sin tid.
For å avvæpne oppdagelsene Semmelweis postulerte, lanserte legene ulike teorier alle var ment å kunne skyve ansvar vekk fra legestanden. De mente at den virkelige årsaken trolig var meteorologiske forhold, eller usynlige krefter som miasmer og kosmiske og mystiske telluriske utstrålinger, som de mente vi mennesker ikke kan unngå. Også melkespreng og ubalanse i kroppsvæskene var foreslått, men ingen av ideene kunne takles med forebyggende behandling. Resultatet var at legene fikk en likeglad og fatalistisk holdning til både barselfeber og andre lidelser.
Da Semmelweis senere ble leder for barselavdelingen på et annet sykehus i Budapest, satte han opp plakater på fødeavdelingen med påbud om grundig håndvask med klorkalkoppløsning før enhver gynekologisk undersøkelse. Dødeligheten sank dramatisk, fra 114 per 1000 fødsler til 14 per 1000. Resultatet gjorde at han ble høyt ansett, ikke minst av pasientene og deres familier, noe hans legekolleger ikke verdsatte like høyt. I samarbeid med sykehusets ledelse klarte de å tvinge han til å forlate sykehuset. Straks sluttet de å vaske hendene og dødstallene steg raskt til samme nivå som tidligere. Som en forklaring på den lave dødeligheten som Semmelweis oppnådde ved hjelp av håndvask, hevdet de at årsaken kunne være en midlertidig effekt av forbedret ventilasjon.
Lenge før den berømte britiske legen Joseph Lister, som var professor i kirurgi i Edinburgh årene 1877-93, dokumenterte sin teori om antiseptisk sårbehandling, barselfeberens infeksiøse og septiske karakter og smittens overføring gjennom legers og jordmødres hender, hadde Semmelweis påvist nøyaktig det samme, men uten anerkjennelse.
Det hører dessverre med til denne historien, at Semmelweis ble mobbet bort fra sitt yrke og sin posisjon. Han fikk etter hvert psykiske lidelser og døde som en ensom og glemt mann på et psykiatrisk sykehus.
Alle bibeltro kristne vet imidlertid at historien om Semmelweis enda ikke er avsluttet. Denne legens nidkjærhet for å lindre smerte og redde liv, er registrert i himmelens bøker. Det er også hans kollegers stolte, sjalu og arrogante holdning som påførte mange lidelse og død. Det kommer en oppgjørsdag for alle som ikke tar imot tilbudet om tilgivelse og kraft til et endret liv.