Jeg hadde én gang et kortere vikariat på et sykehjem. Tre ganger i uka gikk jeg inn til en pasient med en nevrologisk sykdom, som gav henne gradvis økende lammelser. Hvor raskt denne sykdommen utvikler seg, varierer. I gjennomsnitt lever pasientene omkring 3 år etter at diagnosen er stilt. Etter hvert lammes som regel respirasjonsmuskulaturen slik at pasientene slutter å puste. Evnen til å føle (berøringssans) og pasientens mentale kapasitet blir imidlertid ikke påvirket av sykdommen.
Da jeg ble kjent med denne pasienten, var hun blitt lam i begge armer og ben. Hun hadde i tillegg store problemer med å hoste og svelge, og klarte ikke å snakke på grunn av lammelser i munn og svelg. I et par måneder var jeg inne hos henne circa tre ganger i uka og hjalp henne med å bevege armer og ben. Noen ganger hostet hun, og jeg måtte hjelpe henne med å bli kvitt spytt og slim. Jeg snakket mye om hvilke bevegelser jeg kom til å gjøre med henne,og spurte om det kjentes greit. Det var viktig for at hun skulle oppleve trygghet nå som hun ikke lenger hadde kontroll over egen kropp. Hun nikket og smilte ofte. Innimellom kunne jeg spørre litt om de få bildene hun hadde på hylla, kommentere det vakre været, eller etterhvert også enkelte aktuelle samfunnssaker.
Det nærmet seg slutten av vikariatet, som hadde vært fint, men noe stressende. Plutselig slo det meg igjen at jeg ikke hadde snakket noe særlig om Gud eller evige ting med noen av pasientene. Tanken sa meg at det burde jeg egentlig gjøre noe med, før det var for sent. Av en eller annen grunn var det denne pasienten som kom til mine tanker. Jeg sa til Gud at jeg verken visste noe om hennes interesser for religion eller om jeg følte meg i stand til å snakke med henne om det. Men jeg fikk en sterk følelse av at jeg ikke ville få ”sove godt om natta” hvis jeg ikke gjorde noe med dette som plutselig hadde begynt å dukke opp i tankene mine til stadighet. Jeg sa til Gud som det var, at jeg følte meg usikker på å ta opp temaet og at jeg ikke trodde jeg ville klare å formulere noe vettugt. Hvordan skulle jeg begynne? Jeg kjente henne tross alt ikke så godt, og vi hadde ikke snakket så mye sammen. Ville hun bli sint? Eller såret? Eller ville hun bli glad?
Ok, tenkte jeg, hvis Gud har noe å si henne og Han ønsker at jeg skal gjøre det, så skal jeg det. Ut ifra sin diagnose kunne pasienten ha alt fra noen få uker til måneder igjen å leve. Det var i grunn ikke noe å tape på å ta opp temaet, men det var en evighet å vinne. Men jeg grudde meg. Jeg ba Gud for det første om å minne meg på å be for denne pasienten hver kveld, hvis Han ville jeg skulle si noe. Det gjorde Han. Jeg ba for henne, og jeg ba Gud om å legge forholdene til rette for at jeg skulle få snakket med henne før jeg sluttet. Det var kun noen få dager igjen, og jeg bestemte meg for å gjøre det siste dagen jeg var der. I tillegg ba jeg Gud om hjelp til hva jeg skulle si – hvordan jeg skulle begynne, og hvordan jeg skulle fortsette. Og hvis det ikke var rett å gjøre dette, måtte Han gjøre slik at jeg ikke fikk anledning til det. Men hvis det var riktig, måtte Han legge forholdene til rette…
Så kom den siste dagen på jobb. Jeg knelte ned og ba en stille bønn til Gud om hjelp før jeg gikk inn til pasienten til avtalt tid. Hun satt oppe i rullestolen, slik hun av og til gjorde når jeg kom. Som regel hadde jeg begynt behandlingen da, men et par ganger hadde hun gitt uttrykk for at det ikke passet, og da hadde jeg gått igjen. Denne gangen så hun på meg, ristet på hodet og nikket opp mot klokka som hang på veggen. Jeg spurte henne om hun ønsket at jeg skulle komme senere. Hun nikket, og jeg gikk ut. ”Hva nå?” spurte jeg Gud mens jeg gikk tilbake til kontoret. Jeg var usikker på hva som kom til å skje, men hadde alt lovet Ham at jeg skulle følge planen. Jeg ba Gud om å ta seg av det hele, og gjorde noe annet arbeid.
Én time senere knelte jeg igjen, ba og gikk på nytt inn til pasienten. Da jeg kom inn denne gangen, satt hun og gråt! I løpet av de månedene jeg jevnlig hadde vært inne hos henne, hadde hun aldri grått mens jeg hadde vært i nærheten. Jeg følte meg enda mer forvirret i forhold til hva som skulle skje, helt til det slo meg at det kanskje var dette som var ”anledningen jeg ventet på”? Jeg brukte litt tid til å trøste henne. Hun gråt kraftig, men på grunn av lammelser i buk- og brystmuskulaturen, hadde hun store problemer med å gråte ordentlig. Det var trist å se henne. Da hun så ut til å ha det bedre, spurte jeg om hun ville ha behandling i dag. Det ville hun. Jeg behandlet henne som vanlig
Hun visste at det var min siste dag på jobb, og da behandlingen var ferdig, tok vi farvel. For å oppmuntre henne, fortalte jeg henne som sant var at jeg ba for henne i mine aftenbønner. Igjen begynte hun å gråte. Kraftig. Jeg trøstet henne igjen, ga henne en klem og fortalte at det ikke hadde vært meningen å få henne til å gråte, men at jeg brydde meg om henne og at jeg trodde på en Gud som brydde seg. Til min ”overraskelse” nikket hun med store bevegelser. Det ble helt naturlig å si litt mer om Guds omsorg og kjærlighet, og om løftene om at det en gang vil komme noe som er bedre. Hun ga uttrykk for at hun satte pris på det som ble sagt, selv om hun fortsatte å gråte. Da jeg sa at jeg håpet å se henne igjen, om ikke her, så der, nikket hun igjen på samme måte. Da hun hadde sluttet å gråte, fortalte jeg at jeg ville fortsette å be for henne, ga henne enda en klem, og gikk ut av rommet.
Det er alltid en glede å kunne glede eller trøste andre. Men det føltes litt spesielt da jeg gikk bortover korridoren. Jeg var takknemlig til Gud for at jeg hadde fått gitt henne noen få trøstende ord, for at Han hadde lagt forholdene til rette slik at jeg bare kunne ”skli inn i det”, og for at hun hadde tatt imot det som ble sagt med glede – og ikke minst var jeg takknemlig for at jeg faktisk gjorde det. Jeg tenkte, hva ville ha skjedd dersom jeg ikke hadde gjort det?
Jeg er ikke prototypen på et godt eksempel når det gjelder å fortelle andre om Guds ønske om å trøste og frelse, men det jeg har erfart – også andre ganger enn dette – er at Gud både kan og vil hjelpe og guide oss ”step by step” dersom det skulle være nødvendig. Vi må bare være oppmerksomme og villige. Så vil Gud ta seg av resten.
”Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, Han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan være i stand til å trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.” (2. Kor. 1, 3-4).
C. Andreassen
