Pinsebevegelsens katolisering.

«Kom ut fra henne, mitt folk! for at dere ikke skal ha del i henens synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager!» Åp. 18;4.

Det var ikke på noen måter overraskende for våkne kristne å legge merke til hva som skjer innen den kristne økumeniske prosessen, å lese at den kjente pinsevennpastoren Ulf Ekmans sønn Benjamin, (Ulf er grunnlegger og hovedpastor i pinsemenigheten Livets Ord i Uppsala i Sverige), nylig konverterte til katolisismen.

At pastor Ulf selv i flere år har hyllet og beundret den katolske kirke, er godt kjent. Mange regner med at det er store muligheter for at Ulf snart følger i Benjamins fotspor. Ikke alle har imidlertid registrert de mange broene og teologiske båndene som binder pinsevennene og katolikkene sammen. Avstanden mellom disse to bevegelsene er faktisk ørliten.

Ulf Ekmans kjærlighetsforhold til den katolske kirke har egentlig pågått lenge. Mange av menighetens medlemmer fikk et signal om hva som ville komme, da de i 2003 ble informert om at deres pastor, i det teologiske tidsskriftet «Keryx», hadde skrevet en artikkel om betydningen av å hylle jomfru Maria. Innholdet i denne artikkelen kunne like gjerne vært forfattet av en katolsk prest. Formuleringer i artikkelen var fullstendig fremmed for mennesker som bekjente seg til å være protestanter.

I en annen artikkel i Keryx, nr. 3-2013, i artikkelen «Spelar kyrkosyn någon roll», skriver Ulf Ekmann at ideen om det individuelle og personlige troslivet er en felle, siden nåden blir formidlet gjennom kirkens system og myndighet. Han påpeker problemet som oppsto da reformasjonen vektla Skriften alene, Troen alene og Kristus alene, og hevder at kirkesystemets sakramentale funksjon ble taperen. Det er kirken som system som formidler Guds nåde, skriver Ulf Ekman. Han påstår at Gud kommuniserer gjennom Apostolisk lederskap. Disse teologiske refleksjonene og filosofien bak dem, hører hjemme hos en rendyrket katolikk og er utenkelig tankegods for en ekte protestant.

Benjamin Ekmans overgang til den katolske kirke, blir av mange ansett å være en konsekvens av at Ulf Ekman selv har foretatt en markant dreining i retning av katolisismen. Livets Ords medlemmer har i mange år måttet høre smigrende ord om paven fra representanter for menighetens ledelse. Paven er blant annet blitt kalt «Herrens ydmyke tjener» og en mann som «Herren anså å være fullkommen og uten flekk eller lyte».

Også redaktøren for Livets Ords menighetsblad, har konvertert til katolisismen, noe som naturlig nok farger innholdet i en rekke av bladets artikler. Det hele er et naturlig resultat av den økumeniske prosessen Ulf Ekmans menighet og en rekke andre pinsemenigheter er involvert i. En gang gikk protestantene ut av den katolske kirken, nå er de på vei inn igjen. Det er min påstand at absolutt alle kirkesamfunn som drar til seg og benytter økumenisk holdningsverktøy, inviterer Guds store fiende til å begynne en indre og dyp påvirkning av medlemmenes mentalitet.

Konsekvensen er at sann Bibelsk kristendom begynner å smuldre opp i våre tanker og holdninger når grensene mellom Bibelsk sannhet og den falske profets lære viskes ut. Det er nesten umulig å oppdage de små trinnene i denne forførelsen, men resultatet uteblir ikke. I en langsom prosess blir «dogmer» (Bibelens sannheter slik Jesus og apostlene definerer dem), nedtonet og mer og mer omtalt som en barriere til et nært forhold til Jesus.

«Dogmer eller relasjon» blir framsatt som motpoler og i den såkalte postmoderne kristendommen, og det er relasjonen som vektlegges på bekostning av Bibelens sannheter. Sluttresultatet av denne falske framstillingen er at relasjonen, når det er løsrevet fra Jesu sanne lære, i en gradvis prosess flytter seg fra Kristus til Satan, men den troende oppdager ikke forførelsen. Matt. 7:xx viser hvordan denne prosessen til slutt ender.

Lewi Pethrus

I oktober 2011 reiste Ulf Ekman sammen med en rekke svenske og norske pinsevennpastorer på studiebesøk til Vatikanet. Temaet for reisen var «en reise i enhetens tegn». I et intervju med Vatikanradioen ble pavekirken skrytt opp i skyene. Ulf skrev senere om sin begeistring over at han og hans pinsevenngruppe fikk VIP behandling av pavekirken og at de fikk sitte bare 12 meter fra «Den Hellige Far» da han talte på Petersplassen. Vatikanets røde løper var rullet ut for disse pinsevennpastorene. De økumeniske strategene i Roma må ha humret tilfreds ved å se resultatet av sin målrettede innsats. De mente vel at suksessen med å vinne atskilte brødre tilbake til «moderkirken», var verd å markere. Ekman hevdet ved hjemkomsten fra Roma, at den økumeniske veien mot global åndelig enhet, er den eneste farbare vei for alle kirkesamfunn. Det er ikke mange igjen som sier seg uenig.

Pastor Lewi Petrus er kjent som en av pinsebevegelsens nøkkelpersoner den gang dette kirkesamfunnet etablerte seg i Skandinavia. Hans budskap om pavemakten var like klart som bibelens. «Katolisismen er skjøgen hvis hender drypper av martyrenes blod og denne kirken har mange millioner kvinner og menns blod på sin samvittighet». Han skrev også at «dette kirkesamfunnet er nå på vei til å få fotfeste i Sverige». At «skjøgens» tro og lære også i framtiden skulle oppleves attraktiv for Sveriges mest framtredende pinsemenighet, ville vært utenkelig på pastor Lewi Petrus tid.
Likhetstegn.

For mange pinsevenner er den katolske kirkes sterke emosjonelle karismatikk og mystisisme så lik deres egen fokusering, at det er vanskelig å se forskjellen. Ulf Ekman skrev mye i menighetens blad om hvor imponert han var da han så at katolikker ble åndsdøpte og talte i tunger. Han konkluderte med at Guds Ånd ikke brød seg noe om hvilket kirkesamfunn man tilhørte eller hva slags troslære man fulgte.

Karismatiske katolikker

Han mente at alle som ville ta imot Ånden, fikk den. Åndsdåp hadde ingen annen betingelse enn et ønske om å motta overnaturlig kraft. At Ulf Ekman ikke har noen innsikt i hva som er Åndens virkelige frukt, eller at det er andre kraftige ånder enn Guds Ånd som er i virksomhet i kristendommens navn, er åpenbart. Men hvorfor vet han ikke det? Han kan da lese og Bibelen hevder han å ha lest mange ganger. Det hele kan være en demonstrasjon av det som skjer under den økumeniske vandringen. Et slør legges over forstanden og det som er logisk og selvfølgelig hva bibelteologiske konklusjoner angår, er ikke lenger å legge merke til. Å bruke uttrykket åndelig hjernevask, er nærliggende.

Pinsevenners lengsel etter åndelige autoriteter som dikterer trosfundament og prioritering, er like synlig i begge kirkesamfunn. De elsker begge hierarkier. Også på dette området har de «funnet hverandre». I tillegg er begge kirkesamfunns voldsomme fokus på innvidde og salvede mennesker, som har en særkontakt med Gud andre ikke kan ha, ennå en årsak til at pavemakten oppleves attraktiv og gjør veien til Vatikanet lett, bred og romslig for pinsebevegelsen. Det samme kan sies om deres felles tro på en udødelig sjel, kontakt med de døde, et evig brennende helvete og et anstrengt forhold til Guds evige og uforanderlige lov.

At det var jesuitt-teologer som lanserte iden om en endetidens og ikke en historisk antikristmakt, er videre elementer som binder de to kirkesamfunnene sammen.

Tankevekkende er det også å lese hvordan andre pinsepastorer og en rekke av Livets Ords medlemmer gratulerte Benjamin Ekman med det modige og naturlige valget han tok og hvordan de gledet seg over hans åndelige vekst.

Thoralf Gilbrandt

Det som for noen få år siden var en uoverstigelig ideologisk mur, er gjennom den økumeniske utviklingen (les utvanningen) blitt en lav dørterskel. Men så var nå nettopp det hele hensikten med den økumeniske prosessen som ble lansert under det annet vatikankonsil. Planen fungerer glimrende.

Jeg velger til slutt å inkludere noen setninger fra den kjente pastoren og pinsevennen Thoralf Gilbrants kommentarer i Norsk Studiebibel, utgitt i 1988. Sitatet er fra side 1669. Det han inkluderer i denne Bibelutgaven, var det pinsevennene trodde og lærte for bare noen få år siden.

«Babylon er en by. Skjøgen er en by… Det sies at skjøgen sitter på sju fjell, og Rom var byen på sju fjell… Skjøgen er et religiøst/politisk system… som øver innflytelse over hele jorden… To ting er karakteristisk for dette systemet. Forførelse og forfølgelse… Symbolsk uttrykkes dette slik. ‘De som bor på jorden er blitt drukne av hennes horelivs vin’… I klar tale lyder det: ‘Alle folk ble ført vill ved din trolldom’. Her er det tale om religiøs forførelse… Babylon står for Rom… Den kirkehistoriske tolkningen er det gamle protestantiske synet. Antikrist og pavedømmet er den store skjøge.»