Jesu død forutsagt

Alle sanne kristne lengter naturlig nok etter å se flere jøder akseptere Jesus som sin Messias. Vi har riktig nok møtt dem som hevder at det å lede jøder til å tro på Jesus, slik at de blir kristne, gjør samme nytten som Hitlers gasskamre. De mener da at en kristen jøde er utslettet, og ikke lengre er en jøde.

Vi har også lest internettsider hvor jøder skriver at kristne nå må forstå at de ikke skal evangelisere jøder. Deres argument er at jødefolket blir frelst og akseptert av Gud ene og alene ved å være Abrahams etterkommere. Ganske mange kristne er faktisk enige med dem, selv om Bibelen absolutt tilbyr en annen måte å se det på.

Hvorfor er det så vanskelig for jøder å forstå at Jesus som døde og sto opp igjen for 2000 år siden, er deres Messias?

Noen av fariseerne på Jesu tid mente det samme, og til dem måtte Jesus gi noen alvorsord om hva som var kriteriet for å tilhøre Abrahams ætt. Han sa at det er livsfruktene som definerer medlemskap i Guds familie, ikke gener alene.

«Og tro ikke at dere kan si ved dere selv. Vi har Abraham til far. Øksen ligger alt ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden», Matt. 3:9.

«De svarte og sa til ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger», Joh. 8:39. Her svarer Jesus dem, at de ikke er Abrahams barn, hvis de ikke har Abrahams gjerninger. «Derfor skal dere vite at de som har tro, (på Jesus som Messias og frelser) er Abrahams barn», Gal. 3;7.

Tenk om det hadde vært en gammeltestamentlig profeti som rett og slett beviste at Jesus fra Nasaret måtte være alles Messias! Det ville løst mange problemer og gjort evangeliet tilgjengelig for hundretusener av jøder. Du og jeg ville ha sørget for at en slik profeti var å finne i jødenes skrifter, men hvorfor har ikke Gud tenkt på det. Ideen er jo genial!

Vel, i sin kjærlighet har han selvfølgelig hatt denne tanken lenge før noen av oss. Nøyaktig det vi håper på, er et faktum. Gud har plassert en tidsprofeti i Den gamle testamentet, som identifiserer nøyaktig når Jesus skulle dø på korset. Hvorfor gjorde han det? Selvfølgelig for at hans folk skulle være beredt til å ta imot ham når han kom. Fantastisk, sier du kanskje, men hvis det virkelig er slik, hvorfor blir da ikke denne profetien forkynt? Og hvorfor kommer ikke Messiastroende jøder på banen, og deler denne bibelske profetien med andre jøder?

Vi skal senere se på to hovedgrunner til at det ikke skjer. Men før det belyses, reflekter en stund over følgende spørsmål. Hvem tror du ville være mest interessert i å skjule eller tåkelegge en slik fantastisk profeti? Spørsmålet er lett å besvare. Denne verdens største og mest aktive jødehater, djevelen selv, og selvfølgelig mennesker som lar seg bruke av ham til samme formål.

Noen rabbineres forklaring.

Den første årsaken til at de fleste jøder ikke engang har hørt om denne profetien, er at mange rabbinere, helt siden Jesu tid, har gjort hva de kunne for at boken i det gamle testamentet, hvor denne profetien er nevnt, Daniels bok, ikke skal bli lest av jøder. Noen av dem har hevdet at Daniels bok er forbannet. Andre har påstått at boken ennå ikke er gjort aktiv for jødefolket, fordi den er forseglet, og at dens budskap ikke kan bli forstått før i den aller siste tid. Det de imidlertid ikke har sett, er at profetiene i denne boken begynner med Daniels egen tid, og viser oss faser, tidsperioder, trinn og episoder gjennom hele historien, opp til endetiden.

Siden de fleste jødiske rabbinere heller ikke studerer og aksepterer det nye testamentet, forstår de ikke at profetiene og forklaringene i Johannes Åpenbaring, åpner de forseglede delene av Daniels bok.

Disse to bøkene, den ene fra det gamle testamentet og den andre fra det nye testamentet, må nemlig leses sammen som en enhet, for de både forklarer og utfyller hverandre. Gud planla det slik. Det er sikkert ting i begge disse profetiske bøkene som vi ikke forstår fullt ut, men du verden hvor mye viktig sannhet er forklart i dem, som vi kan forstå.

Den andre årsaken til tausheten rundt denne viktige profetien som beviser at Jesus må være Messias, er det en sentral del av kristenheten som må bære ansvaret for. Djevelen har foretatt et utrolig genialt og snedig trekk, og plassert i kristen forkynnelse en forfalsket tolkning av profetien. Den påstanden skal jeg dokumentere i kapitlet «En forfalsket profeti».

Men la oss sitere versene som inkluderer denne viktige profetien.

Illustrasjonen viser de 70 år-ukene i Daniels profeti

«Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av en fyrste som kommer, og slutten på det er oversvømmelse».

«Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet. Han skal stadfeste en pakt med de mange på èn uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre…» Dan. 9:24-27.

Hvem er det som kalles «ditt folk» i denne profetien? Engelen Gabriel sier dette til Daniel, og hans folk er selvfølgelig jødefolket. En slik forståelse styrkes også ved at byen Jerusalem er nevnt. Hva skulle skje i løpet av de 70 ukene?

Det er så mange detaljer inkludert i engelen Gabriels kommunikasjon til profeten Daniel, at vi ikke kan ta for oss hvert ord og uttrykk. Hovedbudskapet er at jødefolkets synd må bekreftes (stadfestes), og at en evig rettferdighet skal skaffes til veie.

Vær oppmerksom på at de 70 ukene i profetien sies å være tilmålt Daniels folk. Ordet som er oversatt tilmålt, avmålt (målt av) kan også bety skåret av (avskåret). Engelen Gabriel kom til Daniel for å forklare et tidligere syn om 2300 aftener og morgener omtalt i Dan. kap. 8. De 70 ukene kan ikke annet enn å henvise til nettopp det synet, som altså er skåret av eller målt av denne lengre tidsperioden. Vi forholder oss i dette kapittelet kun til de 70 ukene som er målt av den lengre tidsperiodens begynnelse. I et annet kapittel skal vi se på avslutningen av hele tidsperioden på 2300 år.

Synet identifiserer de 70 ukenes begynnelse med ordene: «Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem». I Esras bok er tre ulike befalinger om gjenreising nevnt. Den første i Kyros’ første regjeringsår, 537 f.Kr. (Esra 1:1-4). Den andre i Darius’ regjeringstid, ca. i år 520 f.Kr. (Esra 6:1-2) Og det tredje i Artaxerxes 7. regjeringsår, som er i midten av året 457 f. Kr. (Esra 7:1-26.) Verken Kyros eller Darius gjorde tilgjengelig for jødene den frihet og de ressurser de trengte for å begynne gjenoppbygningen.

Artaxerxes`grav i Iran i dag. Det var hans utstedelse som identifiserer begynnelsen av denne profeti i Bibelen.

Erklæringen eller befalingen om gjenoppbygning, ble kun en teoretisk erklæring på en papyrus. Ikke før Artaxerxes befaling kom i år 457, begynte den reelle oppbygningen, samtidig med at jødene fikk tilbake sine rettigheter og sin autoritet over byen. Det hadde selvfølgelig heller ikke vært nødvendig med en tredje befaling, hvis de to foregående hadde vært effektive og reelle. Vi har derfor all grunn til å anta at det var befalingen i år 457 f.Kr. som møter profetiens spesifikasjon.

For å kunne tolke rett tidselementene i denne profetien, må vi kjenne til en spesiell symbolbruk i jødenes måte å regne tid på. Dette er godt beskrevet og dokumentert i historisk materiale, og overlater ikke noe til gjetting eller synsing. At de 70 ukene ikke henviser til vanlige 7-dagers uker, er for alle å se, for da ville ingen av profetiens påstander vært samstemt med senere hendelser i jødenes historie.

I tillegg ville profetien da indikere at Jesus skulle ha kommet hundrevis av år før han i virkeligheten kom. For å gjøre tolknings-dokumentasjonen lett tilgjengelig på norsk, siterer jeg kun et avsnitt fra Norsk Studiebibel, hovedredaktør Thoralf Gilbrant, fotnote under Dan. 24:27. (Omtrent alle teologiske verk gir oss en lignende forklaring.)

Sitat fra studiebibelen: «Jødene hadde flere slike uker eller syvere, som de kalte det. Uker av dager (Dan. 10:2), fram til sabbaten (Dan. 28:8-10). Uker av uker fra påske til pinse (4. Mos. 28:26). 5. Mos. 16:9.) Uker av måneder, syv måneder fram til løvhyttefesten i den syvende måned (3.Mos. 23:34.) Uker av år fra til sabbatsåret (3.Mos. 25:3-5) og uker av åruker fram til jubelåret (3.Mos.25:8-13.) I Daniel 9:24 er det tale om uker av år». (Sitat slutt).

Jødenes bruk av år/uke formuleringen, er så kjent og dokumenterbar, at en videre debatt om det har liten hensikt. I 4. Mos. 14:34 og Esek. 4:6 er bibelske eksempler på dette hebraiske tolkningsprinsippet, èn dag for ett år. Denne måten å forstå profetien på, bygger ikke på disse eller andre skriftsteder, men kommer fra kunnskap om hebraisk historie, språk og tradisjon. Bibelversene dokumenterer kun prinsippets aktualitet og benyttelse.

Utgangspunktet for tidsprofetien er altså midten av året 457 f.Kr, da den effektive befalingen om å gjenoppbygge Jerusalem ble gitt. De 70 år/ukene blir tilsammen 490 reelle år, og ender da i år 34 e.Kr. De 490 årene er videre delt opp i enheter på 7 år/uker, 62 år/uker og 1 år/uke.

7 pluss 62 år/uker, altså 69 år/uker, tar oss til høsten i år 27 e.Kr. Midt i den siste år/uken. (Midt i de 7 årene fra år 27 til år 34, blir 3,5 år fra høsten år 27, som tar oss til våren/påsken i år 31.) Årstallene det er snakk om er altså 457 f.Kr. – 27 e.Kr. – 31. e.Kr. og 34. e.Kr.

Jesus ble døpt og begynte sin tjeneste ved sin dåp høsten år 27. Jødefolkets ledere demonstrerte sin endelige forkastelse av Jesu lære da den første martyr, Stefanus, ble steinet i år 34.

Midt i den siste uken, altså våren/påsken i år 31 e.Kr., døde Jesus på korset. Han døde i det samme øyeblikk presten skulle stikke kniven i det daglige offeret i templet. Jordskjelvet og oppstyret som da fant sted, omtaler utenombibelske kilder, gjorde at offerlammet unnslapp. Det sanne offerlammet hadde tatt dets plass. Alle disse detaljene ble både forutsagt, planlagt og tillatt gjennomført av Gud selv.

Hva sa profetien? Jo, midt i uken skulle hva skje? Slaktoffer skulle opphøre. Påsken kom nøyaktig midt i den siste profetiske år/uken. Da Jesus døde, revnet det tunge forhenget mellom det hellige og aller helligste i templet, ovenfra og ned, og viste at Gud selv nå grep inn og avsluttet den jødiske offertjenesten. (Profetien sa: «gjøre slutt på syndoffer».)

Han som døde var med andre ord bevist å være den Messias alle offerritualene i det gamle testamentet pekte fram mot. Hans død forseglet (dokumenterte) synder som profetien sa, og dekket over misgjerning, og gjorde tilgjengelig for alle troende, en evig rettferdighet. Profetien spesifiserte også at en salvet (ordet betyr Kristus) skulle stå fram, og at den salvede skulle utryddes. Alt skjedde nøyaktig slik Gud hadde forutsagt gjennom profeten Daniel.

Gud ga altså sitt eget folk en profeti som inneholdt året, måneden, uken og dagen i påskeuken, da det reelle og virkelige «påskelammet» skulle slaktes. Men ennå mer fantastisk! Jesus døde nøyaktig på tidspunktet (mellom de to aftenstunder) da påskelammet pleide å bli slaktet. Derfor må vi også ta med klokkeslettet i profetiens nøyaktige oppfyllelse.

Profetien ga jødefolket nøkkelordene: (1) «Den salvede (som betyr Messias) skal utryddes. (2) En pakt (frelsespakt) skulle stadfestes midt i den siste år/uken (påsken i år 31), og (3) Ofringene da ville opphøre, for det ekte offerlammet var kommet.

En rett forståelse av denne guddommelige forutsigelsen, ville lede mange jøder til å se at Jesus måtte være deres Messias. Det var også jøder som forsto profetien og ventet på Ham.