Å være en Jesu etterfølger, er å være et sant medmenneske når det trengs.

Da jeg i mine yngre dager jobbet på et sykehjem, husker jeg spesielt en svært tynn eldre dame som alle opplevde å være svært så uappetitlig. Av en eller annen grunn rant det stadig av nese og munn og hun snøt seg i kjolen og var inkontinent for det meste. De færreste hadde lyst til å gi henne en klem. Men en eldre frelsesarmesoldat var stadig borte og klemte henne. Hun var sikkert den eneste den gamle, senile damen fikk en klem av, men hun lyste opp i et tannløst smil.

Å være en kristen er å være et medmenneske, en som lytter og gråter med deg, ikke bare mot de som du synes fortjener det, men også mot de som minst fortjener det. Hvem kjenner hjertene andre enn Gud? Hvem vet sannheten om alle mennesker uten om han? Vi er kalt til å elske hverandre, hvordan kan vi da dømme over hvem vi kan lytte til, trøste og gi vår empati? Skal vi ikke elske betingelsesløst, og overlate resten til Gud? Hva betyr det å elske? Betyr det ikke nettopp det? Slik du elsker dine egne barn, betingelsesløst? Ved å gi av deg selv. Din tid, ditt hjem eller dine midler om nødvendig.

Sier du noen gang til ditt barn: «Jeg ser du er lei deg, men snakk ikke til meg om det. La oss heller snakke om noe hyggelig. Det kan hende at du bare forteller det slik du har opplevd det, og det er ikke sikkert at det er den hele og fulle og objektive sannhet. Derfor er det best at du ikke forteller meg noen ting. Jeg er også så redd for å måtte velge side hvis du har opplevd vonde ting som involverer andre. Jeg vil høre på dem. Fordi jeg opplever at de fortjener det mer, eller at de sikkert er mer sannferdig når de forteller enn du.» Det er å avvise, støte bort og gi dine barn mistillit. Dine venner vil også oppleve mistillit om du sa dette til dem. I stedet kan du gi tillit til at historiefortelleren forteller det slik det opplevdes, for deretter å få muligheten til å gi en kjærlig veiledning. Paulus sa at «kobbersmeden Alexander har gjort meg mye vondt». Han fortalte hva han hadde opplevd. Dette er ikke sladder. Det var sannheten slik Paulus opplevde det, selv om vi ikke får vite Alexanders versjon. (2 Timoteus 4:14)

Er vi så begrenset? Kan Gud utruste oss med mer kjærlighet? Vil vi egentlig ha det? Kanskje vi mener at vi er rettferdige nok? Kjærlige nok? Har vi noe å lære av Jesus? Døde ikke han for alle?

Moses sto nær Gud. Dette var hans råd og formaning skrevet ned i Guds Ord: «Dere skal ikke være partiske i dommen; dere skal høre like mye på liten og stor» ….. 5 Mosebok 1:17

Kanskje har du noen gang følt at dette var dine ord: De har hørt at jeg sukker, men det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min onde ulykke. De fryder seg over at Du har gjort dette. Men den dagen Du har forkynt, den skal Du la komme, og da skal de bli lik meg. Klagesangene 1:21

Kjærlighet i slike tilfeller har Paulus beskrevet så fint i 1 Korinterbrev 13 kap.

* Kjærligheten er tålmodig, og *den er vennlig. Kjærligheten er *ikke misunnelig. Kjærligheten *skryter ikke, er *ikke oppblåst.

*Den oppfører seg ikke umoralsk, *søker ikke sitt eget, *lar seg ikke opphisse, *tenker ikke ut noe ondt.

*Den gleder seg ikke over urett, men *gleder seg i sannheten.

*Den tåler alt, *tror alt, *håper alt, *utholder alt.

Vers 4-7

Løper vi ikke ofte rundt å gjør hverandre vondt fordi kanskje bare en av disse beskrivelsene passer? Vi mangler mer kjærlighet enn vi aner. Vi har det beste eksempel i Bibelen. Det er Jesus. Les hans lidelseshistorie og les om hans raushet overfor alle mennesker.

Det nytter lite å riste på hodet og si: vi er bare mennesker.

«Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting.

Og om jeg gir bort alt det jeg eier, til mat for de fattige, og om jeg gir min kropp til å brennes, men ikke har kjærlighet, gagner det meg ingen ting». 1 kor 13, 2,3

Det snakkes mye om kjærlighet i dag – ofte kontra dogmer. Men snakk og fine taler er ikke nok. Kjærlighet er en aktiv handling. Men handling er heller ikke alltid nok. Det er et liv i uselvisk tjeneste. Det er ikke et tillært smil og og tillærte ord på et eller annet kurs, det er ekte medfølelse og interesse.

Dette makter vi ikke av oss selv. Her trenger vi nok overnaturlig hjelp. Men de første skrittene i riktig retning må vi ta selv. De aktive valgene for det som er rett er det vi selv som må ta. Velger vi feil, kommer det ingen hjelp. Men når vi bøyer kne og ber den samme bønnen som tolleren Jesus fortalte om, da blir vi regnet som rettferdig. Og en rettferdig manns bønn har stor……

Bibelen er en god veiviser, men å velge riktig må vi gjøre selv. Men et ja, er samtidig et signal til Gud om å sende hjelp i rette tid. Kanskje trenger vi å se hvem som trenger vår omtanke og omsorg. Det er en bønn Gud besvarer.

Gud ønsker vi skal reflektere Jesus, hans lys og kjærlighet til en ond verden. La oss ta denne oppgaven mer seriøst. Og…be om hjelp. Be også Jesus om å vise deg mennesker som trenger din omtanke og godhet.

ETHB