Jesuittpave Francis, til tross for sin popularitet i visse kretser, vekker ikke bare beundring blant sine egne. Framstående biskoper har stemplet han som både «en djevel i Vatikanet» og «den første protestantiske paven».
Pave fra den nye verden? Han er nok mer fra den gamle verden enn man aner.
Da han nedsatte et utvalg som inkluderte både vanlige prester og noen legfolk, som skulle drøfte kirkens tro og lære, mente noen at han gikk for langt. Hvor blir det av pavens erklærte ufeilbarlighet og guddommelige særstilling som «Jesu vikar» og «Gud på jorden», hvis en demokratisk flertallsavstemming skal vedta sannhet, mente mange.
En annen snublestein for kirkens konservative geistlighet, er pavens liberale holdning til spørsmål hvor kirken lenge har hatt en ganske steil holdning. Francis har favnet de homofile, selv om han ikke aksepterer deres legning. Han har også etterlyst støtte til de skilte, uten å godkjenne skilsmisser. For enkelte nøkkelpersonen i kirkens maktsystem, blir dette holdningskombinasjoner som bryter for mye med tradisjonelle standpunkter.
Sannsynligvis har ikke alle ennå forstått pavens meget spesielle økumeniske agenda, hvor hans metoder bryter kraftig med noen av kirkens tidligere prioriteringer.
Jesuitordenens emblem med symbolet for den gamle soldyrkelsen
Hans studier som prest og senere biskop Jorge Bergoglio, gikk ut på å identifisere den beste fremgangsmåten å benytte for å nå annerledes troende. Med formuleringen «annerledes troende» er det rimelig å tenke protestanter. Hans ide var at kirken ikke burde fokusere på sine noe spesielle og litt sære teologiske oppfatninger i møte med mennesker som ikke har en katolsk bakgrunn. Det viktigste er å finne så mange ideologiske fellesnevnere som mulig, og etablere vennskap og nærhet på grunn av disse teologiske parallellene.
Når relasjonen opplevdes trygg og solid på grunn av et samarbeid om felles prioritering, kunne andre aspekter av kirkens tro og lære introduseres over tid. Hans ide var at den allerede etablerte tryggheten og tilliten, som var etablert på grunn av likhet og felles forståelse, ville gjøre aksept av andre trosideer lettere.
Det er vel nettopp denne måten å «evangelisere» på, som nå forårsaker at paven gjør terskelen lav i møte med mennesker som ennå ikke er under kirkens innflytelse. Jesuittenes uttalte parole om både å være og mene hva som helst, bare det på sikt kan lede til kirkens vekst og makt, passer godt med den metoden Francis benytter i kontakt med andre.
Det samme formålet kan være drivkraften til hans meget åpne relasjon til protestantiske kirkeledere. Etter hans nære samarbeid med nå avdøde Tony Palmer og pinsevennleder Kenneth Copeland, fortsatte paven å ha samtaler med en håndfull pinsevennledere, inkludert Copeland, en dag hver måned. Pinsevennlederne fløy til Roma for disse samtalene hver fjerde uke, og vi vet ennå ikke hvor langt de er kommet på veien mot enhet.
Disse samtalene begynte med erklæringen om at åndsdåp og tungetale, som forekommer i begge trosgrupper, beviser at «Guds Ånd» er til stede og leder både pinsevenner og katolikker. Deres konklusjon er at da er andre doktrinære ulikheter uten betydning for frelse, og døren til sammenslåing og enhet er åpen. JB
6 Responses to “Elsket og hatet”