Fortell meg hva jeg skal tro

Et av de sentrale kjennetegnene på den protestantiske reformasjonsbevegelsen, er forståelsen av at vanlige menighetsmedlemmer, selv kan finne all nødvendig åndelig sannhet ved å studere Bibelen under bønn om Guds Ånds veiledning.

Avskaffelsen av det katolske presteveldet og oppgjøret med myten om at personer som har posisjon og rang i kirkesystemet, blir favorisert av Gud til å forstå Skriftene bedre enn andre, ble et viktig budskap for reformatorene. Med denne observasjonen som bakgrunn, er det beklagelig å legge merke til at pavemaktens hierarkiske tenkemåte, har gjenoppstått og blitt standard i mange protestantiske kirkesamfunn.

Tusener av teologiske doktorgrader, både på den katolske og protestantiske arena, var ingen garanti for at Bibelens sannheter verken ble oppdaget, akseptert eller forkynt. All erfaring tilsier at kjærlighet til objektiv åndelig sannhet, både må velges og eies, før den kan oppdages. Kan det være at det bare er når vi oppriktig og bevisst, uten noe forbehold, ønsker å finne og lyde Guds budskap, og søker etter den i Skriften, at Hans Ånd lar oss finne den?

Selvutnevnte profeter, som hevder å tale i Guds sted, har de siste årene dukket opp i mange protestantiske kristne bevegelser. De blir profilert av menighetsledere som selv ønsker en toppstyrt organisasjon, for å garantere at lojalitet blir knyttet til kirkesamfunnenes komitevedtatte troserklæringer, som dessverre ofte ikke reflekterer Bibelens reelle innhold.

Subjektiv enhet.

Vi får inntrykk av at mange benytter Jesu appell i Johannes evangelium 17:11 og 10:30, om enhet blant de troende, til å gjelde andres forventede enighet med deres egne teologiske synspunkter. Jesu budskap er at hans etterfølgere skal være ett, ved å være enige og samstemte slik Guds Sønn og hans Far er det. Når det eksisterer titalls tusen ulike kristne trosgrupper i verden, og omtrent alle inviterer de andre til å tro det samme som dem selv, møter vi en meningsløs tolkning av Jesu appell. Oppskriften til et fungerende personlig kristenliv, må inkludere et bevisst valg om å være fristilt og løsrevet fra menneskers dikterte troskrav, sammen med vedvarende bønn om Guds ledelse til å finne og bevare både en nær Jesusrelasjon og objektiv sannhet i Bibelen.

En profets appell.

En bibelsk beretning fra profeten Sakarjas tid, omtalt i den første del av tiende kapittel i denne profetens bok i det gamle testamentet, kan være en modell for ærlige og søkende kristne også i dag. Gud var på den tiden arg på et presteskap som ikke delte med folket budskapet han påla dem. Han anklaget dem for bare å forkynne tomme drømmer og usannhet. Folket hadde blitt forførte til å la prestene bestemme hva som skulle prioriteres, og nøyde seg med å være personlig passive med hensyn til Guds budskap. Konsekvensen var naturlig nok stillstand og mange ble ofre for falsk forkynnelse, siden de selv ikke etterprøvde dokumentasjonen på det som ble fremlagt. Resultatet var splittelse og medlemmene ble ofre for falsk lære.

Men Herren hadde et tilbud til hvert enkelt medlem. Han anmodet dem individuelt å be om Guds personlige veiledning. Han lovet alle som var trette av å bli åndelig dominert og styrt av «hyrder» som ikke prioriterte Guds sannheter, at som svar på deres personlige bønner, skulle han sende en Åndsfylde til hver enkelt individuelt. Han ville ikke lenger arbeide gjennom et hierarkisk system, som ignorerte Hans prioriteringer, men ville selv være hvert medlems personlige prest. Alle som ønsket det og ba Gud om denne Åndskraften, ville garantert motta den i sine egne liv.

Mange av oss er overbeviste om at dette løftet til Guds folk i fortiden, også gjelder i vår tid, når vi erfarer at kirkenes kollektive fokusering, ikke respekterer og inkluderer sannheter som Bibelen vektlegger.

Gud eller mennesker.

Hva leser vi i Guds Ord? «Så sier Herren: Forbannet er den mann som stoler på mennesker og søker sin styrke i kjøtt og blod og vender hjertet bort fra Herren», Profeten Jeremias bok 17:5. «Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet», Efeserbrevet 6:6. «Se til at ingen forfører dere ved visdoms lære og tomt bedrag, eller menneskers tradisjoner», Kolosserbrevet 2:2.

Vilje til vurdering.

Hvis kirken vi tilhører er verdifull for oss, har vi et personlig eierskap til den, og vi må være forsikret om at inviterte holdninger og prioritering, sammen med tro og lære, er i harmoni med Guds Åpenbaring. Dette er ikke noe vi kan delegere til andre, uansett hvem det er. Prester og pastorer har ikke som oppgave å fortelle medlemmene hva de skal tro, det skal Bibelen og Guds Ånd gjøre. En pastors misjon er å forkynne Bibelens budskap til søkende mennesker som ikke kjenner Skriftens sannheter, og derfor ikke har tatt et standpunkt for Jesu tilbud.

All ubibelsk teologi, som noen måtte prøve å dra inn i forkynnelsen, enten det er med et liberalt eller konservativt innhold, skal kunne avsløres av menighetenes medlemmer. De har kjennskap til innholdet i Bibelen og må akseptere Skriftens tillatelse til å prøve alt, med Guds Ord som fasit. Medlemmer har valgt å være tilsluttet sin organisasjon, nettopp på grunn av det som tros og forkynnes. Da vet de hvorfor de er der, og av den grunn kan de lett påpeke og arrestere avvik fra den lære som gjorde at de ønsket å være medlemmer. Å tenke kritisk og velge en vurderende holdning, er ikke imot eget kirkesamfunn, men er for Bibelens sannheter og lydighet til Jesu appell.

Det ser ut til at enkelte kristne tror at de svikter både Gud, kirken og seg selv, hvis de gjør forsøk på å etterprøve teologiske påstander, for selv å kunne ha visshet om konklusjonene. De føler at en slik holdning røper mistanke, tvil og redusert tillit. Det er sannsynligvis motsatt. Det er når vi velger bort vår egen evne til å tenke og resonnere, og i stedet gjør oss til ideologiske zombier, og lar de kognitive evnene gitt oss av Gud bli lammet, at vi svikter både Gud, kirken og oss selv».

Plikten til personlig innsyn

Objektiv sannhet vil alltid kunne spores tilbake til kildene som dokumenterer den, ved å benytte sunne bibelske prinsipper for tolkning. Hvis en gitt måte å tenke på, for å lede fram til et trospunkt, inneholder juv uten broer, ulogiske påstander og usannsynligheter blottet for den sammenheng Skriften tilbyr, er det vår gudgitte plikt å være skeptiske. Bibelen er aldri uenig med seg selv og vi burde heller ikke selv velge å være i opposisjon med Guds åpenbaring. Skulle vi fristes til å mene at vårt kirkesamfunn alltid har rett, bare ved å være vår kirke, er vi med til å hviske ut Guds bilde i vårt eget sinn. Bibelen tilbyr ingen kollektiv frelse, som er sikret ved systemlojalitet. Absolutt alle kristne tradisjoner og trospunkter, må opp til en vedvarende eksamen, for å vise om de har sine røtter og gyldighet i Skriften.

Risiko for forførelse

Jesus fortalte at det ville stå fram mange falske profeter og han forutså at de skulle ‘forføre mange’. Det står i Matteus evangelium 24:11. ‘Vokt dere for dem’, sa Jesus, for ‘de kommer til dere utkledd som får, men innvendig er de glupende ulver’, Matteus evangelium 7:15. Også apostelen Johannes skriver om dem, at ‘de er utgått fra oss, men de var ikke av oss’, 1. Johannes brev 2:19. Når Guds Ord profeterer at det i disiplenes framtid og spesielt i tiden før Jesu gjenkomst, skulle komme mye falsk lære, er vi alle pliktige til å være på vakt. Det falske har djevelen og de han kan påvirke, som opphav, og har som formål å fjerne, bagatellisere eller endre sannhet, for å ødelegge et rett gudsforhold. Av den grunn må vi være villige til å vurdere både den ånd og mentalitet som demonstreres i våre menigheter og samtidig se grundig på trospunkter som forfektes.

Passiv påvirkning

En observasjon som kan relatere til denne artikkelens tema, er at mange er blitt omtrent avhengige av passivt å se og lytte til kristen forkynnelse på internett. Tilbudet er massivt og behovet for selv å studere Bibelen på en grundig måte, under bønn om Guds veiledning, ser ut til å være labert. Mange av oss får stadig spørsmål om vi har sett og hørt på en rekke ulike videoer hvor forkynnere deler sine ideer. Det kan virke som at mange definerer det å være kristen, til aktiviteten å se og høre på hva andre mener, på bekostning av egne studier. Corona nedstengingen har kanskje forsterket dette passive ‘fortell meg hva jeg skal tro’ syndromet, siden kirker ble stengt og nettet tok over som medium.

Bibelen inviterer oss alle, til ikke å «ta oss lærere i mengdevis» etter hva som oppleves behagelig, 2. Tim. 4:3. Vi blir anmodet om å være forstandsmessig og åndelig edrue og stå imot det som ikke er ekte, 1. Peters brev 5:8.9.